Publisert 17.1.2007

"Hvis det ikke er noe mer, da er jo livet meningsløst, da!" Det er en påstand jeg har møtt i forbindelse med at jeg har tilkjennegitt min manglende religiøse lengsel og min overbevisning om at vi bare lever dette ene livet. Livet må da bli tomt, hvis man ikke tror på noe mer? Er det verdt å leve uten håpet om Guds frelse og evig liv. Trenger vi ikke alle Gud?

Tja, ungdommen nå til dags gjør tydeligvis ikke det. To undersøkelser blant ungdom avdekker at dagens ungdom stort sett regner seg som lykkelige, og at religion og åndelig søken betyr lite for dem. Det er venner, familie og kjærligheten - i den rekkefølgen - som betyr mest.

En av undersøkelsene, oppsummert i boka "Jeg tror jeg er lykkelig", er utført på oppdrag av en rekke kristne ungdomsorganisasjoner. Målsettingen med arbeidet har vært å få kunnskap om denne generasjonen og hvordan de kristne skal nå den. Men så er det slik at prosjektlederen Morten Holmqvist litt resignert må slå fast at dagens ungdom slett ikke har noe "hull i hjertet sitt" å fylle Gud og Jesus med. Flesteparten av dagens ungdom har det materielt godt. De er trygge og stabile. Ja, utfra undersøkelsen kan man også avlive Jante-loven. Ungdommene presenterer selvsikre ambisjoner og drømmer.

43 prosent av de som har tatt klart stilling til spørsmålet svarer at de tror på Gud. 29 prosent svarer at de ikke tror på gud og 27 prosent vet ikke.

Men mer interessant er rangeringen av det som er viktig i livet. På topplassene kommer som nevnt venner (76 prosent), familie (63 prosent) og kjærligheten (51 prosent). Religiøs tro kommer på bunn med en oppslutning på 11 prosent. De mest interessante temaene for ungdom er kjærlighet (81 prosent), fred i verden (75 prosent), sunnhet (72 prosent), rettferdighet (70 prosent), mote (62 prosent) og sex (59 prosent).

Religiøse tema kommer mye lenger ned på interesselista. Men det betyr ikke at ungdommen ikke tenker over meningen med livet. 27 prosent oppgir at de tenker ofte over meningen med livet, og 40 prosent sier at de tenker over det en gang i mellom.

Heller ikke når det gjelder å finne ut av rett og galt vender ungdom seg til religionen. 36 prosent oppgir at de lytter til den indre samvittigheten, mens 34 prosent snakker med venner og 25 prosent snakker med foreldre. Bare 2 prosent oppgir det å lese en religiøs bok som en kilde til å finne ut av rett og galt.

I det store og hele ligner jo ikke dette veldig på det skremmebildet som ofte presenteres av ungdoms verdier. Så kanskje er ikke sivilisasjonen i ferd med å gå under likevel? At kjærlighet, fred i verden og rettferdighet står såpass sterkt, og at venner, familie og kjærlighet er det viktigste i livet, er vel slett ikke ille? I tillegg viser undersøkelsen at ungdom er tolerante overfor de fleste religioner, men stiller seg tvilende til at det er én sannhet.

Det er interessant å lese redaktørens refleksjoner omkring tallene. I bokas forord spør Holmqvist: "kan det være at vi har sett på denne generasjonen med feil briller? Hva om ungdom ikke er søkende? Hvordan skal vi forholde oss til kristent ungdomsarbeid hvis de ikke savner en mening med livet, eller ikke leter etter en frelser? Hva om majoriteten av norsk ungdom har det bra?"

Han spør også om det er slik at kristendommen kun er tilgjengelig og attraktiv for dem som mislykkes i sitt lykkeprosjekt, og oppsummerer ungdommenes svar slik: "Livet trenger ikke å ha noen mening. Livet oppleves meningsfylt i seg selv, fordi jeg er lykkelig og har det jeg trenger. Jeg er lykkelig og har det godt, fordi jeg har familie og venner."

Slik gir han på en måte støtte til en av de sekulære forklaringene på religion, nemlig at dens funksjon er å gi trøst og støtte og mening til tilværelsen. Noe den for veldig mange mennesker er god på. Når livet ikke er så tilfredsstillende, kan det være bra med forestillingen om at noe større enn deg selv passer på. Mange mennesker har behov for håpet om at det i tilværelsen etter denne skal bli bedre, at alle skal få sin dom, og at noen skal få sin rettmessige lønn i himmelen.

Men når mennesker ikke trenger trøst og støtte, eller får den støtten de trenger gjennom sine nære relasjoner, har de heller ikke bruk for religion, ser det ut som.

Slik virker det som det er med mange ungdommer. De føler kanskje ikke at de har noen bruk for kristendommens frelsesprosjekt eller noe ønske om å ta del i salighetsprosjektet. De er materialister - kanskje i alle ordets betydninger - og klarer seg med tilværelsens her og nå. For dagens ungdom har tilværelsen nemlig all slags tilbud (eller skal vi kalle det "fristelser"?) å by på. Så lenge mainstream-kristendom er blitt et blast kjærlighetens budskap, ikke ulikt annen "vær-snill-mot-andre-og-realiser-deg-selv"-tankegang, og ikke lenger forkynner et parallellt skammens og fryktens budskap, er det kanskje heller ikke noe som holder eller samler ungdommen i kristne sammenhenger? De søker ikke tilbake til kristne sammenhenger før de skal gifte seg eller får barn Og da vil det vel strengt tatt ikke være på bakgrunn av åndelig lengsel.

Boka til Holmqvist peker også på en religionsundersøkelse fra 1998, hvor to av tre sa seg enig i påstanden "livet er bare meningsfullt dersom en selv gir det mening" og siterer religionssosiolog Pål Repstad: "en forfallsteori som sier at fravær av religiøst engasjement nødvendigvis etterlater nihilisme eller eksistensielt kaos, får ikke støtte i folk flests egen situasjonsfornemmelse. Kanskje er folk flest såpass opptatt med å få hverdagslivet til å gå rundt at de ikke har tid til å føle et eksistensielt vakum."

Spør du meg er hverdagslivet undervurdert. Det blir gjerne skildret som en evig runddans av rutiner som etter hvert føles meningsløs. Men det er ikke vanskelig å forstå ungdommenes generelle lykkefølelse. Livet er vel godt når man har det bra med menneskene rundt seg, overhodet ikke lider materiell nød og har mange aktivitetstilbud å velge mellom? Er du glad i noen, er det fint å tilbringe dagene sammen. Mens noen dager er ille, er andre dager veldig fine. Noen dager er bare rutine, men på andre dager kan man kjenne meningen med livet sitre gjennom kroppen.

Det finnes de som argumenterer for at religionen - og statskirka - må bestå, ikke fordi de selv tror på Gud og frelse, men fordi samfunnet trenger religionen som moralsk kompass i menneskenes liv.

Kan det tenkes større resignasjon?

Jeg vil ikke slutte å tro at vi kan ta ansvar og skape en bedre verden, selv om vi ikke drømmer om Guds himmel over oss og frykter Gud straff eller Helvetet under oss.

Jeg tror generell og jordnær lykke kan være et godt utgangspunkt for å bli en god samfunnsborger.