"By religion, I mean Christianity, by Christianity, I mean Protestantism, by Protestantism, I mean the Church of England as established by law". Slik lot den engelske romanforfatteren Henry Fielding (1707-1754) en av figurene i Tom Jones definere religion.

Når jeg leser Hanne Nabintu Herlands kronikk om prinsesse Märtha Louises "okkultisme" og "spiritisme" i VG (25. september) renner denne religionsdefinisjonen meg i hu.

Det understrekes ved at Herland blant annet viser til dyrkningen av Astarte som et eksempel på dette okkulte, "som på sikt bidrar til å øke det selvdestruktive trykket på menneskers liv". Men hva har dette å gjøre med Märtha Louises påståtte kontakt med de døde å gjøre?

Riktignok kalles kurstilbudet og -senteret prinsessen driver sammen med Elisabeth Samnøy for nettopp Astarte Education, og dette er nok poenget Herland uuttalt ønsker å spille på.

Samnøy og prinsessen spiller også selv på Astarte på nettsidene sine (med blant annet den høyst tvilsomme påstanden om at det engelske navnet på påsken - "Easter" - skriver seg fra Astarte). Slik sett står de lagelig til for hogg. Herland har også rett i at dyrkningen av denne gudinnen gjentatte ganger fordømmes i det Gamle Testamentet, blant annet i - passende nok, vil kanskje noen hevde - første kongebok, der det heter:

Salomo holdt seg til Astarte, sidonernes gudinne, og til Milkom, ammonittenes styggedom. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og fulgte ikke Herren trofast, som hans far David hadde gjort.

Men det er verdt å legge merke til at det er den fremmede, ikke-jødiske guddommen Astarte som her fordømmes, og ikke det okkulte. Astarte var da også primært en fruktbarhetsgudinne, og kulten hennes hadde - selv om vi vet lite om den - svært lite til felles med det som i dag - tildels upresist og misvisende - kalles okkultisme.

Herland gjør ikke bare et poeng av Bibelens referanser til Astarte, hun spekulerer også indirekte i at «lysskikkelsene» Märtha Louise hevder å være i kontakt med er en form for demoniske krefter. Hvorfor drar jeg dette frem? Fordi det synliggjør hvordan Herland bør leses.

La meg si det så klart som jeg kan: I en religionsvitenskaplig diskusjon om bakgrunnen for eller negative sider ved Märtha Louises religionspregede virksomhet hører verken Astarte som «okkult» eller spekulasjoner om demoniske krefter hjemme. For at det skal gi mening, må man lese Herland som det hun er - en til tider sterkt konservativ kristenaktivist. Som religionshistoriker seiler Herland under falsk flagg. Det må være rimelig irriterende for folkene i religionsvitenskapens elfenbenstårn.

I media har det fremkommet mange underlige standpunkter fra Herland. I den nevte VG-kronikken skriver hun at det er uunngåelig at man «tidvis siteres feilaktig»: - Den som derimot ønsker å bedømme debattanters bidrag må lese hva personen har skrevet og unnlate å trekke konklusjoner basert på tabloide overskrifter».

Ved lesning av bestselgeren «Alarm! Tanker om en kultur i krise» (Luther forlag, 2010) blir imidlertid inntrykket over forsterket. På tross av at en rekke akademiske verker siteres er dette først og fremst en kristenaktivistisk bok. Det er vanskelig å lese den på noen annet måte. I kapittelet «Hva er religion?» skriver Herland f.eks. følgende:

Kjernen i den vestlige sivilisasjonens religiøse røtter er at mennesker ikke finner indre fred i en tidsalder som bærer tungt preg av ondskapens virkende kraft, uten erkjennelsen av sitt åndelige opphav, av sin eneste kilde til eksistensielt lys. Jeg er verdens lys, sa Jesus. Det Evige Lysets varme kilde slukner aldri. Dette er en av den vestlige religionens grunnleggende sannheter.

Jeg skal la ligge det merkelige i at kjernen i Vestens religiøse røtter ifølge Herland ser ut til å ligge i vår egen tidsalder, og godskrive det kontoen for klønete redaktørarbeid. Det er en konto som fort fylles opp.

Boken er i stor grad en samling av utvidede kronikker, og manglende redigering gir veldig mange gjentagelser - dessuten hopper Herland som en hare fra diskusjon til diskusjon. Der bokens omslag lover «en rekke dyptpløyende resonnementer» føles det ganske snart som om Herland gjentar de samme poengene om og om igjen, som om resonnementene blir værende på overflatenivå. Hun har et rikt kildetilfang, med alt fra Karsten Alnæs og Dalai Lama til Max Weber og Milton Friedman, men rett som det er fremstår det som rimelig uklart hvorfor kildene siteres.

I tillegg dukker det opp flauser som å forkorte navnet på det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet til NAZI istedenfor til NSDAP, og å hevde at Martin Luther «satte i gang et folkeopprør da han leverte sine tester i Wittenberg i 1517». Hadde Luther forlag utstyrt Herland med en mer kritisk redaktør, ville vedkommende kanskje ha påpekt av mannen som gav forlaget navn hadde lite annet enn forakt til overs for det tyske bondeopprøret av 1524-25?

Kort sagt: Herlands bok er en bestselger, men den er ikke spesielt velskrevet.

Mer interessant er det å se på bokens hovedpoenger. Herland mener at 1960-tallets «brudd med sentrale etiske prinsipper» har ført til en betydelig verdioppløsning, og en «hedonistisk samfunnsutvikling» der egoisme, hensynsløshet og mangel på grensesetting er i ferd med å bli sosialt akseptert. Skytset rettes mot «den ekstreme liberalismen», mot feminister og mot «den kulturradikale hedonismen». I tillegg fremhever hun «ateismens tyranniske vesen». Norge er i Herlands bilde «ekstrem-sekulært» og «en av verdens mest gudsfiendtlige nasjoner», og dessuten et konsensustyranni som åpenbart grenser til det totalitære.

Det hele kan oppsummeres som i «Hallo i uken»: - Alarm! På vegne av vanvittig mange!

Men det er et problem: Det norske samfunnet - slik Herland beskriver det - er ugjenkjennelig. En ting er at et samfunn som stadig holder seg med både statskirke og kristendomsopplæring i skolen neppe kan omtales som «ekstrem-sekulært»; det stemmer heller ikke overens med den blomstrende folkereligiøsiteten Herland selv påpeker (og forvirret nok prøver å ta til inntekt for eget syn). Verre er det at Herland leverer en krisebeskrivelse som hun egentlig aldri argumenterer for. Ifølge Herland har f.eks. «det gamle nestekjærlighetsbegrepet, et annet ord for solidaritet» gått av moten og det har blitt «legitimt å bare tenke på seg selv». Vi befinner oss i intet mindre enn et «moralsk anarki», som fører til at «menneskeverdet forringes».

Flere ganger tyr Herland til rent propagandiske - og rimelig løgnaktige - grep, som når hun påstår at «til og med 17. mai nå helst skal feires med pakistanske flagg».

Her blir det betimelig å spørre: Hvem er det som mener dette? Jeg har aldri verken hørt eller lest denne påstanden i den virkelige norske opinionen - tvert imot! Det noen av oss mener er at det neppe er en trussel mot norsk kultur og identitet dersom en sjuåring tar med seg et annet flagg enn det norske i barnetoget, men at det snarere står i samsvar med det vi feirer - den for sin tid relativt liberale grunnloven av 1814. Et annet utrolig grep gjør Herland når hun forklarer antisemittismen i Nazi-Tyskland med at «forsvaret av egen kultur og nasjonale interesser» formodentlig stod svakt blant tysk intellegensia i førkrigstiden, ja, på manglende «nasjonal stolthet». Det kan hende at noen av Herlands lesere vil oppfatte disse påstandene som riktige, men det er i så fall utslag av lite annet enn panikk.

Herland understreker selv at hun ikke har gjort noe forsøk på å være nyansert. Det har hun utvilsomt rett i, for hun snakker konsekvent med store bokstaver, og har gjennomgående en offerretorikk. Det finnes det flere eksempler på i boken, men det beste er kanskje å finne i et stort oppslag i den gamle kulturradikale avisen Dagbladet (9. oktober), der Hanne Nabintu Herland forteller at hun «jages som et dyr til gasskammeret»:

- Jeg bor altså ikke i Nord-Korea eller Kina, men her sensurerer de en bestselgende forfatter og velrenommert foredragsholder, sier Herland etter at Bistandsnemnda trakk tilbake et videoopptak av et foredrag Herland holdt.

For meg fremstår innholdet i oppslaget som en forkleinelse av både holocaust og av ofrene til de nordkoreanske og kinesiske regimene. Det er et kinderegg av en type Herland ikke burde være særlig stolt av.

Like ugjenkjennelige som Herlands Norge er Herlands meningsmotstandere. Jeg tviler på at særlig mange norske kulturradikalere vil kjenne seg igjen i hennes beskrivelser av «hedonismen», og jeg tviler i aller høyeste grad på at Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) kjenner seg igjen i påstanden om at de «sverter homofiles rykte gjennom promotering av grenseløs bruk- og kastmentalitet». At det skjer på grunnlag av løsrevne sitater fra boken Sexguide for homser gjør neppe saken bedre. Herland omtaler boken «statsstøttet sex-materiale», og som en «oppskrift til et liv som er tømt for ekte godhet», og insinuerer at boken ble publisert av LLH, som et utslag for «uutgrunnelig ondskap» eller «nesegrus egoisme». I realiteten var boken en oversettelse fra amerikansk, gitt ut av forlaget Damm i 2005. LLH var ikke involvert, men daværende LLH-leder ble benyttet som fagkonsulent av forlaget i forbindelse med den norske tilretteleggelsen.

Om Human-Etisk Forbund virkelig har et «historieforfalskende budskap» og driver med kynisk «utnyttelse av muslimer» lar jeg leserne selv fundere over.

Poenget i Hanne Nabintu Herlands kristne kampskrift er selvsagt at vi trenger religion, og selv om hun også omtaler «marxisme/sosialisme» som en religion er det ikke dèn hun mener. New Age-religion levner hun også liten ære. Selv om Herland knabber litt fra både buddhisme og islam, er det selvsagt kristendommens rolle som må styrkes. Hvordan? Det fremstår som høyst uklart. Og det er kanskje like greit.