Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Like borgerrettigheter for alle

Publisert: 29.1.2007 Med jevne mellomrom blir forholdet mellom religionsfrihet og en sekulær lovgivning løftet opp til debatt i Norge. I særdeleshet ...

Publisert:

Sist oppdatert: 29.01.2007 kl 11:02

Publisert: 29.1.2007

Med jevne mellomrom blir forholdet mellom religionsfrihet og en sekulær lovgivning løftet opp til debatt i Norge. I særdeleshet er utspill fra religiøse krefter innenfor den muslimske minoriteten i denne sammenhengen ofte gjenstand for heftige debatter og kraftige konfrontasjoner. Nylig blusset debatten opp i kjølvannet av et forslag om å danne et muslimsk familievernkontor i Norge for å sikre muslimske kvinner tilgang på religiøst skillsmisse. Bakgrunnen er at norsk skilsmisse ikke nødvendigvis medfører at ekteskapskontrakten blir ansett for oppløst verken i opprinnelseslandet eller innenfor det muslimske miljøet i Norge. For at en muslimsk kvinne i praksis skal kunne frigjøre seg fra et uønsket ekteskap, eller inngå et nytt ekteskap må hun få et religiøst skillsmisse.

På grunnlag av dette gir SV-politikeren Reza Rezaee full støtte til forslaget om å innlemme religiøse elementer og instanser i det norske rettssystemet. Talspersoner for den muslimske minoriteten har også stått frem og hevdet at et samarbeid mellom islamsk råd og norske domstoler vil forbedre muslimske kvinners situasjon.

Om stemmer som forsvarer opprettelsen av et sharia-meglingsråd er opptatt av muslimske kvinners rettigheter er høyst tvilsomt. De sistnevntes rettigheter er godt beskyttet av norsk lov, og det er absurd å tro at et sharia-råd styrt etter religiøse prinsipper og et foreldet religiøst-sosialt kvinnesyn vil være til gagn for muslimske kvinner. Nyere forskning i både England og Norge om kvinners syn på slike uformelle meglingsinstanser med grunnlag i religiøse miljøer viser tydelig at kvinner selv ikke ønsker religiøs legitimering for skillsmisse, og oppfatter dette som et press om å inngå forhandlinger mot egen vilje. Mange kvinner som har måttet møte opp i de allerede etablerte sharia-rådene i England endte opp med å gi fra seg rettigheter i forhold til det økonomiske oppgjøret og barnefordelingen (Aftenposten 09.01).

I denne sammenhengen er det på sin plass å skille mellom to modeller eller tilnærminger til integreringsspørsmålet; en sosioøkonomisk og en sosiokulturell tilnærming.

Den nederlansk-somaliske forfatteren og islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali brukte hoveddelen i et foredrag hun nylig holdt i Oslo på akkurat dette temaet. Ifølge Hirsi Ali har flere europeiske land satset på den sosioøkonomiske modellen, der utdanning og sosial velferd for de nyankomne og deres barn ble antatt å være nøkkelen til en vellykket integreringspolitikk. Tradisjonelle normsystemer skulle med tiden vike for moderne normer og tilpasningsprosessen skulle foregå nærmest smertefritt. Hovedtesen i denne modellen er at mer kunnskap om det vestlige verdisettet uunngåelig vil føre til at flertallet av innvandrerne etter hvert ville internalisere det og dermed blir innlemmet sosialt og kulturelt i det store fellesskapet. Bare minst mulig grad av inngripen i innvandrernes kultur og sosiale organisering ble tillatt.

Hirsi Ali, som i en årrekke selv var en fremstående politiker i Nederland, slo fast at den sosioøkonomiske modellen har vist seg å være et blindspor.

Flere europeiske land, blant dem liberalismens og toleransens vugge Nederland, har som følge av negative erfaringer med den nevnte modellen begynt å satse på en sosiokulturell integreringsmodell. Denne modellens styrke er at den baserer seg på empiriske fakta og grundig forskning, i motsetning til den sosioøkonomiske som ble grunnet på rene antagelser og dristige teser. Den nye politikken, som mange naboland har begynt å innføre, erkjenner at det finnes en verdi- og systemkonflikt mellom den tradisjonelle kulturen mange innvandrere har med i bagasjen, og den vestlige kulturen. Veien mot en vellykket integrering ansees å gå gjennom en prosess av sekularisering, rasjonalisering og individualisering i innvandrermiljøene. Den misforståtte toleransen overfor grupper og deres kollektivistiske normer erstattes med vern for individer i disse gruppene og deres grunnleggende rettigheter.

Hirsi Ali mente at dette paradigmeskiftet burde gi Norge en pekepinn. Hun advarte samtidig mot å la problemene vokse seg store og understreket at det var ideer slaget sto om og ikke større velferd. Det handler om å velge ett samfunn for alle borgere eller å tillate framveksten av parallelle samfunn i staten.

I lys av erfaringene våre naboland har gjort seg og konklusjonene de nå trekker, er forslaget om å danne et muslimsk meglingsråd urovekkende. Det vil bety anerkjennelse av tradisjonelle og konservative normer når det gjelder kvinnesyn i visse innvandrermiljøer. I tillegg vil det innebære å delvis akseptere at mange borgere har lojalitet knyttet egne grupper og ikke til staten.

Forslaget er også svært problematisk i et menneskerettslig perspektiv. Menneskerettighetene - som Norge er stolt over å ha innlemmet i sitt lovverk - er universelle i det at de ikke baserer seg på noen distinksjoner på grunnlag av etnisitet, kjønn eller religion. De tilegnes utelukkende i kraft av å være menneske. I islam, eller i andre religiøse systemer for den saks skyld, blir rettigheter fundert i nettopp slike distinksjoner.

Norge har langt på vei et sekulært lovverk tross noen svakheter. Å innlemme et religiøst rettssystem som både er i kollisjonskurs med sentrale elementer i menneskerettighetskonvensjonen og i klar strid med de demokratiske prinsippene som ligger til grunn for norsk lovverk og samfunn, vil være en erklæring om at demokratiet og det åpne, sekulære samfunn har spilt fallitt.

Dannelsen av parallelle rettssystemer bryter med kjernen i demokratisk tankegang og er ensbetydende med opphøret av det åpne samfunn hvor alle borgere er like og har samme rettigheter uansett kjønn og etnisk eller religiøs tilhørighet. Det vil i tillegg være en håndsrekning til ekstreme og fundamentalistiske krefter innenfor det islamske miljøet som stadig motarbeider og hindrer integreringen av muslimer i det norske samfunnet.

I store deler av den arabiske og muslimske verden har kampen for en sekulær familielovgivning vært helt sentral for alle progressive krefter. Dette kravet må sees i sammenheng med en avvisning av religion som normativ i det sosiale liv og organiseringen av samfunnet. Enda viktigere er begrunnelsen om at lavere status for kvinner er selve forklaringen på de muslimske samfunns tilbakegang sosialt, kulturelt og økonomisk. Hvis Norge og andre demokratiske land følger i Englands fotspor og gir legitimitet til Sharia vil dette være et svik mot en stor gruppe borgere som bil falle utenfor det norske rettssystemets beskyttelse. Det vil også være et hardt slag mot en allerede svekket sekulær bevegelse i muslimske land og i innvandrermiljøer i Vesten.