En berømt, medisinsk regel tilskrevet Hippokrates er "Først, gjør ikke skade". Spesielt alvorlig syke mennesker er sårbare for alternativ-miljøer, som profitterer på den sykes falske forhåpninger. Dersom disse menneskene nedprioriterer helsevesenets tilbud, til fordel for udokumenterte behandlingsformer, kan livet stå på spill.

– Steinar hadde en dødelig kreftdiagnose, og sykehuset var ærlige på at spredningen var så alvorlig at det ikke fantes håp om å redde livet. Men de kunne tilby gode smertelindrende medisiner, så han kunne få en god slutt, forteller Gunn Hild Lem til Fri tanke. Steinar døde for to år siden. Ektefellene er kjent for engasjement i Framtiden i våre hender og som samfunnsdebattanter. Da det ble offentlig at Steinar var kreftsyk, opplevde familien på fire et veldig press fra alternative miljøer, som ville selge inn sine behandlingsformer.

Konspirasjonsteorier og løfter om kreftkur

– For oss føltes mengden av tilbud om alternative behandlinger som en flodbølge, de ringte, sende e-post og tekstet. Og alle hevdet å kunne hjelpe Steinar – de garanterte ikke at de kunne kurere kreften, men de lokket med at det var en god sjanse, og hevdet at mange kreftpasienter hadde blitt friske med deres behandling. Det er jo ikke sant. Ingen av disse såkalte behandlerne var interessert i å se på verken blodprøver eller røntgenbilder, likevel lovte de gull og grønne skoger. De jobbet for å overbevise Steinar om at helsevesenet løy til ham, at det VAR en sjanse for å overleve, men at det offentlige og skolemedisinen bare ville beholde sitt behandlingsmonopol. Det var sterke konspirasjonsteorier.

Med en dødsdom hengende over seg, ville Steinar forståelig nok prøve alt som var. Gunn Hild vurderte om tilbudene var for kostbare eller for slitsomme å oppsøke, og ble med Steinar på mange turer på det siste.

– Resultatet var at disse menneskene klarte å formidle til Steinar sin skepsis mot det offentlige helsevesenet. Dermed rev de vekk noe av den tilliten han hadde til at han fikk den best mulige behandling, om at han var i gode hender og kunne slappe av, sier Gunn Hild Lem stille.

Spiritualitet fremfor cellegift

– Vi har ingen tall på hvor mange pasienter vi har mistet fordi de har motsatt seg medisinsk behandling, til fordel for alternativ terapi og tro på tankens kraft, forteller Terje Risberg, professor i medisin ved Universitetet i Tromsø. Risberg har jobbet med kreftpasienter i over 30 år, og er bekymret for de mange og ulike tilbudene fra alternativfronten til alvorlig syke.

- Jeg har selv hatt tre kreftpasienter som har dødd av det vi kaller ubehandlet sykdom. Alle tre var intelligente, beleste og kunnskapsrike mennesker, men de valgte aktivt å tro på alternative behandlingsformer fremfor helsevesenets tilbud.

Det blir nesten religiøst, med den spirituelle komponenten og det fullstendig udokumenterte – man vil så gjerne at det skal være sant, at man overser kunnskap og det rasjonelle.

Risberg påpeker en holdningsdreining i samfunnet, der det handler mindre om fellesskap og praktisk rasjonalitet, og mer om å søke innover, mot sin egen, individuelle sannhet.

– Det er en filosofisk dreining med økt vekt på ansvar for eget liv, og eget valg av behandlingsform, der flere velger såkalte holistiske former for terapi. Flere har så sterk tro på tankens kraft at de tror kroppen selv kan motvirke og helbrede alvorlige sykdommer, så som kreft, advarer professoren, som påpeker faren med internett. Der er tanken og ordet fritt, og det florerer av feilaktig informasjon og forsøk på å selge ulike midler og terapiformer.

Forgifter barna med cyanid

– Også doseringen av ulike remedier er fri på nettet, og salgsfremstøtene rettes inn mot alvorlig syke, kanskje desperate mennesker. Det er skremmende.

Risberg forteller at spesielt middelet laetrile, eller amygdalin, er i vinden om dagen. Flere av hans pasienter bruker dette preparatet, som er et ekstrakt av aprikoskjerner. Det hevdes av den lave dosen av cyanid i kjernene forgifter kreftcellene, og gjør pasienten frisk.

– Sannheten er at cyanid er giftig for hele kroppen, og slike midler gir velmenende mødre til sine barn. Andre eksempler på alternative midler er haibrusk eller vann filtrert gjennom korallsand.

Ingen virkning er påvist, men det selger godt på nettet, til svært høye priser.

Men hva med å gi kreftpasientene et håp, er ikke det positivt? Professoren bekrefter at optimisme er sunt, men påpeker det respektløse i å skulle lure eller lyve for syke.

– For å gi pasienten et håp bør det være en reell mulighet for å leve litt lenger, kanskje for å oppleve en siste tur på hytta eller en konfirmasjon. Alvorlig syke pasienter må behandles med respekt og ærlighet. Ikke brutal åpenhet, men en sannferdig fremstilling av virkeligheten. Det aller verste for en pasient er usikkerhet og uvisshet. Det gjelder oss alle, men spesielt syke mennesker, som er i en særlig sårbar situasjon. Å tilbringe sine siste dager på en endeløs jakt på en mirakelkur, som skorpiongift i Kina eller sjamaner i Russland, er bare forferdelig slitsomt, kostbart, smertefullt og trist, avslutter Risberg.

– Også leger behandler hele mennesket

En annen professor i medisin, Johanne Sundby, jobber med ufrivillig barnløshet ved Universitetet i Oslo. Hun påpeker at skolemedisinen stadig gjør nye oppdagelser, og kunne ønske hun kunne hjelpe flere, men advarer mot udokumentert behandling ved alvorlig sykdom. For leger behandler også hele mennesket, påpeker hun, men de vet også hvordan de enkelte funksjonene i kroppen virker.

– Jeg vet at det er ”mye vi enda ikke vet” om hvordan ting fungerer, og at det skjer ting våre sanser ikke klarer å fange opp. Men min erfaring som lege er at det som virkelig hjelper mot sykdom – medisiner, kirurgi, behandling – faktisk er grundig forsket frem og utprøvd, med en forståelse for virkningsmekanismene. Mange naturmidler kan ha effekt, som revebjelle-blomsten digitalis. Men kravet til dokumentasjon MÅ være høyt! Alternativ medisin har ikke dokumentert noen effekt.

Prøverørsbefruktning er relativt effektivt når egglederne er tette – homeopati er ikke det. Ikke mental trening heller.

Sundby påpeker at vi må innse at alle liv tar slutt, og at det kan være vanskelig for alvorlig syke å ta innover seg at de kanskje ikke blir friske igjen. Hun forteller om hvordan hun selv opplevde uhelbredelig sykdom på nært hold, da faren til sønnen hennes fikk kreft i hjernen. Også han var lege.

Den vanskelige aksepten av sykdom og død

– Erfaringen med den typen kreft er at få, om noen, lever mer enn ett år etter stilt diagnose. Det var en tøff erkjennelse. Han håpet først på at diagnosen skulle være feil, men det var den ikke. Deretter håpet han på noen gode måneder med liv før han døde. Han drakk opp all sin oppsparte årgangsvin, feiret en rund fødselsdag og sa farvel til oss andre. Så døde han. Verken håp, homeopati eller kirurgi kunne hjelpe ham, forteller Sunnby.

En professorkollega ved UiO, Britt Ingjerd Nesheim, var på 70-tallet blant de første som utførte kontrollerte, kliniske undersøkelser på smertebehandling. Hun ble kontaktet av en homeopat, som ønsket å undersøke virkningen av homeopatiske midler.

– Jeg sa ja, og vi hadde kommet ganske langt i planleggingsfasen av forsøket, da lederen for den norske homeopatforeningen tok kontakt. Hun ønsket ikke at forsøket skulle gjennomføres likevel, dette var ikke noe de ønsket å være med på, fikk jeg høre. Så mange som driver med dette tror på det de gjør, men sjefen visste bedre! Hehe.

Til en viss grad tar vi ikke skade av noen illusjoner, mener Nesheim, som ved å kjøpe dyre rynkekremer. Disse bidrar kanskje til velvære, selv om de ikke reduserer rynker.

Ønsker kvakksalverloven tilbake

– Men det farlige oppstår når folk er ordentlig syke, og udokumenterte behandlingsformer erstatter virksom behandling. Jeg synes det var feil å oppheve ”kvakksalverloven” i 2004, og at såkalte alternative ikke underlegges noen krav om dokumentasjon av effekt.

I reklamen har de lov til å si ting som ”denne urten brukes til å behandle…” – og det høres jo ut som ”denne urten hjelper mot”.

For Gunn Hild Lem spiller det ingen rolle om de som kontaktet hennes familie var lurendreiere og bevisste løgnere, eller om de oppriktig trodde på sin ”medisin”.

– Man må kunne stille høyere krav til voksne mennesker enn at de selv tror på de udokumenterte produktene de selger. Når de velger å oppsøke dødssyke og be om penger for å gi behandling – uten å ha bevis for det har virket på andre – da er de svindlere, enten de selv tror på det eller ikke. Det ER en forskjell på det som er ”sant for meg” og det som FAKTISK er sant.

Gunn Hild presiserer at det ikke er noe i veien for at tilnærmet friske mennesker velger fritt blant ulike behandlings- og terapiformer - for småplager. Så lenge de har råd og får noe igjen for det, placebo-effekt eller ei, voksne mennesker vurderer selv med klare sinn.

– Men når man er veldig syk, og veldig redd for å dø, da klamrer man seg desperat til et hvert håp. Det er dypt umoralsk å ville selge inn udokumenterte behandlingsformer til alvorlig syke, og forsøke å vende dem bort fra reell medisinsk behandling eller smertelindring.