Azmeh Rasmussen har vært redd for å fortelle om sin diagnose, men ønsker å påpeke det kunstige skillet mellom fysisk og psykisk sykdom. Foto: Thomas Brun

Portrettintervju:

– En skygge, en ikke-eksistens

Som ledd i kampen for frihet, åpenhet og likeverd forteller Sara Mats Azmeh Rasmussen for første gang om sin bipolare stemningslidelse. – Frykten er å ikke bli tatt seriøst, sier Fritt Ord-vinneren.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 24.04.2012 kl 16:20

– For fem år siden, i begynnelsen av min deltakelse i samfunnsdebatten, formulerte jeg ikke min kritikk særlig godt. Jeg var for sint, erklærer Sara Mats Azmeh Rasmussen.

Det er 8. mars på Litteraturhuset i Oslo, der Azmeh Rasmussen samtaler med sin gamle foreleser fra Universiteteti Oslo, historieprofessor Hilde Sandvik. Anledningen er lanseringen av Skyggeferden, Azmeh Rasmussens selvbiografiske debutroman, og Amalie Skram-salen er fylt til bristepunktet med interessert publikum, sittende og stående.

– Og det tar tid å bli kvitt sinnet. Jeg har kjent undertrykkelsen på kroppen, og betalt prisen for ikke å følge de religiøse reglene. For rundt tre år siden begynte jeg en prosess med å nærme meg et mer nyansert og objektivt standpunkt. Som humanist – som humanetiker – anerkjenner jeg i dag elementer av estetisk skjønnhet i religion, men det finnes så mye umenneskelighet i religion, og den må vi kritisere! Men kritikken må formuleres riktig for at folk skal lytte, poengterer forfatterdebutanten.

Azmeh Rasmussen er ikledd dress, skjorte og slips, og har publikum i sin hule hånd. Hun forteller alvorlig om dagens Syria, om den fortvilende situasjonen i fødelandet, men også om landets skjønnhet, som hun ønsket å skildre i romanen. Hun forteller om møtet med Norge, og sin dype fascinasjon for universitetsfagene i feministisk teori. Innimellom utløser en treffende kommentar hjertelig latter blant de fremmøtte. Iblant stanser hun Sandvik og ber om andre spørsmål.

Skyggeferden åpner med en skildring av småjenta Sara, som elsket fotball, gutteklær og moren sin, i Damaskus på 70-tallet. Men i et samfunn strengt regulert av religiøse dogmer og æresspørsmål ble Saras frihet tidlig innskrenket, og oppveksten ble i stadig økende grad preget av opposisjon mot reglene, og påfølgende ensomhet.

Kvinnen var strengt underordnet mannen, og mennesket strengt underordnet Gud.

Moren fortvilte over datterens manglende evne og vilje til å passe inn, og etter hvert eskalerte fortvilelsen fra trusler og utskjellinger, til slag og påtvungne silikonbryster.

– Moren min ønsket egentlig det beste for meg, men preget av sin egen oppdragelse, lav utdannelse og skytteltrafikken mellomfrisøren og teselskaper, så hun ikke mulighetene som fantes. Alt handlet om å finne en god ektemann, og hun ville så sterkt at jeg skulle følge normene at det utviklet seg til både fysiske og psykiske overgrep. Dette er et utbredt fenomen, spesielt i kulturer med sterk æreskodeks. Men det er et ømt punkt, og jeg vil helst ikke snakke mer om det, sier Azmeh Rasmussen bestemt.

Få kan skilte med et like dramatisk inntog i den norske offentligheten. Nøyaktig tre år før boklanseringen på Litteraturhuset sto også Sara Azmeh Rasmussen foran et publikum, denne gangen i anledning 8. mars-markeringen på Youngstorget i 2009. Hun rev av seg den sorte hijaben, dynket den i tennvæske og tente på.

Snøballer og skjellsord haglet fra rasende, muslimske tilskuere og deres norske sympatisører. Snart fulgte oppmerksomhet fra internasjonal presse, og drapstrusler. Enkelte hyllet handlingen og motet gjennom private meldinger, offentlig kom utelukkende kritikk og betegnelser som «tomt opprørsk» eller «klovnaktig».

I etterkant av protesten på Youngstorgetvar trusselnivået intenst, og Azmeh Rasmussen så seg nødt til å avstå fra besøk på sin favorittkafé, Asylet. Kafeen ligger sentralt på Grønland, en innvandrertett bydel i Oslo, men tre år senere - noen dager i forkant av boklanseringen på Litteraturhuset - er hun tilbake på favorittkafeen. Hun drikker kaffe med melk, kroppen er godt pakket inn i et ullpledd, hun er sliten.

– Det har vært min livsdrøm, min eneste, å bli forfatter, sier Azmeh Rasmussen stille.

Kontrasten til personen beskrevet innledningsvis, er stor. I dag er stemmen forsiktig, øynene er matte. Hun trekker pleddet tettere om seg.

– Boka er også en forklaring på slørbrenningen, som var en veloverveid, symbolsk handling og en protest mot et plagg som manifesterer kvinnens sosiale, politiske og menneskerettslige underordnede plass.

Før intervjuavtalen rakk Azmeh Rasmussen å lese den strålende anmeldelsen i Aftenposten, men klarte ikke å ta inn de rosende ordene.

– Å skrive selvbiografisk har kostet meg veldig mye, personlig. Jeg måtte hente fram minner jeg tidligere har jobbet hardt for å gjemme bort, og forsøke å finne en slags logikk i det kaoset som var mitt liv, den vilkårligheten jeg opplevde… Det var veldig smertefullt. I løpet av de siste tre årene jeg har skrevet på boka, var jeg i perioder lammet av depresjon og selvmordstanker, forteller hun.

Azmeh Rasmussen har diagnosen bipolar lidelse, tidligere omtalt som manisk depresjon, og var i løpet av den tre år lange skriveprosessen innlagt på psykiatrisk avdeling flere ganger. Navnet bipolar viser til forsterkede stemningssvingninger, med høye topper og dype daler. Dyp depresjon avløses av mani, som kjennetegnes ved oppstemthet, høyt energinivå og i enkelte tilfeller psykoser, eller vrangforestillinger.

– Jeg har vært redd for å være åpen om dette, å være bipolar. Frykten er å bli ansett som utilregnelig, eller ikke bli tatt seriøst. Men jeg har tidligere vært åpen om sårbarheten min, men mer subtilt, som i Aftenposten-spalten «Jeg trenger at du ser meg» – den betyr mye for meg. Første del skrev jeg fra lukket avdeling, gråtende med laptop’en på fanget, forteller Azmeh Rasmussen.

Stemmen er ikke helt stø, men hun ønsker å fortelle om dette, og påpeke et kunstig skille mellom fysisk og psykisk sykdom.

– I stor grad handler det om manglende informasjon. Og jeg elsker sannheten, det er frigjørende å fortelle om dette. Jeg ble til og med utredet av barnevernet i en periode da jeg var veldig langt nede. Jeg var syk, men jeg var en god mor, understreker hun. Før hun stopper opp og griper tettere om kaffekoppen.

– Nei. Jeg var ikke det.

Jeg ville så gjerne være det, men jeg var ingen god mor for barna mine i den perioden.

I dag bor Azmeh Rasmussen i Stockholm, sammen med sin ekskjæreste Staffan og deres to felles barn på seks og åtte år. De samarbeider om oppdragelsen av barna, selv om de ikke lenger er et par. Staffan er aktiv i både den svenske, den europeiske og den internasjonale humanistbevegelsen.

– Det fungerer å bo sammen fordi vi deler grunnleggende verdier, spesielt innen livssyn og politikk. Vi jobber med og brenner for det samme, forteller Staffan over telefon. Han synes det er positivt at samboeren står frem med sin bipolare lidelse.

Azmeh Rasmussen ønsker å poengtere at diagnosen bipolar er et samlebegrep, med store variasjoner i intensitet og uttrykksform.

Det anslås at 1-2 % av befolkningen vil rammes av lidelsen i løpet av livet, men alle har ulike forutsetninger og måter å håndtere symptomene på. I tillegg er det stor ulikhet i hvor alvorlig de maniske og depressive fasene kommer til uttrykk.

– I dag går jeg på moderate medisiner, som skal stabilisere en del. Men jeg har kranglet med helsepersonell i flere år fordi jeg nekter å ta sterkere medisiner, som Litium, som utjevner bølgedalene fullstendig, forklarer hun.

Sterkest blir nok reaksjonen i enkelte innvandrermiljøer, tror Azmeh Rasmussen, for der det er et enda større tabu med psykiske lidelser.

– Blant en del innvandrere omtales du som gal. Så jeg har vært redd for at de automatisk avviser absolutt alt jeg sier, fordi jeg har denne diagnosen. Men på sikt håper jeg det gir en tyngde og troverdighet å være åpen om vanskelige erfaringer, sier Azmeh Rasmussen.

Fra innleggelser på psykiatrisk avdeling, til politisk protest på Youngstorget og derfra til Litteraturhuset. Livsdrømmen er oppfylt ved at debutromanen nå er ute i verden. Da familien ba henne om å forlate Damaskus etter et avlyst ekteskap, reiste hun til Bergen i 1995, 22 år gammel. Azmeh Rasmussen fikk opphold på religiøst grunnlag, fordi hun hadde latt seg døpe kristent i Syria. Hun forteller at hennes forhold til religion alltid har vært farget av kjønnsspørsmål.

– Det jeg elsket ved kristendommen var ideen om den synlige kvinnen, Maria.

Å konvertere var et opprør mot kjønnsstrukturene i islam.

Fra moskeen var jeg vant til å gå inn og ut via en sidedør, sitte gjemt bak et grått forheng blant andre kvinner, alle helt tildekket, uten å se noe som helst, bare høre imamen preke. I kirken kunne jeg sitte hvor jeg ville, utildekket, helt fremme ved alteret om jeg ville – foran en statue av en kvinne, av moren! Og bruddet med min mor påvirket nok også det hele, sier hun.

Etter å ha lært seg norsk begynte Azmeh Rasmussen på Universitetet i Oslo, og tok blant annet faget religionspsykologi. Dette emnet skulle komme til å overskygge alt annet, og som student slukte hun alt kom over relatert til faget, både i og utenfor pensum. I boka beskriver hun en nøktern erkjennelse om religiøse opplevelser:

«Kaos er nabo med Gud. Formuleringen sto i pensumboken i religionspsykologi. Sidene inneholdt statistikker og undersøkelser, tall og analyser. Og en enkel innsikt. Religiøse visjoner, som ofte innleder en konversjon, har som regel sammenheng med en livskrise. Ensomhet og akutt og dyptgripende stress er faktorer som kan føre til en intensiv religiøs erfaring. Den religiøse visjonen eller erfaringen av en ny kraft skaper orden og et psykologisk system i kaos.»

– Tittelvalget Skyggeferden kom naturlig, siden det handler om å vokse opp med en homo- og transidentitet i et samfunn der dette ikke eksisterer. Jeg var en skygge, en ikke-eksistens, forklarer forfatteren.

Hun har tidligere aksjonert utenfor både Islamsk Råd Norge i Oslo og utenfor Det europeiske fatwarådet i Dublin, for at organisasjonene skal ta klart avstand fra dødsstraff mot homofili. Også den gang fikk Azmeh Rasmussen sterk kritikk for å bruke overdrevent sterke virkemidler.

– I dag mener jeg tiden har vist at sterke virkemidler er nødvendige, for å gjøre videre dialog realistisk.

Jeg tror ikke dialog kunne ført meg inn hovedinngangen hos Islamsk Råd.

Tilbake under boklanseringen på Litteraturhuset avslutter aktivisten, skribenten og forfatteren kvinnedagsmarkeringen 2012 med en advarsel og en klar oppfordring:

– Det er feil å tro at feminismen har kommet i mål i de skandinaviske samfunn. Dessuten har vi en stor innvandrerbefolkning der mange kvinner har problemer på helt elementære områder, som det å bevare kjønnsorganet sitt. Der æreskodeksen står sterkt, står kvinner svakt. Arbeidet for deres rettigheter og muligheter er mitt hjertebarn. Og nå som romanen endelig er ferdig, har jeg frigjort tid til dette arbeidet, sier Azmeh Rasmussen, rakrygget, til applaus.

Siste nytt i Nyheter Vis flere

Én av ti kirker brukes nesten ikke – de små brukes minst

Én av ti kirker brukes nesten ikke – de små brukes minst

En fersk undersøkelse viser at hver tiende kirke i Norge brukes sjeldnere enn én gang per måned. Typisk for de ubrukte kirkene, er at de ligger i små kommuner.

– Jeg vil jo ikke snakke med en prest om døden!

– Jeg vil jo ikke snakke med en prest om døden!

Kjerstin Tobiassen er livstruende syk, men på St. Olavs Hospital i Trondheim er det bare prester å snakke med.

Hellas tar sitt første skritt for å skille stat og kirke

Hellas tar sitt første skritt for å skille stat og kirke

Prester fjernes som offentlige tjenestemenn og grunnloven skal endres.

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...