Boka Religion i dagens Norge ble nylig gitt ut av Universitetsforlaget. Bokredaktører er Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt fra KIFO - Stiftelsen kirkeforskning.

For en utenforstående kan det se ut som om tallene som presenteres i boka peker i én retning - at det blir færre religiøse og flere ikke-religiøse. Men slik ser det tydeligvis ikke ut for KIFO-forskerne Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt.

Skal vi tro dem, tyder også tallene på at religionen omformes og framstår i ny kraft. De skriver riktignok at de gamle sekulariseringsteoriene finner mer støtte i denne undersøkelsen enn tesen om religiøs oppblomstring. Men når det er sagt, går argumentet fort i en annen retning: Religiøsiteten dør ikke ut, den bare omformes, fragmenteres og individualiseres. Noen former for religion går ned (tradisjonell kristendom) mens andre former er stabile eller øker (sic). Jovisst skjer det en sekularisering, men tallene tyder også på en "sakralisering".

Poenget er så sentralt for KIFO-forskerne at den fullstendige tittelen på boka har blitt " Religion i dagens Norge: Mellom sekularisering og sakralisering".

Skal tro på dem? Hvilken støtte i de framlagte tallene finnes for at religion og religiøsitet i bred forstand ikke taper terreng men sågar øker sin innflytelse? At det skjer en "sakralisering"? Tyder tallene virkelig på at religionen omformes, fragmenteres og privatiseres, og dermed faktisk styrker sin posisjon som samfunnsinstitusjon, som Pål Ketil Botvar antyder i dette intervjuet?

Fire påstander

I Klassekampen den 25. august hadde Botvar og Schmidt en kronikk i forbindelse med boklanseringen. Kronikken har tittelen "Religiøs oppblomstring?". Her hevder de blant annet følgende:

"Like mange som før kaller seg religiøse, tror på en høyere makt og/eller praktiserer bønn av og til. Og et klart flertall mener at det er grunnleggende sannheter i flere religioner."

Botvar og Schmidt setter her fram fire påstander som de mener å finne støtte for i undersøkelsen. La oss se på dem en etter en:

Påstand 1: "Like mange som før kaller seg religiøse"

Denne påstanden har sin bakgrunn i figur 1.6 (over). Det er riktig at de to variablene "sterkt-" og "litt religiøs" samlet sett er stabile fra 1991 til 2008. Likevel er det noe som skurrer. Botvar og Schmidt overser for det første at denne gruppen svekkes med 4 prosentpoeng i den siste tiårsperioden fra 1998 til 2008. De velger heller å sammenligne utviklingen i hele perioden, fra 1991 til 2008, og oppnår dermed å komme ut med en stabil oppslutning (35 prosent).

En annen ting man straks legger merke til i figur 1.6 er at gruppen "sterkt religiøse" svekkes til fordel for gruppen "litt religiøse" Det er bare summen av disse gruppene som er lik mellom 1991 og 2008. Den interne fordelingen er endret i sekulær retning, men dette nevnes ikke av Botvar og Schmidt.

Påstand 2: "Like mange som før tror på en høyere makt"

Denne påstanden har sin bakgrunn i figur 1.1 fra undersøkelsen. Det stemmer at akkurat de som oppgir "å tro på en høyere makt" er noenlunde stabil. Men når Botvar og Schmidt underslår at de som "tror uten tvil" og "tror/tviler" svekkes, blir det problematisk å konkludere som de gjør. Hvis de hadde slått sammen alle disse gruppene, ville resultatet for religionen ikke ha blitt like positivt. Heller ikke hvis man utelater den noe uklare "tror/tviler"-gruppa, blir resultatet for religionen like positivt som Botvar og Schmidt vil ha det til.

En annen ting man kan stusse over er at KIFO-forskerne i dette tilfellet velger ikke å slå sammen ulike variabler som peker i samme retning, noe de gjorde i påstand 1 over. Motivasjonen bak dette grepet får de svare for selv, men resultatet er ihvertfall at de i begge tilfeller oppnår å maskere en forskyvning i sekulær retning.

Påstand 3: "Like mange som før praktiserer bønn av og til"

Her er det figur 1.5 som ligger til grunn. Også her gjør Botvar og Schmidt et merkelig utdrag fra figuren. Det vanskelig å vite hva de mener med "av og til", men hvis vi antar at de sikter til de som ber "månedlig", kommer vi ut med stabilitet i hele perioden fra 91 til 08, mens vi ser en ett prosentpoengs nedgang i den siste tiårsperioden. Jeg antar at det er det første tallet Botvar og Schmidt støtter seg på. Tar vi imidlertid inn også de som ber "ukentlig" (det må vel også kunne sies å være "av og til"?), får vi en reduksjonen på ett prosentpoeng i hele perioden og en to prosentpoengs nedgang siden 1998.

Uansett: Når man trekker inn at de som ber "daglig" og "sjeldnere" svekkes, er det samlet sett ingen tvil om at det er færre som ber nå enn før. Dermed blir påstanden fra Botvar og Schmidt misvisende. Og igjen: Hvorfor skal variabler som peker i samme retning sees isolert her, mens dette ikke ble gjort under påstand 1?

Påstand 4: "Et klart flertall mener at det er grunnleggende sannheter i flere religioner

Dette har sitt opphav i tabell 2.5. Den viser at 52 prosent mener at det er grunnleggende sannheter i flere religioner. Hvorvidt dette er et "klart flertall" får det bli opp til leseren å bedømme.

Vet ikke-gruppa regnes som troende

Også når vi går til selve boka finner vi en del av de samme grepene som i kronikken. I åpningskapittelet (s. 23) skriver for eksempel Pål Ketil Botvar at 68 prosent av den norske befolkning "tror på eksistensen av en form for høyere makt i tilværelsen, i større eller mindre grad".

For å få til dette, slår Botvar sammen kategoriene "Tror på en høyere makt", "Tror/tviler" og "Tror uten tvil" (se figur 1.1.).

At disse variablene samlet sett har gått ned fra 78 prosent i 1991, via 71 prosent i 1998 til 68 prosent i 2008, kan vi la ligge. Verre er det at for å få dette tallet, så slår Botvar alle agnostikerne og de som ikke vet (tror/tviler-gruppa) sammen med de religiøse. For å bli regnet som ikke-religiøs av KIFO, må man altså være blant de 32 prosentene som eksplisitt tar avstand fra religion. Er man agnostiker eller usikker, havner man i folden.

Botvar skriver videre at tallet på "religiøse" i denne undersøkelsen (altså 68 prosent, inkludert "vet ikke"-gruppa) er et mer presist tall på antall religiøse i Norge enn det vi finner i tilsvarende undersøkelser, fordi "muligheten til å komme med nyanserte svar er bedre her".

Botvar har for så vidt rett i at de religiøse i denne undersøkelsen får mulighet til å skille mellom "tror på en høyere makt" og "tror uten tvil". Men hvorfor får ikke agnostikerne og de som ikke vet noen mulighet til å gi uttrykk for sitt syn? Hvorfor får ikke de en egen søyle? Hvorfor kamuflerer KIFO denne gruppa inn i den store, ulne kategorien "tror/tviler"? Igjen kan vi spekulere i motivene, men KIFO oppnår i hvert fall å få et veldig mye høyere antall "troende" enn de fleste andre undersøkelser.

Trekker vi bort den store og uklare "tror/tviler"-gruppa i figur 1.1, står vi igjen med 39 prosent (2008) som enten "tror på en høyere makt" eller "tror uten tvil". Dette er ikke så langt unna resultatet fra andre undersøkelser på området. Tallet på gudstro ligger normalt rundt 40 prosent. (les mer her)

Lystenning = religion

Både i boka og i Klassekampen-kronikken brukes veksten i lystenning på graver som et eksempel på religiøs vekst. Dette er en svært vid definisjon av religion. Også ikke-troende og undersøkelsens "sterkt anti-religiøse" føler sorg og kan finne trøst i å tenne et lys for å minnes sine døde. Jeg vil anta at mange av disse vil ha seg frabedt at Botvar og Schmidt skal stå rundt hjørnet og sette av et kryss for "religiøs praksis" hver gang de oppsøker gravene til sine kjære for å tenne et lys.

I innledningen til kapittelet "Lystenning på graver som folkekyrkjeleg praksis", spør Olaf Aagedal om fenomenet kan sies å være en religiøs praksis overhodet. Spørsmålet framstår nærmest som en pliktøvelse. Svaret er selvsagt ja. Det er nemlig slik at "forholdet til det heilage like sterkt kan uttrykkast gjennom ærbødig fråstand og regelmessige, om enn ikkje naudsynlege hyppige, symbolhandlingar", ifølge Aagedal.

KIFOs egne tall viser imidlertid at den gruppa som har den sterkeste økningen i lystenning er de "sterkt ikke-religiøse". Likevel fastholdes det altså at lystenning er en religiøs handling.

Det beleilige for KIFO med en slik bred definisjon er at det blir lettere for dem å finne støtte for tesen om at "religionen forsvinner ikke, den bare omformes".

Religiøs oppblomstring?

Tittelen på Botvar og Schmidts kronikk er "Religiøs oppblomstring?" Hvilket grunnlag i sin egen undersøkelse har de for i det hele tatt å stille spørsmålet? Er det, med basis i tallene som presenteres, på noe punkt grunnlag for å si at det går oppover med religionen?

Det beste som kan sies, så vidt jeg kan se, er at de som betegner seg som "litt religiøse" øker fra 25 prosent i 1991 til 28 prosent i 2008, etter å ha vært innom en toppmarkering på 29 prosent i 1998. Dette blir imidlertid en mager trøst når man samtidig ser at andelen "sterkt religiøse" svekkes, og at andelen "sterkt ikke-religiøse" vokser.

Når det gjelder nyreligiøsiteten er det beste man kan si at troen på reinkarnasjon har økt med to prosentpoeng, fra 13 til 15 prosent fra 1998 til 2008 (se figur 1.7 over). Dette gjør også Botvar og Schmidt et poeng av i kronikken. I samme figur finner vi også en ett-prosentpoengs økning i variabelen "løftet av kraft". Denne bruker Botvar og Schmidt i kronikken til å slå fast at "flere hevder å ha erfart å bli løftet av en åndelig kraft".

Botvar og Schmidts bruker altså økninger på én og to prosentpoeng til å konkludere med at det skjer en økning. Men hva skal vi tenke om påstanden "flere hevder å ha erfart å bli løftet av en åndelig kraft", når vi samtidig ser at en tilsvarende tilbakegang på ett prosentpoeng i troen på en høyere makt (fig. 1.1. 91-08) framstilles som like mange som før?

Hvorfor blir en ubetydelig endring innenfor feilmarginen på ett prosentpoeng gjort et stort nummer ut av ett sted, men feid under teppet på et annet?

Forskningsbias

Poenget med alt dette er ikke å levere et innspill i debatten rundt sekularisering. Botvar og Schmidt kan godt ha rett i mange av sine antagelser for alt hva jeg vet. Men i framtiden vil det bli vanskeligere for meg å stole på KIFO.

Hvis man skal kunne stole på forskning, er det helt avgjørende at man har tillit til at forskeren ikke har en eller annen politisk agenda eller har forelsket seg i visse teorier i den grad at man begynner å tilpasse terrenget til kartet. En forsker skal ikke strekke og vri på tall for å komme fram til resultater man har bestemt seg for på forhånd. Det har Pål Ketil Botvar og Ulla Schmidt gjort i dette tilfellet. Det kalles forskningsbias.

Les svar fra Pål Ketil Botvar