For en uke siden døde Charles «Charlie» Manson i fengsel, 83 år gammel. De fleste kjenner til hans historie i grove trekk. Manson var en mislykket musiker og småkriminell som mot slutten av sekstitallet samlet en svært trofast tilhengerskare rundt seg. Den gang var han i midten av trettiårene, og «flokken» hans besto av i hovedsak unge, vakre kvinner han hadde seksuelle forhold til. Manson og tilhengerne hans ble kjent som «Familien», et slags hippiekollektiv preget av sex, dop og Rock’n’Roll, og med Manson som en karismatisk og diktatorisk leder. Så langt kunne dette altså ha vært en av mange slike grupper som var typiske for perioden.

Det spesielle med historien er selvfølgelig at det hele endte i en virkelig skrekkvisjon og antitesen til «fred og kjærlighet»-bølgen da Mansons tilhengere drepte til sammen minst ni mennesker.

Manson-familien begikk to enkeltdrap og to uvanlig brutale angrep i private hjem i Los Angeles i 1969, der de blant annet drepte den da høygravide skuespilleren Sharon Tate og fire andre i hjemmet Tate delte med ektemannen, den kjente filmregissøren Roman Polanski. Drapene var svært blodige og vitnet om tortur og en usedvanlig voldsbruk. Manson deltok ikke aktivt i selve drapshandlingene, men ble dømt for å være hjernen bak det hele, og fikk sammen med tre unge kvinner og en mann dødsdommer, som senere ble omgjort til livstid i fengsel. Det skjedde i en rettssak som gjentatte ganger gikk over i det absurde, da de unge kvinnene ble sett leende og syngende, og med plutselige og uventede utbrudd i retten.

Popkulturens omfavnelse

Charles Manson ville høyst sannsynlig for lengst ha vært glemt, hadde det ikke vært for popkulturens dyrking av ham i tiårene etter.

Blant de mest kjente er den amerikanske sangeren Marilyn Manson, som har tatt artistnavnet sitt fra Marilyn Monroe og Charlie Manson. Etter at Charles Manson døde 83 år gammel søndag for en uke siden, var Marilyn Manson raskt ute med å tvitre en lenke til en innspilling han hadde gjort av en av massedrapsmannens låter. Noe som fikk Kiss-stjernen Paul Stanley til å gå ut og kalle ham ynkelig.

Dessverre er Marilyn Manson slett ikke alene. Blant andre som opp gjennom årene har hevet seg på, finner vi Guns n’ Roses, som i 1993 gjorde en coverversjon av en Manson-låt. Riktignok trumfet igjennom av frontfigur Axl Rose og boikottet av det meste av bandet, som nektet å delta på innspillingen.

Også Lana Del Ray og andre artister har flørtet med Manson-symbolikken.

Macho-beundringen

Hva er det med dyrkingen av akkurat Manson i rockemiljøet? Jeg har noen teorier.

Én side er at rocken tradisjonelt har villet være opprørsk og motkulturell. Manson fungerer som et sjokksymbol. Antakelig ligger det ofte ikke så mange dypere tanker enn akkurat det i bruken av Manson som kulturell referanse.

En annen side er machokulturen i akkurat denne bransjen. Mansons harem av vakre unge kvinner som var villige til å gjøre hva som helst for ham, gjør ham også potensielt til en man kan beundre i et slikt miljø, om man allerede er ute etter å markedsføre seg som normbrytende og provoserende. Mansons misogyni er dessuten viden kjent, med uttalelser som at han var den inkarnerte Kristus, fordi enhver mann er den inkarnerte Kristus.

Rockebransjen handler dessuten om lojale beundrere, og Manson lyktes overmåte godt på dette feltet, om enn i liten skala. Han blir dermed en figur som fantasier kan projiseres over på.

I tillegg hadde Manson i utgangspunktet noen forbindelser til bransjen, som at popgruppen Beach Boys – riktignok før drapene – hadde spilt inn en noe omarbeidet versjon av en av låtene hans, uten å kreditere Manson. Manson var også en stor beundrer av The Beatles, og tolket deres låt «Helter Skelter» som starten på en apokalyptisk endetidskrig mellom svarte og hvite. John Lennon uttalte berømmelig nok at Manson sa en del fornuftige ting.

Manipulasjon og speiling

Men hva med Mansons indre krets? Hvordan kunne én mann få et kobbel av mennesker til å drepe på sine vegne, helt uten selv å løfte en finger eller inneha formell makt over dem?

I en nylig utkommet selvbiografi fra det yngste medlemmet av Manson-familien, Dianne Lake, beskriver hun hvordan Charles Manson visste å få de unge menneskene han tiltrakk seg til å føle at de var i sentrum for hans univers. Selv var hun 14 år gammel da hun endte opp i Mansons harem. En av de fascinerende observasjonene Lake deler, handler om Mansons evne til alltid å speile det andre ønsket å se i ham; til å tilpasse strategien, ansiktsuttrykkene, historiene han fortalte, alt for å få dem til å se i ham det de ønsket og å se ham som løsningen for akkurat dem.

Kanskje ligger noe av beundringen for mannen i dette: Gode manipulatorer vet akkurat hvilke psykologiske punkter de skal trykke på – og hvordan – for å lykkes i manipulasjonen.

Samtidig gjør mangelen på en åpenbar religiøs ideologi Manson mer spiselig for motkulturen enn såkalte religiøse sektledere, som for eksempel en Jim Jones eller Marshall Herff Applewhite, som nok manipulerte flokken, men også kom med tjukke lag ideologi og religiøs ferniss.

Trump og Illiuminati

Akkurat hvor anvendbar Charles Manson er som symbol har vi fått flere nye bilder på i løpet av uken etter hans død. Magasinet Newsweek publiserte en kommentarartikkel hvor de hadde intervjuet psykologer som argumenterte for at det var likhetstrekk mellom hvordan Manson tiltrakk seg tilhengere som følte seg marginaliserte og fremmedgjorte og måten president Donald Trump gjør det. Det skapte såpass voldsomme reaksjoner at magasinet valgte først å ta ned saken for så å publisere en redigert versjon hvor alle referanser til Trump var fjernet. Især var det Fox News, som er blant presidentens mest trofaste støttespillere, som raste.

Over i det mer ytterliggående medielandskapet har konspirasjonsteoretiker Alex Jones koblet Manson til den påståtte verdenssammensvergelsen Illuminati, samtidig som han har utpekt drapsofferet Sharon Tate til en av Illuminatis yndlinger. Akkurat hvordan det hele henger sammen, er noe vagt om man ikke er helt inne i Jones’ spesielle tankeverden. Jones har også i samme «nyhetssending» koblet Manson til den amerikanske høyresidens yndlingshatobjekt om dagen, Antifa, som demonstrerer mot rasister og fascister.

Det er imidlertid andre som har tatt dødsfallet som et signal om å trappe opp innsatsen i påvente av den rasekrigen Manson ønsket å sette i gang med drapsgjengen sin. Blant en del amerikanske nynazister er Manson en helt, og dødsfallet gjør at man søker å blåse liv i «ideologien» hans.

Hjernevask

Flere av Mansons tidligere tilhengere har beskrevet det de ble utsatt for som «hjernevask». Teknikkene som ble brukt overfor medlemmene av den indre kretsen var en blanding av sex, dop, musikk og intens speiling av hver enkelt persons behov. Ofte kombinert med grov vold rettet både innad og utad. Det ligner det man har funnet i andre grupper med en sterk leder som har ført mennesker inn i utrolig destruktive handlinger, som det kollektive selvmordet og massedrapet i Peoples Temple i 1978.

Samtidig foregår det dynamikk mellom mennesker når slik kollektiv galskap oppstår. Charles Manson ser ut til å ha hatt en spesiell evne til å finne de mest sårbare unge menneskene og fange dem opp i det de var på sitt mest sårbare. Deretter ble han løsningen deres.

Uten den makten han fikk over disse menneskene ville Charles Manson ikke blitt noe annet enn nok en mislykket musiker.

Den sterke mannen

Det er haugevis av fansider dedikert Charles Manson på nettet, og flere nye filmer om mannen og den dysfunksjonelle gjengen hans er planlagt. Det selges T-skjorter og andre effekter til minne(!) om massemorderen. Vi blir altså ikke kvitt ham selv om han er død.

Men ligger det læring i historien?

Om noe er det at mange av oss har en iboende tendens til å beundre mennesker som ikke bør beundres – mennesker som ønsker å manipulere, som ønsker å dominere; som er farlige fordi de har et gudskompleks. Charles Manson ga mange det de ville ha, men mest av alt tok han det han selv ville ha – beundring og underkastelse fra andre som kunne utføre drittarbeidet for ham.

Beundringen Manson stadig opplever, er veldig lik den som blir viet til en del religiøse ledere, men også til politiske ledere og til andre med mange av de samme skruppelløse personlighetstrekkene. Det er noe vi bør være oppmerksom på, både i mindre grupper og på samfunnsnivå. Og akkurat her synes jeg Paul Stanley hadde den mest presise beskrivelsen av slik beundring – «ynkelig».