Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
På kommunenes nettsider presenteres gjerne familieverntilbudet som livssynsnøytralt, som her på nettsidene til Karmøy kommune. Men i realiteten sendes folk til et kontor som eies av kirken (innfelt).

På kommunenes nettsider presenteres gjerne familieverntilbudet som livssynsnøytralt, som her på nettsidene til Karmøy kommune. Men i realiteten sendes folk til et kontor som eies av kirken (innfelt).

En tredel av alle familievernkontor er kirkelige

Ryker du uklar med partneren din og trenger familierådgiving, vil du i en tredel av landets kommuner sendes til et kirkelig familievernkontor.

Publisert:

Sist oppdatert: 27.09.2011 kl 15:02

De kirkelige familievernkontorene er eneste offentlige familierådgivingstilbud i rundt en tredel av landets kommuner. Kun noen få steder, for eksempel i Oslo, har innbyggerne et valg mellom et offentlig og et kirkelig familieverntilbud.

Alle de kirkelige familievernkontorene arbeider på oppdrag fra den statlige Barne-, ungdoms- og familietatenen, Bufetat. Det er de som har det faglige ansvaret. De kirkelige familievernkontorene fungerer som en ideell organisasjon som tilbyr en tjeneste på vegne av det offentlige.

"Diakoni er evangeliet i handling"

I april i år ble de fleste kirkelige familievernkontorene samlet i en stiftelse; Stiftelsen Kirkens familievern. I vedtektene kan vi lese at stiftelsen er en selvstendig diakonal institusjon innen Den norske kirke, samt at Kirkens familievern ”sammen med Den norske kirkes organer skal fremme tiltak som bidrar til å virkeliggjøre kirkens diakonale oppdrag”.

Og hva er så diakoni? Den norske kirkes definisjon finner vi i Plan for diakoni som ble vedtatt av Kirkemøtet i 2007. Her defineres begrepet som følger: ”Diakonien er kyrkja si omsorgsteneste. Den er evangeliet i handling og blir uttrykt gjennom nestekjærleik, inkluderande fellesskap, vern om skaparverket og kampen for rettferd.”

– Diakoni handler om nestekjærlighet

På tross av dette, avviser direktør i Stiftelsen Kirkens Familievern, Benita Christensen, at Kirkens familievern har et mål om å spre kristendommen på noen måte.

– For oss handler diakoni om å se mennesker, møte medmennesker på deres egne premisser og se utsatte grupper. Det handler om nestekjærlighet, og det er ingenting som tyder på at vi utøver familievern på noen annen måte enn de offentlige familievernkontorene, sier hun.

– Hvis for eksempel et par kommer til dere for å få råd om abort, kan det da tenkes at dere i større grad enn de offentlige kontorene vil råde paret til å unngå abort, i tråd med kristen etikk?

– Nei, det er ingenting som tyder på at det er noen slike skjevheter. Vi yter i innhold de samme tjenestene som de offentlige familievernkontorene, noe som er en naturlig følge av at vi har samme oppdragsgiver, nemlig Bufetat. Tilknytningen til kirken har ingenting å si for det faglige innholdet i omsorgen vi yter, sier Christensen.

– Tilknytningen til kirken har ingenting å si for det faglige innholdet i omsorgen vi yter.

– Hva gjør dere hvis staten plutselig bestemmer seg for at all familierådgiving skal legges direkte under Bufetat?

– Det vil vi selvsagt protestere på. Og det av to grunner. For det første har vi et historisk eierskapsforhold til familievernkontorene våre. Men den viktigste grunnen er at det offentlige ikke bør bli enerådende på et slikt område. Det er sunt at ideelle organisasjoner som oss har ansvaret for deler av vårt felles velferdstilbud, på oppdrag fra det offentlige. Det er viktig med ideelle aktører for å sikre nytenkning og fleksibilitet. Det er også klart uttrykt fra statens side, også nå under den rødgrønne regjeringen, sier hun.

Christensen har aldri hørt noen som har protestert over å ha blitt sendt til en kirkelig instans når de har hatt samlivsproblemer.

Hun forteller også at Rokkansenteret i 2009 ga ut en rapport som ikke fant noen systematiske forskjeller i tilbudet som gies av de kirkelige og offentlige familievernkontorene.

– Personalansvaret er eneste forskjell

Dette bildet bekreftes av det offentlige. Fritanke.no har snakket med Sverre Shetelig, avdelingsdirektør for familievern i Bufetat region øst. Han avviser, i likhet med Christensen, at det er noen systematiske forskjeller mellom de kirkelige og de offentlige familievernkontorene.

– Det er Bufetat som har det faglige ansvaret for begge. Det eneste som skiller de kirkelige kontorene fra oss, er i grunnen hvem som har personalansvaret for de ansatte, sier Shetelig.

Han forteller videre om ulike skiftninger som har vært på denne fronten de siste årene. Blant annet har to kirkelige familievernkontorer i region øst på eget initiativ blitt overført til det offentlige, mens fylkestinget i Sør-Trøndelag, før staten overtok ansvaret for familievern i 2004, vedtok å overføre det offentlige familievernkontoret til kirken.

– Det er noen bevegelser fram og tilbake, men fordelingen mellom en tredel kirkelig og to tredeler offentlig holder seg ganske stabil, sier han.

Så hva er så årsaken til at Den norske kirke er så sterkt inne i et offentlig velferdstilbud som dette? Jo, det handler i stor grad om tradisjon. Det var kirken som startet de første familievernkontorene, ut fra et ønske om å yte nestekjærlighet og omsorg. Så kom det offentlige til etter hvert, men de måtte da bevege seg inn på et område som allerede var dominert av kirken.

– Vi må ikke glemme at det var kirken som startet med dette. Slik sett var de forut for sin tid, sier Sverre Shetelig.

Problematisk at det eneste tilbudet er kirkelig

Fagsjef i Human-Etisk Forbund, Bente Sandvig, synes ikke det er greit at det eneste offentlige familieverntilbudet i en tredel av landets kommuner er kirkelig.

– Disse kontorene utfører lovpålagte, offentlige oppgaver slik som obligatorisk mekling ved skilsmisse. En slik tjeneste bør være livssynsnøytral, og det kan et kontor tilknyttet kirken aldri bli, sier Sandvig.

Hun tviler ikke på at tjenestene som utføres av de kirkelige kontorene er like gode som ved de offentlige, men synes likevel det hele er problematisk.

– Jeg har ikke noe imot supplement til de offentlige tilbudene, men da er forutsetningen at de ideelle organisasjonene tilbyr nettopp et supplement. Her blir det kirkelige kontoret for svært mange det eneste offentlige tilbudet, og slik kan vi ikke ha det. Tenk deg at du skal til tvungen mekling ved skilsmisse, og så sender staten deg til "kirkens familievernkontor". Det sier seg selv at dette kan oppleves som problematisk for mange, sier hun.

Sandvig synes det offentlige bør drive disse kontorene selv, over hele Norge. Så får eventuelt kirken og andre ha et tilbud ved siden av hvis de ønsker det.

– Men det var jo kirken som startet med dette da?

– Javisst, og slik er det med en masse andre ting også. Men tidene forandrer seg. Vi har fått et mer sammensatt samfunn enn før, der kirken ikke lenger kan ha rollen som felles og enerådende. De må derfor finne seg i å ta ett skritt tilbake og bli sett på som ett trossamfunn blant mange, sier Bente Sandvig.

– Er dette noe HEF jobber med å få endret?

– Vi arbeider ut fra et prinsipp om at den offentlige førstelinjetjenesten skal være livssynsnøytral, og dette er selvsagt en av flere ting som kolliderer med dette prinsippet. Vi jobber nå med å utrede vårt eget omsorgsarbeid, og da er dette bli en naturlig del av det som vi etterhvert kommer til å spille inn overfor de politiske partiene, sier Sandvig.

Hun spør seg også hvorfor det er så viktig for kirken å drive familievernkontor, hvis innholdet skal være identisk med det offentlige tilbudet.

– Er det ikke da bedre at det offentlige bare tar over? undrer Sandvig.

Kommentarfeltet er stengt mellom kl 23:00 og kl 06:00 norsk tid.