- Når det gjelder de homøopatiske midlene, tyder det meste på at dette ikke har noen effekt, forteller Vinjar Fønnebø i denne artikkelen. Og Fønnebø er ingen hvem som helst. Han leder NAFKAM - Nasjonalt Forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, knyttet til Universitetet i Tromsø.

Han er imidlertid raskt ute og nyanserer: Medikamentene virker muligens ikke, men homøopatisk behandling virker på systemnivå. Det vil si at mange har nytte av samtalene en behandling hos homøopat medfører. Det hjelper med andre ord å snakke med noen om sine lidelser, om kosthold og om livsstil. «Det er åpenbart at den helhetlige homøopatiske behandlingsprosessen faktisk hjelper mange mennesker til et bedre liv,» fastslår Fønnebø.

Dette innebærer ifølge NAFKAM-lederen et dilemma, som han formulerer slik: «Hvis vi altså bestemmer oss for at de homøopatiske midlene er uten effekt, vil det da være etisk riktig å avskaffe homøopati som behandlingssystem, så lenge virksomheten hjelper folk til et bedre liv?»

For å illustrere dilemmaet, forteller han om noen fiskere som hadde fått operert inn antabustablett for å holde seg edru - noe de for det meste gjorde. Da det så viste seg at slike tabletter ikke har noen dokumenterbar effekt, ble det slutt på antabusen, og flere av dem fikk alkoholproblemer på nytt. Slik er det altså med homøopati også, at medikamentet ikke hjelper, men at behandlingen som sådan gjør det, påpeker Fønnebø.

Det er mulig jeg er litt enkel av meg, men jeg sliter litt med å se dilemmaet. For å ta fiskerne først, er konklusjonen i grunnen veldig enkel: Ja, selvfølgelig ville det være utetisk å fortsette å gi dem antabus når det var dokumentert at det ikke virker. Særlig hvis det forutsetter at man ikke opplyste dem om dette, hvilket vi får anta var av en viss betydning for effekten. De fleste etiske systemer opererer når alt kommer til alt med en variant over regelen «du skal ikke lyve».

I tillegg sliter jeg med å se det etisk høyverdige i at et helse­vesen som sjelden klager over for mye penger, skulle bruke noen av dem på medikamenter som ikke har den intenderte effekten.

På samme måte er det ganske opplagt at homøopatisk medisin ikke har noen plass i et offentlig helsevesen, slik homøopatene selv argumenterer for at den burde få. Helsevesenet har for lite penger som det er og da er et minimumskrav at offentlige kroner brukes på behandlingsformer som virker - også når legen er ærlig med pasienten.

Det betyr ikke at jeg ønsker å «avskaffe homøopati som behandlingssystem» - altså forby homøopati. Man ønsker ikke nødvendigvis å forby et fenomen selv om man er kritisk til det. Homøopatisk behandling er muligens ikke særlig effektivt, men det er på den annen side ikke særlig farlig heller. Det er derfor ingen grunn til å forby homøopater og deres likesinnede å behandle - så lenge de sender skikkelig syke mennesker til en skikkelig lege og holder seg innenfor markedsføringslovens grenser.

Men poenget gjelder den andre veien også: At man ikke ønsker å forby et fenomen betyr ikke at man ikke kan være kritisk til det - også offentlig. Homøopatene må gjerne fortsette å gi folk sukkerpiller for meg, men jeg tillater meg å påpeke at de ikke virker. Homøopatene må gjerne fortsette å gjøre krav på vitenskapelig belegg for deres effekt, men jeg tillater meg å påpeke at det ikke stemmer.

Og skal jeg være helt ærlig synes jeg Fønnebø - som er gitt et særlig ansvar for forskning på alternativ behandling hertillands - burde påpeke det samme. Helst med et vesentlig høyere volum enn det han gjør.