I september 2011 ble det holdt et stort vekkelsesmøte på skolen der datteren til «Marcus Smith» gikk, et sted i sørstatene i USA (navnet og stedet er anonymisert av magasinet The Humanist, som historien er hentet fra).

Datteren «Kendra» (12) ga klart uttrykk for at hun ikke ønsket å delta, men fikk da beskjed fra lærerne om å delta på det religiøse møtet eller sitte alene og vente i «gjensittings»-rommet på skolen.

Det var dråpen som fikk det til å renne over for faren Marcus. Han hadde tidligere protestert mot en rekke tilfeller av religiøs forkynnelse på skolen, samt mobbing av barna hans fordi de ikke var kristne. Han hadde tatt opp saken med rektor, og minnet ham om at skoleforkynnelse er ulovlig i USA, uten å få noe gehør.

Etter det store vekkelsesmøtet tok Marcus Smith igjen kontakt med rektor og slo fast at slike religiøse vekkelsesmøter i skolens regi er ulovlig. Han ble avvist, og bestemte seg for å gå lenger opp i systemet. Personen han da fikk snakke med bagatelliserte det hele, slo fast at han selv var kristen, og mente at det ikke kunne skade at barna deltok. Smith minnet også han på hva USAs sekulære grunnlov sier, og prøvde å forklare hvorfor det er viktig at skolen er livssynsnøytral

Disputten mellom Smith og rektor ble selvsagt et samtaletema i miljøet rundt skolen, med det resultat at datteren Kendra begynte å bli mer mobbet og dårlig behandlet av lærerne.

Smith ville ikke gi seg med dette. Han tok kontakt med ACLU, American Civil Liberties Union. De ble enige om å gå til sak mot skolen. Det hele endte med at Smith og ACLU vant. Skolen ble, i tråd med velkjent amerikansk lovgiving, pålagt av retten å slutte med forkynnende arrangementer, bønn, salmesang og bibellesning i skoletiden.

Grov trakassering

Dermed skulle man tro saken var over. Men det var den ikke.

Kjennelsen fra domstolen ble ikke tatt godt imot av lokalbefolkningen. Folk begynte å rope skjellsord etter dem på gata, kastet søppel inn i hagen deres, og slapp hundene deres løs fra inngjerdingen i hagen. Det ble også satt ut rykter om familien, om at de var tyver, satanister og det som verre er.

Det var ikke mye hjelp i politiet. Saken ble diskutert på nettsidene til lokalavisa, og der uttalte representanter fra politiet at familien Smith tok feil og fortjente å bli straffet. De som skulle beskytte dem mot trakasseringen, vendte altså ryggen til og stilte seg dermed på overgripernes side.

Enda verre skulle det bli. Bedriften Marcus Smith drev mistet etterhvert de fleste av kundene sine, noe som selvsagt gikk ut over økonomien. Deretter ble hundene deres forgiftet. Den ene av dem døde, den andre ble veldig syk i lang tid. Deretter fikk familien beskjed av sin svært kristne huseier om at de ikke lenger kunne bo i huset de leide, noe de fikk høre via andre at skyldtes at han ikke likte å ha ateister boende.

Familien orket ikke å krangle på dette, og flyttet til et annet hus i området. Etter en måneds tid, begynte de å få problemer igjen. Hundene ble nok en gang sluppet ut av innhegningen og de fikk anonyme dødstrusler i postkassa. Igjen ble hundene forgiftet. Denne gangen var det en av valpene som døde.

Etterhvert innså familien at de ikke kunne bo der lenger. De fryktet at mobben kom til å gjøre enda verre ting, som å presse dem av veien med bil eller kaste en brannbombe inn gjennom vinduet. De hadde noe annet valg enn å komme seg ut av sørstatene. De måtte flykte fra mobberne.

– Selv om det bød oss imot, måtte vi gi mobben en slags seier. Vi måtte rømme for å overleve og leve uten å bli diskriminert, skriver Marcus Smith på The Humanist.

En plikt å stå opp for borgerrettigheter

Å flytte er imidlertid ikke enkelt. De vurderte å flytte til det mer liberale Chicago, der de har familie. Men det var alt for dyrt. Løsningen ble American Humanist Association (AHA), Human-Etisk Forbunds søsterorganisasjon i USA. De forbarmet seg over familien og hjalp dem med penger slik at de kunne bosette seg i Conneticut på nordøstkysten mellom New York og Boston.

– Vi pakket sammen alt og la plageåndene våre bak oss. Nå har vi det veldig bra her. Dette stedet er fullstendig annerledes. Ingen bryr seg om religion, om du har en eller ikke. Alle er veldig liberale og tolerante. Vi har også bedre økonomi, selv om det er dyrere å bo her, skriver Smith.

Han legger til at han ikke angrer på det han har gjort, men at han ville ha vurdert å være anonym, hvis han skulle gjøre det igjen.

– Diskriminering av denne typen kan ikke aksepteres. Vi har en grunnlov som er ment å beskytte oss mot slikt. Vi må stå opp for våre rettigheter selv om andre mennesker hater oss for det. Det er vår plikt, skriver «Marcus Smith» i The Humanist.