Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Bernt Oftestad slo et slag for at flere meninger må anses som legitime hvis vi skal nå idealet om en borgerlig offentlighet.
 Foto: Even Gran

Bernt Oftestad slo et slag for at flere meninger må anses som legitime hvis vi skal nå idealet om en borgerlig offentlighet. Foto: Even Gran

MF-professor går av med et smell:

– Norge er en sekulær konfesjonsstat

- Den nye sekulære konfesjonsstaten har sin egen teologi og sine egne trosdogmer. Dette er et slags nytt teokrati. Alt avvik sees som kjetteri, mener MF-professor Bernt Oftestad.

Publisert:

Sist oppdatert: 18.02.2012 kl 12:35

Bernt Oftestad er professor ved Det teologiske menighetsfakultet i Oslo (MF). MF er kjent for å stå for en mer konservativ kristendom enn den mer liberale presteutdannelsen på Teologisk fakultet (TF) ved Universitetet i Oslo. I dag gikk Oftestad av med pensjon, og i avslutningsforedraget sitt benyttet han anledningen til å gå til frontalangrep på det sekulære samfunnet.

Han slo fast at den sekulære mangfoldsideologien mest av alt minner om en konfesjonsideologi der alt som ikke passer inn i flertallets snevre forståelse av hva som er legitime standpunkt, blir stemplet, stigmatisert og forvist til historiens skraphaug.

– Vi opplever at folk stemples som avvikere og mobbes ut av det offentlige ordskiftet. Denne hersketeknikken praktiseres gjerne ivrigst av dem som snakker høyest om ytringsfrihet og liberalitet. Folk blir stemplet som ”ekstremismer”, ”mørkemenn” eller ”islamofobe”. Slike ord fungerer som skjellsord, og er effektive våpen for de som befinner seg i sentrum av den sekulære normaliteten og utdefinerer de andre, konstaterte han.

Oftestad understreket at idealet om en fri og åpen borgerlig offentlighet handler om at det skal være sann frihet for alle meninger.

– Det er ikke slik det fungerer i dag. Det snakkes ofte, i ytringsfrihetens navn, om at de tingene man ikke liker ”skal nedkjempes med ord”. Men dette er en helt misforstått versjon av hva borgerlig offentlighet er ment å være. Når man snakker slik, avslører man en intensjon om å bruke ordene som våpen for å lukke munnen på de som faller utenfor den snevre, sekulære normaliteten, sa han.

Oftestad minnet om at den franske revolusjonen endte med giljotinen. Også Stalin og Lenin kjempet for ”det frie samfunnet”, men verken i Frankrike etter revolusjonen eller i Sovjetunionen greide man å akseptere avvik.

– Dagens sekulære, hegemoniske dogmatikk er i ferd med å gå i den samme fella, konstaterte Oftestad.

Har sekularismen et reelt alternativ?

Oftestad understreket at kristendommen tidligere var i samme posisjon. Men det er den definitivt ikke lenger.

– Før sekulariseringen kom, satte kristendommen rammer for livet til alle. Kristendommen representerte et universelt moral- og trossystem som fungerte som et sterkt samfunnslim. I dagens samfunn har kristendommen mistet all innflytelse og aksepteres kun som individuell identitetsmarkør, i tråd med den sekulære individorienterte og multikulturelle ideologien. Dette sekulære trossystemet forstår ikke hva det vil si når kristendommen garanterer retten til liv. For sekularistene er idealet det frie, selvstendige voksne mennesket. For å realisere dette, må for eksempel de ufødtes rett til liv vike. Det finnes ikke noen uforanderlig moral i et slikt samfunn. Vi finner ikke noe av den naturrettstankegangen som gjennomsyrer kristendommen, sa han.

Oftestad spurte hva det sekulære trossystemet har å tilby som erstatning for det limet og de felles moralreglene som kristendommen kunne by på i det før-sekulære samfunnet. Han kunne ikke finne noe. Menneskerettighetene er internt selvimotsigende, og har absolutt ikke den kraften og dybden som trengs. Sekularismens frihetsidealet undergraver verdifellesskapet, mente han.

Det beste han greide å komme på som ny, sekulær verdi er ”kjærligheten”.

– ”Nå er gatene i Oslo fylt av kjærlighet”, sa Kronprinsen i forbindelse med markeringene etter 22. juli. Hva mente han med det? Denne "kjærligheten" er jo veldig vag, og fullstendig blottet for det offeret som er knyttet til det kristne kjærlighetsbegrepet. Er dette virkelig det beste de sekulære greier å komme opp med som en erstatning for de kristne verdiene? spurte den nypensjonerte professoren.

To sekulariseringsbølger

Oftestad slo fast at vi har vært gjennom to sekulariseringsperioder, der kristendommen har mistet makt til sekulær ideologi. Den første kom på 1800-tallet etter opplysningstidens oppgjør med religiøs makt. At Norge fikk sin egen lov for trossamfunn utenfor statskirken i 1845 (dissenterloven) var et klart utslag av dette.

Den andre sekulariseringsbølgen satte inn etter andre verdenskrig, og foregår fortsatt. Et høydepunkt her, var at det offentlige skoleverket ikke lenger skulle ha ansvaret for statskirkens dåpsopplæring (1969). I denne prosessen har kristendommen mistet mer og mer makt til et menneskeskapt, sekulært verdisett der individet settes i høysetet. I et slikt samfunn aksepteres ikke kristendommens institusjoner og makt.

Sekularismen har relikvier, evangelier og kjettere

Det er dette Oftestad mener har gått for langt. Utgangspunktet for foredraget hans var reaksjonene på terrorangrepene den 22. juli. Han mener denne hendelsen blir brukt kynisk av forvalterne av "de sekulære trosdogmene” for å utestenge og stigmatisere alle som avviker fra det aksepterte.

– Etterspillet etter 22. juli ble et politisk ideelt prosjekt som jeg vil kalle Utøya-prosjektet. En sterk vilje til å omforme vårt samfunn kom fram. Noen med sterk definisjonsmakt har ønsket at Norge skulle bli helt annerledes. Det kom et massivt forsvar for multikulturalismen som politisk-ideologisk prosjekt. Religiøst begrunnede argumenter og kristen moral ble stemplet som ”hatespeech”, og alt som kunne minne om Breiviks tankegang ble demonisert, mente Oftestad.

Han raljerte videre over dette nye ”sekulære trossystemet”, og slo fast at det på mange måter ligner på det gamle, kristne trossystemet.

– Det sekulære mennesket har åpenbart seg, og det er godt. Veldig godt. Evangeliets sentrum er denne vagt definerte, forpliktelsesløse kjærligheten. Trossystemet har sine egne kjettere og sine egne relikvier. Snart er det minnesmerker etter 22. juli over hele Norge, mens det er bare ett minnesmerke over deportasjonen av jøder under andre verdenskrig. Hele tiden dør det flere kristne i terroraksjoner rundt om i verden, enn det gjorde på Utøya. Men den norske regjeringen bryr seg ikke om det, konstaterte Oftestad.

– Trøsten kommer fra Gud

Han skisserte at det er to måter ”det sekulære trossystemet” kan forholde seg til kristendom på. Enten kan man prøve å isolere religionen, eller så må den integreres på sekularismens premisser. Oftestad mente at det er det siste som er i ferd med å skje.

Han trakk fram kirkens rolle etter 22. juli. Det at mange søkte til kirken etter terroren, innebærer slett ingen tilbakekomst for kristendommen, skal vi tro MF-professoren.

– I et sekulært trossystem skulle man kanskje tro at Human-Etisk Forbund ville spille en viktig rolle etter 22.7. Men slik ble de ikke. Isteden gikk folk til kirken. Det er en utfordring for Den norske kirke. Her måtte kirken håndtere et folk som er gjennomsyret av det sekulære trosdogmet, men som likevel søkte til kirken for trøst. I en slik situasjon er det vanskelig å komme med noen belæring i kristen dogmatikk, sa han.

Oftestad er likevel ikke sikker på om det er tilfredsstillende for en kristen kirke å bare gi folk uforpliktende trøst slik Den norske kirke gjorde etter terroren. Han siterte Bibelen, fra 2. Koriterbrev, der det står at det ikke er mennesker som trøster, men Gud.

– Den som trøster oss er Kristus. Og dermed gjenstår spørsmålet: Trøstet kirken folket på samme måte som man selv har blitt trøstet? avsluttet Oftestad.

Oftestad baserte grunnideen til foredraget sitt på ideene til den tyske filosofen Ernst-Wolfgang Böckenförde

Kommentarfeltet er stengt mellom kl 23:00 og kl 06:00 norsk tid.