Da finanskrisa ble stadfestet som et faktum, stod norske intellektuelle fram på rekke og rad og hevdet at krisa vil gjøre oss lykkeligere. Trendanalytiker Erling Dokk Holm, filosof Gry Solbraa, forfatter Erlend Loe og sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen er blant dem som ser lyst på livet i økonomiske nedgangstider.

Argumentet deres lyder omtrent slik: Når vi ikke har råd til å bruke fritiden på shopping, vil vi oppdage gleden over det som er gratis. Og det som er gratis er også det som virkelig betyr noe: samvær med familie og venner, turer i skog og mark, å lese en god bok. Krisa vil forandre oss fra å være overflatiske og ensomme konsumenter til å bli inderlige og glade medmennesker.

Men stemmer det at vi blir lykkeligere i økonomiske nedgangstider? Er det virkelig slik at mindre penger mellom hendene fører til en mer autentisk livsstil? Må konsumenten i oss tvinges i kne for at vi skal oppdage hva som virkelig betyr noe i livet? Er folk flest så dumme at de ikke forstår sitt eget beste? Folk flest vil jo ha mer penger - ikke mindre.

Og folk flest får faktisk støtte fra forskningen. År etter år slår verdensomspennende verdiundersøkelser fast at økonomisk trygghet er en forutsetning for det gode liv. Men det er neppe verdens fattige norske intellektuelle sikter til når de hevder at finanskrisa vil gjøre oss lykkeligere. De sikter vel heller ikke til de nordmenn som nå mister jobb og kanskje hjem. Det er de av oss som bare må stramme inn livreima noen hakk og ta en pause fra "kjøpefesten" som vil bli lykkeligere.

Til en viss grad har også de intellektuelle belegg i forskningen. Lykkeforskningen sier at når vi har kommet oss ut av fattigdom og har oppnådd materiell trygghet, vil ikke mer penger nødvendigvis gjøre oss lykkeligere.

Lykkeforskerne har utviklet en teori om hvordan den materielle fase erstattes av en postmateriell fase. I den materielle fase går individets streben ut på å dekke de primære behov for seg og sine. Individets lykkefølelse knytter seg til hvorvidt man greier å dekke de materielle behov og oppnå økonomisk trygghet. Men når de basale behov er dekket og trygghet er oppnådd, vil samfunnet etter hvert bevege seg over i en postmateriell fase. Her vil den individuelle lykke avhenge av postmaterielle, eller idealistiske, verdier, som meningsfylt samvær med andre, selvutvikling og personlig frihet.

Tanken om at velfødde nordmenn må fokusere på noe annet enn forbruk for å klatre på lykkestigen, er altså helt i tråd med teorien om det postmaterielle samfunn vi lever i her i Norge. Men det er lite i lykkeforskningen som tyder på at økonomiske nedgangstider vil framskynde en verdidreining i idealistisk retning. Hvis nordmenn igjen skal begynne å engste seg for fremtiden, risikerer vi å rykke tilbake til en materiell verdiorientering. Dessuten viser all forskning at uforutsette negative hendelser har en tendens til å senke lykkenivået. Det er altså lite som tyder på at den økonomiske krisa vil gjøre oss lykkeligere.

Man kan selvfølgelig innvende er at nordmenn vil bli tvunget til å senke forbruket sitt, noe som vil få positivt utslag på miljøet. Redder vi vårt eget livsgrunnlag, redder vi også det som i det hele tatt gjør det mulig å snakke om lykke. Problemet er at vi ikke har grunn til å tro at den økonomiske krisa vil ha noen entydig positiv virkning på miljøet. Foreløpig er de økologiske varene dyrere enn de vanlige, og utviklingen av mer miljøvennlige energikilder avhenger av kapital og investeringsvilje. Dessuten vil alt fokus på den finansielle krisa fjerne mye av fokuset på den økologiske krisa.

Tanken om at økonomiske nedgangstider vil gjøre oss lykkeligere baserer seg på en feilaktig forestilling om at forbruk og idealistiske verdier er gjensidig utelukkende størrelser. Man forstår postmaterialismen som en antimaterialisme. Men fordi en vekst i postmaterielle verdier baserer seg på økonomisk velstand, holder ikke resonnementet mål. Det er takket være mange år med velstand og økonomisk vekst at nordmenn i det siste har fått øynene opp for postmaterielle verdier. Derfor må ikke den idealistiske verdiorientering sammenblandes med en asketisk livsholdning, hvor materielle ting ikke har betydning. Postmaterialismen må heller ikke forstås som en kritikk eller avvisning av forbruk.

Lykkeforskningen viser at mennesket er avhengig av å oppleve en viss utvikling for å føle seg lykkeligere enn dagen før. I postmaterielle samfunn vil det dreie seg om å utvikle seg som individ, gjennom meningsfulle aktiviteter og gode sosiale relasjoner. Dette kan selvfølgelig gjøres uten at det koster penger, men det kan like gjerne gjøres ved hjelp av penger. I vårt samfunn velger de fleste å gjøre det ved hjelp av penger.

Gode relasjoner står ikke i noe motsetningsforhold til forbruk. Ting er bærere av symbolsk mening. De kan formidle verdier som vanskelig lar seg realisere direkte, som når du kjøper blomster til en du er glad i eller finner den rette julepresang til minstemann. Forbruk kan også by på ekte felleskapelige opplevelser, som når en vennegjeng samles om et godt måltid. Å forbeholde mellommenneskelige relasjoner til det som overhode ikke har med forbruk å gjøre, er å forvrenge det mellommenneskelige slik det ofte kommer til uttrykk.

Det er klart at om du baserer hele din identitet på shopping, fører det naturligvis ikke til et lykkelig liv. Da har du snevret inn dine livsmuligheter i så stor grad at det blir vanskelig å føle noen reell utvikling. Men for et menneske med en porsjon indre liv og integritet, er det ingen grunn til å se på forbruk som et hinder for det gode liv. Personlig utvelgelse gir gleden over å skape sitt eget, som igjen gir selvtillitt og grunnlag for sosialt liv. Det man verdsetter kan være situasjoner eller relasjoner, ikke tingen i seg selv. Folk er ofte naive i sin tro på hvor enkelt det er å kjøpe lykke for penger, men det betyr ikke at det ikke er mulig.

Når det er sagt, må man passe seg for å bruke lykkeforskningen som moralsk termometer. Det er ingen nødvendig sammenheng mellom det som gjør folk lykkelige og det som er moralsk prisverdig.

Kaja Melsom er filosof og rådgiver i Human-Etisk Forbund.

(Denne kommentaren er en forkortet utgave av en kronikk i Fri tanke 4-08)

html .fb_share_link { padding:2px 0 0 20px; height:16px; background:url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat top left; }Del på Facebook