Tidligere har trossamfunn hatt et lovfestet generelt unntak fra diskrimineringsloven. Dette unntaket har nå falt bort, meldte Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet sist fredag.

Men det betyr ikke nødvendigvis at det blir noen realitetsendringer.

Fritanke.no har tatt en titt på grunnlagsdokumentene for stortingsvedtaket som den 23. mars fjernet det generelle unntaket.

Her slås det fast at trossamfunn fortsatt kan diskriminere kvinner og homofile, så lenge dette begrunnes i religiøse grunnlagstekster. Dette regnes fra statens side som "saklig grunn til forskjellsbehandling".

Det betyr at vi ikke kan vente oss noen kvinnelige katolske prester, jødiske rabbier eller åpne homofile pinsepastorer eller imamer med det første.

Strengt tatt er det ikke greit for staten hvis diskrimineringen skyldes vilkårlige fordommer og "den religiøse kulturtradisjonen", men i praksis vil ikke dette spille noen rolle siden staten overlater definisjonsmakten til trossamfunnene.

Slik formulerer Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet det i sakspapiret til stortingsbehandlingen (Ot.prp 79 - 2008-2009):

"Forskjellsbehandlingen skal være begrunnet i en overbevisning som etter vanlig teologisk oppfatning anses for å være et såkalt lærespørsmål. (...) I tvilstilfeller bør domstolene, ombudet og nemnda ikke overprøve om forskjellsbehandlingen er forankret (godt nok) i trossamfunnets lære. (...) Trossamfunnenes rett til autonomi i indre anliggender er et moment som trekker i retning av at trossamfunnets egen vurdering av nødvendigheten ikke overprøves." (vår utheving)

Sakspapiret presiserer også at staten ikke vil kreve at det skal være enighet i trossamfunnet om at forskjellsbehandlingen er saklig og nødvendig.

Det er spesielt trossamfunnenes menneskerettslige krav på religionsfrihet og indre selvstyre som er begrunnelsen for å la trossamfunnene bestemme dette selv.

Må begrunne

Det som er endret, er at trossamfunnene fra nå av må begrunne i hvert enkelt tilfelle hvorfor de ønsker fritak fra diskrimineringslovgivingen. De har ikke lenger et generelt unntak.

For at en søknad om unntak fra diskrimineringslovgivingen skal innvilges, må den begrunnes i ett eller flere av disse kriteriene:

• Forskjellsbehandlingen må ha et saklig formål.


• Forskjellsbehandlingen må være nødvendig


• Forskjellsbehandlingen må ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles.

I praksis vil staten være raus med å innvilge slike fritakssøknader. Når det gjelder saklighet, gis som nevnt trossamfunnene definisjonsmakten. Dette gjelder også i vurderingen av om forskjellsbehandlingen kan sies å være "nødvendig".

Når det gjelder det siste, kan man imidlertid tolke en mulighet for en reell innstramming i departementets saksframlegg. Det presiseres nemlig at det kun er i stillinger som er direkte knyttet til trosutøvelsen at hensynet til saklighet og nødvendighet veier tungt.

For mer perifere stillinger i forhold til trosutøvelsen, vil hensynet til den som forskjellsbehandles veie tyngre, og spesielt hvis forskjellsbehandlingen kan sies å ha vesentlige konsekvenser for den som rammes. Forskjellsbehandling når det gjelder opptak til utdanning vil det for eksempel være vanskeligere å få aksept for, enn forskjellsbehandling når det gjelder deltagelse i religiøs aktivitet.

- Det vil ikke være adgang til å nekte jenter religionsundervisning hvis religionen krever at jenter og gutter ikke skal undervises sammen. I slike tilfeller kan det i stedet gjennomføres separat undervisning for jenter og gutter, under forutsetning at jentene får samme undervisningstilbud som gutter, heter det i innstillingen.

Homo-diskriminering greit i "forbilde"-stillinger

Kravet om indre selvstyre og tolkningsmonopol på religiøse tekster, gjelder i første rekke selve trossamfunnene. Samtidig driver og eier trossamfunnene en rekke organisasjoner, samt at det finnes selvstendige organisasjoner som har et religiøst formål. Disse kan også få lov til å diskriminere på religiøst grunnlag, heter det i innstillingen, men da er kravene strengere.

I en kristen barnehage kan det for eksempel regnes som et saklig begrunnet unntak å kreve at de som jobber med barna ikke skal være homofile, fordi de fungerer som "forbilde for barna". Det samme gjelder lærere i religiøse skoler, spesielt hvis de underviser i religion. Departementet trekker også inn foreldrenes folkerettslige krav på å bestemme hvordan barna deres skal oppdras, for å begrunne dette.

Når det gjelder administrasjon, renhold, vaktmestertjenester og lignende, kan det imidlertid bli vanskeligere å få unntak. Men også her kan staten finne at forskjellsbehandlingen er saklig begrunnet, presiserer departementet.

- En vaktmester på en internatskole vil for eksempel kunne være omfattet dersom vedkommende også har en funksjon som sjelesørger for beboerne, heter det i innstillingen.

Viktigste grep: Bevisbyrden snus

Hovedgrepet i denne lovendringen er at bevisbyrden snus. Tidligere var det staten som måtte påvise at et trossamfunn hadde gått ut over sine fullmakter. Nå er det trossamfunnets jobb å argumentere for at de ikke diskriminerer.

- Hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering i strid med loven, skal det legges til grunn at slik diskriminering har funnet sted, hvis ikke den ansvarlige sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted. Det er altså trossamfunnet som må kunne vise at vilkårene for saklig forskjellsbehandling er oppfylt, skriver departementet.

Mener regjeringen har kommet trossamfunnene i møte

Kanskje er ikke lovendringen noen innskjerping overfor trossamfunnene i det hele tatt?

Spesialrådgiver i Norges Kristne Råd (tidligere Frikirkerådet), Dag Nygård, skriver i et innlegg i Vårt Land 18.3.10 at han er fornøyd med lovendringen.

Han opplever til og med at regjeringen har kommet trossamfunnene i møte på visse punkter.

- Regjeringen har faktisk uttrykt aksept for et større rom for skjønn enn hva Graver-utvalget gjorde i utredningen om "Kvinner og homofile i trossamfunn". Det rommet etterlyste vi i vår høringsuttalelse til denne utredningen, og jeg mener at regjeringen i noen grad har kommet oss i møte på dette punktet, skriver Nygård.

Han mener at lovendringen ikke innskrenker religionsfriheten på noen måte.

- Religionsfriheten står og faller ikke med de tidligere unntaksbestemmelser i arbeidsmiljølovgivningen. Religionsfriheten som individuell og kollektiv rettighet er slått fast i grunnloven og i inkorporeringen av menneskerettighetskonvensjonene i norsk rett, konstaterer Nygård.

Han presiserer at uansett hvordan man hadde løst denne saken lovteknisk, unngår man ikke risikoen for at saker i dette spenningsfeltet kan havne i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

- Det er der vi har plassert definisjonsmakten i disse komplekse spørsmålene, understreker Dag Nygård.