UTRECHT, NEDERLAND: Den franske forfatteren Pascal Bruckner er her til lands mest kjent for boka Botferdighetens tyranni der han etterlyser et oppgjør med europeisk skyldfølelse og en større grad av stolthet over hva Europa faktisk har oppnådd.

Under den europeiske humanistkongressen i Utrecht, Nederland i slutten av mai, var Bruckner invitert til å snakke om konferansens hovedtema, «Humanism and resilience» (Humanisme og tilpasningsdyktighet/motstandskreft/mestring).

En nevrose at vi ikke lever evig

Bruckner mente at humanismen er et viktig bidrag til samfunn- og menneskers evne til å komme seg oppreist gjennom prøvelser og endringer. Han trakk fram humanismens bidrag til fritenkeriet, som historisk sett har vært nødvendig for frigjøring fra tradisjoner og autoritært styre. Humanismen har dels framstått som en erobring av tradisjon og dogmer basert på idealene fra opplysningstiden. Samtidig har humanismen også er en viktig inspirasjonskilde for menneskers- og samfunns tilpasnings- og mestringsevne.

Filosofen trakk fram dagens urealistisk høye forventninger til livet som et omkringliggende krav som dagens mennesker er nødt til å forholde seg til.

– I dag skal vi overleve livet. Alle sykdommer skal utryddes og vi skal leve evig. Det er en nevrose for oss at vi ikke kan leve evig. Vi blir stadig friskere, men jo friskere vi blir, jo mer ressurser bruker vi på helse. Vi nekter å akseptere at død og sykdom er en del av våre liv. Men sykdom og død kan selvsagt ikke retusjeres bort. Det er bare bildet av og aksepten rundt disse uunngåelige delene ved livet som forsvinner. Før eller senere møter du veggen. Da trenger vi motstandskraft og tilpasningsdyktighet, og her er humanismen et viktig verktøy, mente Bruckner.

Normaliteten må utvides

Han skisserte tre veier ut av uføret. For det første må vi lære oss å leve med sykdom og død. De må bli naturlige deler av våre liv. Dernest må vi skape samhold på basis av våre felles tragedier. Og sist, men ikke minst; Vi må alle nekte å akseptere rollen som offer.

– Samfunnet rundt oss plasserer oss raskt i en offerrolle når sykdom og død rammer. Dette må vi avvise og bekjempe. Vi må hevde vårt eget menneskeverd uansett hva som måtte ramme oss. Vi må framstille disse tingene som naturlige deler av livet, poengterte han.

Bruckner beskrev folk som er flinke til å slike tilpasninger som «resilient victims». Dette er folk kjemper for at normaliteten også skal romme det stygge, det syke og det døende.

– Hvis vi klarer å omgås disse tingene på en mer naturlig måte, vil vi få bedre liv, mente den franske filosofen.

Han understreket også at man må velge sine kamper, og gi opp ting man ikke har en sjanse til å vinne.

– Man må også skjønne når man bør gi opp, og bare kjempe de kampene man har en sjanse til å vinne. Dette er en viktig bestanddel i en «humanism of reslilence», understreket han.

Barn trenger motstand

I spørrerunden etter hovedforedraget gikk Pascal Bruckner hardt ut mot såkalt liberal barneoppdragelse. Han mener at det moderne likhetsidealet har gått for langt når foreldre og barn bli «kompiser». Dette umuliggjør grensesetting.

– Når foreldre unndrar seg å utøve den autoriteten som følger med det å være foreldre, så er dette å øve vold mot barna. Hvis barn skal læres seg opp til å bli dugende mennesker, trenger de grenser, understreket Bruckner.

Han framhevet at barn må møte motstand gjennom oppveksten. Dette trener dem i mestring, tilpasningsdyktighet og motstandskraft. Hvis man ikke møtes med tydelige grenser og forutsigbare konsekvenser hvis man bryter dem, vil barna lettere gi opp når de møter motstand og grenser ute i voksensamfunnet, hvilket de garantert vil gjøre. Resultatet er mer utrygge mennesker som i større grad ender opp som tapere.

– Det er bedre å gi ungene sine en smekk enn å utsette dem for den mentale terroren som ligger i liberal barneoppdragelse.

Det moderne samfunnet lider under dette. Intensjonen er veldig god. Vi vil egentlig bare være snille, men resultatet er at vi skaper barn uten motstandkraft og mestringsevne. Jeg ønsker meg den sterke familien tilbake. Det er bedre å gi ungene sine en smekk enn å utsette dem for den mentale terroren som ligger i liberal barneoppdragelse, konstaterte Bruckner i et spesielt spissformulert øyeblikk.

Andrew Copson fra den britiske humanistunionen var en av de som protesterte på Bruckners ønske om mer autoritet inn i foreldrerollen. Han trakk fram undersøkelser som tyder på at de som i størst grad kjempet effektivt imot nazistenes terror under andre verdenskrig, også var de som i størst grad hadde fått en liberal barneoppdragelse. Copson mente Bruckner var litt for kategorisk på dette med barneoppdragelse, og lurte på om han har noe forskning som tyder på at en strengere og mer autoritær barneoppdragelse er nødvendig.

Bruckner mente blant annet at det er god støtte i psykologien for at en oppvekst uten grenser kan skape usikre barn.

Les også:

– Ungarn er problemet, ikke Hellas

Et masochistisk Europa?

Europeiske motstemmer i islamdebatten