Den amerikanske forfatteren Sam Harris blir kalt en evangeliserende ateist. Han mener religion først og fremst er destruktivt. Med over 270 000 solgte eksemplarer av boka "The End of Faith" er han noe så sjeldent som en bestselgende ateist i USA.

Tekst: Kirsti Bergh
Publisert: 30.10.2006

Ateister er USAs nye homofile, sies det. Det må nødvendigvis være en del av dem, men ingen av landets fremste politikere eller tv-personligheter har "stått fram" som ateist. Det vil være et ekstremt dårlig PR-triks i USA. For amerikanske politikere er det en dyd av nødvendighet å ha en religiøs - først og fremst kristen - tilhørighet. Det er nærmest utenkelig at noen skulle bli valgt til president i USA uten å erklære seg som en troende kristen. Bare 37 % sier at de ville stemt på en ateistisk presidentkandidat, og det er en tilbakegang fra 49 % i 1999, da det også kom fram at flere amerikanere var positivt innstilt til en homofil presidentkandidat enn en ateistisk.

Kanskje er det hos alle USAs skapateister forfatteren og foredragsholderen Sam Harris har truffet en streng? Med humor og besinnelse i opptreden, men med svært provoserende innhold, er han trådt fram nærmest som en evangeliserende ateist, og budskapet er alt annet enn forsonende.

Harris skrev sin første bok etter 11. september 2001. Etter terrorangrepet på World Trade Center opplevde Harris at den offentlige diskusjonen svært raskt skiftet fokus fra islamsk fundamentalisme til etterlysning av religiøs toleranse. Harris mente terrorangrepet eksponerte religionens farlige irrasjonalitet, men så med avsmak hvordan hendelsene i stedet førte USA enda dypere ned i sin egen religiøsitet.
Vant PEN-pris
Med boka, "The End of Faith", føyer Harris seg inn i rekken av det noen kaller "New Atheists", sammen med blant annet Richard Dawkins. "The End of Faith" vant amerikanske PENs Martha Albrand Award for First Nonfiction i 2005, og den er solgt i mer enn 270 000 eksemplarer. Oppfølgeren, "A Letter to a Christian Nation", har også ligget på bestselgerlistene.

I bøkene langer Harris ut mot religiøs tro i seg selv. Religiøs tro er det mest farlige element i vårt moderne liv, mener Harris. Og trossystem som er overbevist om det hinsidiges eksistens har potensialet til å legge mye mindre vekt på verdien av livet her og nå. I en tidsalder med både atomspredning og jihad mener Harris at religion legger til rette for voldelig tilintetgjørelse av fryktinngytende dimensjoner.

På storkjeftet vis går Harris inn i religionenes - og især i de hellige bøkenes - detaljer. Harris må være det amerikanske svaret på 70-tallets Hedningsamfunn, og kanskje trenger den amerikanske offentligheten et hedningsamfunn? På samme måte som Hedningsamfunnet gikk i klinsj med indignerte kristne i sine gatedebatter - bevæpnet med større bibelkunnskap enn den jevne kristne de støtte på - på samme måte er Harris en misjonær - mot religion.

Ett av de andre sentrale poengene hos Harris er at religion - men også religiøs toleranse - vedlikeholder og beskytter uverifiserbare forestillinger. Harris - og andre iherdige ateister - er opptatt av at bevisbyrden ligger hos den som tror, ikke den som ikke tror. Han påpeker at en troende kristen i like stor grad som andre mennesker vil kreve bevis for påstander som at hans kone bedrar ham, eller at frossen yoghurt kan gjøre en mann usynlig, og han vil bare bli overbevist i den grad det kan føres troverdige bevis for påstandene. Men "fortell ham at boka han har liggende ved sengekanten er skrevet av en usynlig eksistens som vil straffe ham med evig ild om han ikke kan akseptere alle de utrolige påstander om universet, da godtar han det uten videre."

Men det er ikke bare religiøse fundamentalister som blir angrepet, også "moderate" og ideen om moderat religion, får sitt pass påskrevet. Moderat religion er med og rettferdiggjør - og ufarliggjør - fundamentalistisk religion, mener Harris.

Naturlig, men ikke nødvendig i dag
Harris argumenterer for at ja, religion kan nok et natrulig impuls i mennesket, men det er også voldtekt og folkemord, men ingen vil argumentere for at det er en nødvendighet i vårt samfunn. Og selv om man kunne vise at religion var en forutsetning for den menneskelige utvikling de siste 50 000 år, er ikke det noe argument for å tro på en gud i dag, hvor menneskeheten er splittet opp i forskjellige samfunn på bakgrunn av trostilhørighet.

Hadde det vært mulig å vifte med en tryllestav og ta bort religion, ville han ha gjort det. Slike utsagn har vært med på å gi ham karakteristikken sekulær fundamentalist.

Harris' utopiske og kanskje vel naive ønske er at vi skal bytte religionen ut med et rasjonelt og vitenskapelig syn på verden. Ja, han agiterer nærmest for at rasjonalisme bør bli en religion, en slags "Religion of Enlightenment".

Ateistbevegelsen i USA er en marginal gruppe, og norske humanister som har vært tilstede både på ateistkonferanser og på humanistkonferanser kan berette om lett grånende forsamlinger. Det er tvilsom om Harris' kompromissløse anti-religiøse holdning har noe potensiale i USA, men det er likevel ikke vanskelig å tenke seg at Harris treffer midt i hjertet på et amerikansk ateistisk publikum som er lei av den religiøse offentligheten.

Og selv om denne gruppa utgjør et lite mindretall i USA, er den antagelig mye større enn vi tror.

I et land hvor urovekkende mange slutter seg til ideen om at verden ble skapt for seks tusen år siden og propaganderer for at denne forestillingen skal undervises i skolen, er det ikke rart om stemmer som Harris' oppleves forfriskende for de som står utenfor ringen av hardcore-troende.

Som en av hans lesere skriver: "Harris bok er et friskt pust for de av oss som er slitne av den uforsonlige religionen rundt oss."