Spetakkelet rundt den danske avisen Jyllands-Postens publisering av tolv Muhammed-karikaturer 30. september 2005 har bidratt til et vell av bøker og artikler. På dagen fem år etter publiseringen kastet avisens profilerte kulturredaktør Flemming Rose seg på bølgen med en tykk, svart bok kalt Tavshedens tyranni. Var det så lurt?

Satire dreier seg om kontekst, skriver Rose. Dermed oppstår det fort misforståelser når en karikaturtegning reiser fra Danmark til Egypt og vurderes med helt andre briller. Men tegningene trengte ikke reise helt til Egypt for å bli «misforstått». Heller ikke i Europa var det alle som kjøpte Jyllandspostens prosjektbegrunnelse: å sette fokus på selvsensur i forbindelse med behandlingen av islam.

Rose og avisa har vært utsatt for massiv kritikk fra både organisasjoner, politikere, kollegaer i andre aviser og privatpersoner for å drive mobbekampanje mot islam og muslimer, og for å være skyld i uskyldige menneskers død. Selv enkelte av karikaturtegnerne var skeptiske. Tegningen til Lars Refn inneholder for eksempel teksten «Jyllands-Postens redaksjon er en gjeng reaksjonære provokatører» skrevet på arabisk.

En skulle tro Tavshedens tyranni ville bidra til å avkrefte denne typen påstander. Men det gjør den ikke. I stedet roter Rose seg inn i en tendens som bekymrer meg:

Gode argumenter, enten de omhandler likestilling, ytringsfrihet eller velferdspolitikk, sauses sammen med fremmedfrykt og advarsler om radikal islam. Da er det ikke alltid lett å skjønne om avsenderen virkelig er opptatt av disse sakene, eller om han eller hun bare har oppdaget en litt mer politisk korrekt måte å være innvandringskritisk på. Det er alltid trist når det skjer, men ekstra trist når Jyllands-Postens kulturredaktør gjør det selv.

Tavshedens tyranni er blitt en særdeles sitatvennlig bok for fremmedfiendtlige debattanter. Trolig vil verken ytringsfriheten, Jyllands-Posten eller vi karikaturforsvarere tjene på det.

Rose er tidligere Moskva-korrespondent for Jyllandsposten og Berlingske Tidende, og var lenge svært fascinert av Sovjetunionens dissidenter. Hans møte med selvsensur i Sovjetunionen tjente også som erfaringsbakgrunn da han publiserte Muhammed-karikaturene i 2005.

I dag er det islams frafalne han beundrer, og han trekker flere paralleller mellom de to gruppene. Roses muslimske verden består for det meste av islamister og eks-muslimer. Heltene blir da de som har brutt med islam og er i opposisjon, og ikke de fredelige hverdagsmuslimene. Han skriver riktignok aldri at muslimer flest utgjør en trussel mot ro og orden. Men så erkjenner han heller knapt at de «vanlige» muslimene finnes.

Men det gjør de. Mange av dem bor dessuten i Danmark, og synes at karikaturene var utrivelige. For å øke troverdigheten til karikaturprosjektet kunne kulturredaktøren godt vist forståelse for at mediedekningen av islam kan oppleves belastende. Det kunne han gjort uten å si fra seg en flik av retten til å publisere hva han vil.

Brodden mot islam skjules noe fordi Rose gjerne skyver andre foran seg, for eksempel den kontroversielle islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali. Helt i begynnelsen av boka møter vi også forskeren Tina Magaard. Hun kan fortelle at terror er et både legitimt og av og til obligatorisk middel i islam, og at de religiøse tekstene flere steder legitimerer drap av sivile vantro. Islam er dessuten langt mer voldelig enn andre religioner hun har forsket på, får vi vite. Og da er tonen for resten av boka satt. Om Magaards påstander stemmer eller ikke, er ikke poenget.

Det kan vanskelig benektes at det forekommer en hel del selvsensur i behandlingen av islam, både hos kunstnere, pressen og andre. Men ytringsfriheten er viktig i seg selv, ikke kun som et middel til å bekjempe radikal islam. Og det hjelper ikke forsvaret av den å slå i bordet med Koran- og hadith-henvisninger.

Mer enn jeg frykter organisasjoner som Organisation Of The Islamic Conference (OIC). som for øvrig har fordømt publiseringen av Roses nye bok, frykter jeg dessuten norske utenriksministre som synes uskyldige kruseduller er «ukloke» å publisere. Og som finner det nødvendig å minne om at «ytringsfrihet ikke betyr ytringsplikt». Som om noen trodde det.

Jeg lar meg også skremme av norske politikere som foreslår å såkalt "utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn" (2008). Og av avisredaktører som ikke ser "nyhetsrelevansen" i tegninger som skaper opptøyer verden over, og derfor ikke vil trykke dem. At Adresseavisen i Trondheim så sent som i forrige måned makulerte et opplag på 90 000 eksemplarer av helgebilaget Uke-Adressa fordi det inneholdt en mulig krenkende tegning, tror jeg ikke noen av oss skjønte mye av.

Det er synd at det ikke er denne type trusler mot ytringsfriheten som tildeles hovedrollen i Roses bok. Trusselen fra dialogvennlige og forståelsesfulle maktpersoner som gjør alt arbeidet for islamistene for dem. På vegne av deg og meg.

Ønsket Rose og Jyllands-Posten å provosere? Trolig, men hva så? Det gjør alle som jobber i pressen fra tid til annen. Å engasjere og skape debatt har alltid vært en del av jobben. Så når ble avisleseres krenkede følelser en god unnskyldning for å drepe, eller brenne ambassader? Og når ble det forbudt å gjenpublisere Muhammed-karikaturene? Svaret er at det ble det aldri. Det bare virker sånn, siden så mange avisredaktører tilsynelatende har godtatt det. Flemming Rose siterer treffende Martin Luther King jr.: «I siste ende vil vi ikke huske vore fienders ord, men vores venners tavshed».

Helene Lindqvist er journalist i Uniforum og religionsviter.