Publisert 28.8.2006

Jeg begynner å lure på om noen er ute etter meg - ja, faktisk tror jeg det er en hel gjeng av dem.

Det har seg slik: I 2003 redigerte jeg, sammen med Terje Emberland, antologien Konspiranoia, med artikler om konspirasjonstenkning og -teorier. Og nå er jeg forfulgt av journalister som vil at jeg skal mene noe om konspirasjonsteorier. Av og til lurer jeg på om det er en sammensvergelse.

Jeg skrev ikke noe annet enn innledningen og når sant skal sies er jeg ikke så veldig interessert i selve konspirasjonsteoriene. Hvem som drepte John F. Kennedy? Lee Harvey Oswald. Hvordan jeg forklarer uklarhetene rundt kulebanen? Jeg har ikke peiling, jeg gir blaffen.

Når telefonen ringer, er det gjerne fordi "det er moro med konspirasjonsteorier", som en representant for et av Norges største medieforetak formulerte seg nylig. Jeg er aldri blitt intervjuet om temaet uten at journalisten har spurt om hvilken konspirasjonsteori jeg synes er morsomst.

Spørsmålet er lett å besvare: Engelskmannen David Ickes rablende vås om at det britiske kongehus, Bush-klanen, countrysangeren Boxcar Willie, Hillary Clinton med mange flere er blodsugende firfisler fra det ytre rom i menneskeham som kontrollerer verden.

Morsomt, ikke sant? Jo'a. Men ikke like morsomt når det viser seg at Icke har publisert artikler i den nå nedlagte høyreekstreme avisen Spotlight, som hadde nære bånd til noen av USAs fremste Holocaust-benektere, og at han gjerne slår om seg med det antisemittiske falsumet Sions Vises Protokoller. (Som han riktignok har en relativt original tolkning av.)

Akkurat nå er det to strømninger som gjør at journalister flyter i min retning. Den ene er Per Aslak Ertresvågs bok Makten bak makten, et forsøk på opphøye all verdens konspirasjonsteorier i en høyere enhet. Skal vi tro Ertresvåg, gjør myndighetene - de egentlige myndighetene altså, ikke liksomregjeringene til George og Jens - sitt beste for å gjøre livet skikkelig surt for oss. Det er kun noen få tapre røster - som Ertresvåg - som har sett gjennom løgnene og tør fortelle sannheten.

I beste fall er Ertresvåg litt festlig, slik selvbestaltede profeter gjerne er. Men går man kildene hans nærmere etter i sømmene, slik Asbjørn Dyrendal har gjort her, viser de seg i påfallende grad å befinne seg på amerikansk ytre høyre side. Og da mener jeg langt til høyre for George W. Bush. Og så er det ikke så morsomt lenger det heller.

Den andre strømningen er "debatten" rundt 11. september - en lang rekke spekulasjoner som alle har det til felles at amerikanske myndigheter enten selv sto bak angrepene eller at de visste om dem, men lot dem skje. Foreløpig har allikevel ingen norske journalister (med et unntak for røster i de heller marginale avisene Le Monde Diplomatique og Friheten) kommet ut av skapet som troende, men flere har stått frem som "fascinert".

Og det er på sett og vis forståelig. For konspirasjonsteorier er fascinerende - og på sett og vis tiltalende, ettersom de gir deg en deilig følelse av både å være en kritisk person, som ikke lar deg lure, og en av de som har forstått hvordan det hele henger sammen. Du er en av de modige, en som vet, ikke en av saueflokken.
Men det er noen ikke ubetydelige problemer - også rent bortsett fra den innebygde elitismen. Som med Ickes og Ertresvågs kumpaner ytterst til høyre, er veien sjelden langt fra konspirasjonsteoriene og deres talsmenn til politiske ekstremister av ymse slag. Det bør få varselklokkene til å kime. Man bør kanskje ikke dømme folk utelukkende på bakgrunn av hvem vennene deres er, men det er definitivt en faktor å ta hensyn til.

En liten titt på konsekvensene av konspirasjonstenkning opp gjennom historien, bør få varselklokkene å kime enda høyere. Nazistenes forestillinger om en jødisk verdenssammensvergelse, stalinismens, maoismens og Røde Khmers frykt for indre fiender, McCarthy-tidens kommunistpanikk, forestillingen om at tutsiene i Rwanda hadde rottet seg sammen mot hutuene, frykten for en sammensvergelse av hekser i Satans tjeneste midt blant oss. Listen er lang.

Jeg er kanskje ikke så veldig interessert i konspirasjonsteorier, men jeg er desto mer opptatt av de tankemessige fallgruvene som utgjør konspirasjonstenkning. Blant de verste er den iboende demoniseringen av de påståtte konspiratørene. For den deilige følelsen av å ha forstått hvordan ting egentlig henger sammen, er uløselig koblet til forestillingen om konspiratørenes ondskap.

Det er den beste av alle forklaringer på hvorfor den konspirasjonstroende ikke har fått den status i samfunnet han (det er helst en han) mener han fortjener. Det skyldes deres ondskap. Det er den beste forklaringen den som anser seg for å ha oppskriften på den beste verden kan finne på hvorfor denne oppskriften ikke blir realisert. Fordi de motarbeider det. Vi andre, saueflokken, lar oss lede av medier som er i lomma på dem.

Og denne konspirasjonstenkningen er ikke morsom i det hele tatt. Den er farlig. Den legger veien åpen for ekstreme reaksjonsformer, særlig hvis disse forestillingene beveger seg inn fra marginen og tar plass i maktens høysete. Men selv når den holder seg i marginene bærer konspirasjontenkning i seg kimen til den destruktivitet som forrige århundre bød på så altfor mange eksempler på. Det er all mulig grunn til å styre unna den, skal vi ha noe håp om at dette århundret skal utvikle seg i en mindre destruktiv retning.