Klargjør siden...
Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Livssyn eller religionskritikk?

Publisert 6.11.2006 Forrige uke tok jeg del i en debatt i studentersamfunnet i Oslo om Human-Etisk Forbunds fremtid og rolle i samfunnet. Overskrifte...

Publisert:

Sist oppdatert: 06.11.2006 kl 08:47

Publisert 6.11.2006

Forrige uke tok jeg del i en debatt i studentersamfunnet i Oslo om Human-Etisk Forbunds fremtid og rolle i samfunnet. Overskriften for debatten var "Human-Etisk Forbund, livssyn eller religionskritikk?"

Det er en problematisk overskrift. Og det er ikke bare fordi den er en smule ubehjelpelig formulert. Problemet er at den gjenspeiler en utbredt forestilling, også blant forbundets egne medlemmer, om at det er en motsetning mellom det å fremme et humanistisk livssyn og å bedrive religionskritikk.

Det er det ikke. Tvert i mot, religionskritikk er en naturlig del av humanismen, i noen tilfeller en etisk forpliktelse som følger direkte av livssynet.

Å ha en mening innebærer implisitt å være uenig med meninger som avviker fra din egen. På samme måte innebærer det å ha et livssyn å være uenig med livssyn som står for andre forståelser av tilværelsen. Implisitt i et hvert livssyn ligger det med andre ord en kritikk av andre livssyn.

Det gjelder slett ikke bare religionskritikk. Man blir ikke humanist av ikke å tro på en gud eller flere, og humanismen står også i skarp motsetning til andre sekulære livssyn, som nihilisme. Den står også i motsetning til totalitære politiske ideologier, som fascisme og leninisme.

I noen sammenhenger må kritikken være mer enn implisitt. For eksempel der religionen på en utilbørlig måte innskrenker enkelmenneskers frihet eller krenker deres grunnleggende rettigheter. Eller når religiøse grupper begynner å forlange at vi alle skal leve i henhold til deres åpenbarte regler for tilværelsen. Da er religionskritikken ikke bare et valg, men en etisk forpliktelse. I slike situasjoner er det å ikke bedrive religionskritikk i strid med humanismen.

Men religionskritikk må balanseres opp mot andre interesser. Sentralt i et humanistisk livssyn står menneskerettighetstenkningen. Sentralt i denne er livssynsfriheten, som igjen inkluderer religionsfrihet. Når Human-Etisk Forbund i sine vedtekter fastslår at "I det humanistiske livssyn inngår en forpliktelse overfor menneskerettighetene", har det konsekvenser.

Vi kan ikke velge oss ut kun de menneskerettighetene vi liker og ignorere resten. En "forpliktelse overfor menneskerettighetene" innebærer en forpliktelse til å forsvare livssynsfriheten, religionsfriheten inkludert.

Tilsynelatende innebærer dette en motsetning til det å bedrive religionskritikk, men bare hvis man lever under den utbredde villfarelsen at det å kritisere et fenomen med nødvendighet innebærer at man ønsker å forby det. Slik er det selvfølgelig ikke.

Vi må, opp til en grense, ha toleranse for livssynsuttrykk vi misliker. Men toleranse innebærer ikke at man ikke kan uttrykke seg kritisk. Om omvendt: At man ikke ønsker å forby et fenomen, betyr ikke at man ikke misliker det. Personlig misliker jeg den stadig omseggripende bruken av hijab i mitt eget nabolag, men jeg ønsker ikke av den grunn å forby det.

Omskjæring er en god illustrasjon av grenseproblematikken. Omskjæring av jenter er et grovt overgrep, som utvilsomt må være forbudt og som må motarbeides med stor kraft. Omskjæring av gutter er mer problematisk. Jeg er skeptisk til omskjæring av gutter, uavhengig av om det skjer ut fra en medisinsk eller en religiøs begrunnelse. Men jeg ønsker ikke å forby det. Blant annet fordi jeg er usikker på om ikke krenkelsen av muslimers og jøders religionsfrihet i så fall er mer alvorlig enn selve omskjæringen.

Men det betyr ikke at jeg, eller Human-Etisk Forbund som organisasjon, ikke kan kritisere omskjæring av gutter på religiøst grunnlag eller at småjenter kles opp i hijab. Selvfølgelig kan vi det.

Et åpent samfunn forutsetter en åpen dialog om de ting vi er uenige i. Utfordringen er nettopp å kunne føre en dialog uten å miste av syne grunnleggende motsetninger. Og omvendt: Å kunne være uenige uten å miste av syne hva vi har felles.