Karoline Rokkones (22) kommer til Ulset Helsestasjon i Bergen. Med seg har hun sin lille datter, Pernille (1), for å møte helsesøster Berit Brusdal Havre. Det er tid for 12-månedersvaksinen mot difteri, stivkrampe, kikhoste, poliomyelitt og Hib-infeksjon (som kan gi hjernehinnebetennelse, strupelokkbetennelse, lungebetennelse og leddbetennelse), den såkalte DTP-vaksinen.

Vaksinen er en del av barnevaksinasjonsprogrammet, som alle norske foreldre får tilbud om å la sine barn være del av – men som ikke riktig alle barn blir del av. Noen barn kan av ulike årsaker ikke vaksineres, mens det også finnes foreldre som er engstelige, eller også regelrett motstandere av legemidlene, og derfor velger å la sine barn være uvaksinerte.

DA TONE FREDSVIK GREGERS fikk sitt første barn i 2001, var det bare få år etter den store ståheien rundt den seinere tilbakeviste sammenhengen mellom MMR-vaksinen og forekomst av autisme. Som andre nybakte foreldre opplevde hun hvordan det å bli mor ga henne en helt ny tilværelse av konstant bekymring, og hun følte seg også usikker i møte med vaksine-spørsmålet, der MMRoppslagene hadde skremme-effekt. Men Gregers var i gang med en doktorgrad i immunologi, og hadde alle forutsetninger for å sette seg inn i og finne fram til informasjon på vaksinens innhold, virkning og bivirkninger. Noe hun også gjorde før hun lot babyen sin bli vaksinert.

Det er for de engstelige foreldrene som ikke har de samme forutsetningene, og alle de som er interesserte i vaksiner generelt og barnevaksiner spesielt, hun nå har skrevet boken Alt du må vite om vaksiner.

– Motstanderne og de som er skeptiske blir så fryktelig opptatt av de unaturlige ingrediensene, de livsfarlige kjemikaliene, uten noen form for nyanser i sine argumenter. Mens forkjemperne – medisinerne, forskerne, legemiddelindustrien og myndighetene – på sin side blir veldig bastante og påståelige i sine argumentasjoner. Det er ikke noe rom for diskusjon fra den ene eller andre siden, sier Gregers, og fortsetter:

– Det jeg savnet i diskusjonen var svar på hvorfor inneholder vaksiner de stoffene de gjør. Det er jo en grunn til at de er laget som de er. Også jeg lurte på «hvorfor er det salt?» og «hvorfor er det aluminium i vaksinen?»

DOKTORGRADEN I CELLULÆR IMMUNOLOGI tok hun i 2003. I dag er hun forsker og foreleser ved institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har jobbet på vaksinefeltet, men da på kreftvaksiner, i flere år. Denne boka ble hun spurt om å skrive, og hun understreker at hun verken har en politisk eller økonomisk agenda med boken. Det handler om gi folk informasjon.

– Informasjonen er for så vidt tilgjengelig allerede. Du kan som mor eller far lese på pakningsvedleggene hva vaksinene inneholder. Men de færreste vil være i stand til å forstå hva som står der, eller sette sammen informasjonen med kunnskap om immunforsvaret. Og med en gang det er noe du ikke forstår, vil du jo fort bli skeptisk og engstelig. Det gjelder alle. Sånn sett forstår jeg på et vis de som kan bli skeptiske, innrømmer hun.

Immunsystemet er da også et utrolig komplisert system.

– Selv ikke vi som jobber med dette klarer å få oversikt over hvor intrikat og komplisert det er. Det gjør det også utfordrende å utvikle vaksiner.

HUN FORKLARER: Patogenene – altså de sykdomsfremkallende mikroorganismene, som bakterier og virus – stimulerer ulike deler av immunforsvaret, og kan til og med hemme immunresponsen. Det er derfor uhyre viktig både å forstå mikroorganismenes biologi og de grunnleggende mekanismene for hvordan en immunrespons oppstår.

– Det handler om hvordan de ulike mikroorganismene bruker vår kropp til å lage mange flere avkom. Som regel ønsker man å stanse at virus kommer inn i cellene, mens mange bakterier setter seg ned på overflaten av celler og lager kolonier. Det er effekter man ønsker å hindre.

Det vaksinene gjør, er å etterlikne en naturlig infeksjon.

– Forskjellen er at patogene enten er svekket eller kuttet opp i biter, eller deler av det som vi vet påvirker immunsystemet er tatt ut. Det som skjer er at de hvite blodcellene oppdager dem, begynner å produsere signalstoffer, dele seg og setter i gang en immunrespons mot den patogene delen av vaksinen. Og siden det bare er en del av, eller et svekket patogen, blir vi ikke like syke. Vaksinen kan altså ikke gjøre deg syk, heller ikke spre patogenet videre.

De hvite blodcellene har her rollene som en «kamphær», sendt ut i felten for å utslette inntrengerne. Det blir i tillegg dannet en fot-tropp som ligger på vent, det vil si hukommelsesceller som har som oppgave å kjenne igjen inntrengerne om de skulle dukke opp igjen. Hvordan disse virker har man ifølge Gregers ennå ikke fullstendig kunnskap om.

DTP-VAKSINEN LILLE PERNILLE får på helsestasjonen denne dagen er en såkalt kombinasjonsvaksine. Det vil si at den beskytter mot flere sykdommer, men også at det er ulike varianter av virkestoff i den. Den inneholder inaktiverte bakteriegift og inaktiverte – døde – virus, koblet til hjelpestoffer for å få en kraftigere immunrespons. Når man leser ingrediensene på pakningsvedlegget kan det virke kryptisk, men det er altså hjelpestoffer for at immunsystemet skal reagere og kjenne igjen bakterien.

DTP-vaksinen gis tre ganger i barnets første leveår. I tillegg gis den, med unntak av HiB igjen når barnet er sju år. Tiendeklassinger får også tilbud om en boosterdose, og det kom nylig anbefaling om en oppfrisking hvert tiende år.

– Jeg tror det er en overraskelse for veldig mange at disse vaksinene ikke gir livslang beskyttelse. Vaksinen gir en immunrespons som er god nok til å beskytte deg en stund, men den gir ikke hukommelse som er langvarig nok. Det er viktig å understreke at naturlig smitte heller ikke gir livslang hukommelse!

MMR-vaksinen er derimot lagd på levende, men svekkede virus, og gir en langt mer varig og sterkere immunrespons – altså reaksjon fra immunforsvaret – enn vaksiner som ikke er laget på levende virus.

MMR-vaksinen gis imidlertid ikke før barnet er 15 måneder. Årsaken er, forteller Gregers, nettopp det samme som gjør at den virker lenger; levende virus. For at barnet skal ha nytte av vaksinen må det ha et immunforsvar som virker godt nok.

– Det er jo slik at disse organismene må inn i en vert for å kunne spre seg. Hvis verten ikke har et forsvar som kan bekjempe den, vil de formere seg og spre seg til nye verter. Men jo flere som er beskyttet jo mindre sannsynlig vil det være at de får formert seg og smitte til andre deler av befolkningen. Det er dette vi kaller «flokkimmunitet ».

– Flokkimmunitet er spesielt viktig fordi det alltid vil finnes noen i befolkningen som av ulike grunner ikke kan ta vaksiner; for eksempel babyer som ikke er gamle nok til å bli vaksinert mot meslinger. Når det gjelder barnevaksiner mener jeg det er tvingende nødvending at vi opprettholder en god vaksinedekning. Men jeg mener ikke at vi skal ta vaksiner for absolutt alt mulig.

– Du beskriver sykdommene det vaksineres mot ganske inngående i boken. Er det for å skremme?

– Nei, det er ikke for å skremme. Men jeg synes det er viktig å forstå hva det innebærer å få de forskjellige sykdommene, og å forstå hvorfor det er viktig å vaksinere oss mot dem. Hvis du smittes av disse patogenene naturlig blir du så utrolig dårlig, poengterer hun.

– For mange av sykdommene er det også en rekke bivirkninger. For eksempel vil en naturlig smitte med meslinger gi deg et redusert immunapparat i lang tid etter at du er frisk, fordi viruset blant annet ødelegger celler i immunforsvaret vårt.

FOR KAROLINE ROKNES var det derimot aldri et spørsmål om Pernille skulle vaksineres. Hun og mannen er vaksinetilhengere. Hun roser for øvrig helsesøster Berit Brusdal havre for å ha gitt god informasjon. Brusdal forklarer:

– Vi informerer ofte ved hjemmebesøk helt i starten om hvilke vaksiner de vil bli tilbudt, og da er den første alt ved seks uker. Når de kommer vet de allerede at det er vaksiner de skal få.

Når hun tar imot Pernille spør hun om barnet er friskt, og om hun hadde noen reaksjon på forrige vaksine. Hadde Pernille nå hatt feber eller vært sykere enn en lett forkjølelse ville vaksineringen blitt utsatt.

De vanligste spørsmålene Havre ellers møter, går på bivirkninger. Det er ikke mange som er veldig engstelige.

– Det vi ofte møter er foreldre som ikke ønsker at vi skal påføre barnet smerte. De synes det er ubehagelig at barnet skal bli stukket, og at det kan gjøre vondt for dem. Det er det de synes er det verste.

– Du møter altså ikke mange vaksinemotstandere?

– Nei, det gjør jeg ikke. De fleste er veldig positive til vaksinene, heldigvis. Det er god oppslutning og god vaksinedekning. Det er selvsagt noen få, og da har de bestemt seg, uansett om vi forsøker å informere.

– De mener de ikke trenger det; de ønsker det ikke til barna. Gjerne har de noen bekjente de har hørt noe om, eller det kan være fra media. Når det blir medieoppstyr blir de mer kritiske, erfarer Havre.

Pernille fikk litt feber det første døgnet etter vaksinering. En helt vanlig bivirkning, og altså langt å foretrekke fremfor alternativene.