Norsk senter for menneskerettigheter har status som Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter. I fjor høst ble de degradert av en internasjonal koordineringskomité underlagt FNs høykommissær for menneskerettigheter. Senteret mistet sin A-status, og må nå nøye seg med B-status. Årsaken er manglende lovforankring, for liten gjennomslagskraft og begrenset handlingsrom.

Hvis en nasjons nasjonale institusjon for menneskerettigheter skal ha A-status, må den tilfredsstille de såkalte Paris-prinsippene. Disse sier at den nasjonale institusjonen må være regulert gjennom en egen lov, være sikret påvirkningsmuligheter gjennom institusjonaliserte kanaler, være en synlig pådriver og ha tilstrekkelig med finansiering.

På slutten av 2011 fikk Norge en advarsel om at A-stempelet stod i fare. Årsaken er blant annet at Norsk senter for menneskerettigheter tilhører Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, og dermed ikke er uavhengig. Senteret er heller ikke hjemlet i en egen lov, og er dessuten en av verdens minste nasjonale institusjoner for menneskerettigheter. Dette går ut over senterets evne til å handle selvstendig og gjøre jobben sin – å føre tilsyn med at Norge overholder menneskerettighetene.

Når Norge ikke lenger er A-rangert, har ikke norske representanter lenger den særlige tilgangen med talerett i FN-systemets ulike organer for overvåking av menneskerettighetene. Norge får heller ikke stemmerett eller mulighet til å påta seg tillitsverv i det internasjonale nettverket av nasjonale institusjoner.

Ny nasjonal institusjon i 2014?

For å få rettet på denne situasjonen, har Utenriksdepartementet satt ned en arbeidsgruppe som skal foreslå nødvendige endringer slik at Norge kan få igjen sin A-status. Denne arbeidsgruppa ble satt ned i august 2012, men har fortsatt ikke levert sin innstilling.

Etter planen skal gruppas rapport ut på høring før sommeren, slik at Stortinget kan behandle saken i løpet av høsten. Da blir det forhåpentligvis vedtatt en lov som kan tre i kraft fra nyttår, slik at Norges nye nasjonale institusjon for menneskerettigheter kan etableres som en helt uavhengig enhet i løpet av våren 2014 slik det nå er avtalt mellom Utenriksdepartementet og Universitetet i Oslo.

Tror det skal gå bra

Norsk senter for menneskerettigheter er allerede i dag delt i to. Nils Butenschøn er direktør for senteret, mens Kristin Høgdahl leder den delen av senteret som fungerer som nasjonal institusjon for menneskerettigheter.

– Vi er i dag er fem-seks personer som jobber på heltid med dette. Det er veldig få. Norge har en av de minste nasjonale institusjonene for menneskerettigheter i verden. Det er litt av årsaken til at vi mistet A-statusen, forteller hun til Fritanke.no.

Høgdahl vil ikke kritisere regjeringen for å være trege i å rydde opp i problemet, nå som arbeidsgruppa er godt i gang.

– Vi synes det er synd at de kom så sent i gang, men jeg vet de jobber intenst med dette nå. Jeg har god tro på at vi skal få til både høring og stortingsvedtak i løpet av året, slik at Norge kan få tilbake sin A-status etter sommeren 2014, sier hun.

Ikke bare en vanlig høringsinstans

Hun understreker at litt av poeng med omleggingen, er at det skal legges mer vekt på hva det nasjonale senteret for menneskerettigheter faktisk sier.

– Det er ikke et formelt krav at en høringsuttalelse fra oss skal rangeres høyere enn andres, men det er en intensjon. Staten skal ikke behandle den nasjonale institusjonen for menneskerettigheter som en hvilket som helst annen høringsinstans eller pressgruppe. Det vi sier må bli retningsgivende i mye større grad enn i dag hvis vi skal oppfylle Paris-prinsippene, sier Høgdahl.

Hun forteller at det er forventet at den nasjonale institusjonen for menneskerettigheter tar initiativ og fungerer som rådgiver og pådriver i saker der menneskerettighetene brytes. Det er mye Norsk senter for menneskerettigheter burde ha uttalt seg om i dag, men som de ikke har kapasitet til.

– Vi må se en klar opprusting på dette området hvis vi skal få tilbake A-statusen. Den nasjonale institusjonen skal være en aktiv pådriver, ta initiativ og være mye mer synlig enn i dag, sier hun.

– Hva er problemet med å ligge under Universitetet i Oslo? De har jo en fri stilling til å mene hva de vil, uavhengig av staten?

– Ligger man under et universitet, er man også underlagt universitetets prioriteringer. Det er videre problematisk at et universitet tar stilling i konkrete saker og fungerer som pådriver, som det forventes at den nasjonale institusjonen skal gjøre. I tillegg kan jo universitetet selv bryte menneskerettighetene. Derfor er Paris-prinsippene helt klare på at den nasjonale institusjonen for menneskerettigheter skal være helt fristilt både når det gjelder organisering, og i forhold til finansiering. Den nasjonale institusjonen skal ikke legge bånd på seg i frykt for kutt i finansieringen, for eksempel, sier Høgdahl.