8. mars er både kampdag og festdag. Det handler om feire seire, og det handler om den fortsatte kampen for kvinners rettigheter på lik linje med menn. I Norge er vi kommet langt, selv om de siste måneders avdekking av #metoo-saker på alle samfunnsområder viser at vi ikke er kommet så langt som vi burde. Men det visste vi jo allerede.

Likevel, vi lever i et samfunn hvor statsminister, finansminister og utenriksminister denne 8. mars alle er kvinner – selv om bare to av dem vil bekrefte at de er feminist. Og vi har en lov som gir både kvinner og menn de samme grunnleggende rettigheter - uten forskjellsbehandling med begrunnelse i biologi eller religion.

Slik har det ikke alltid vært, og vi som lever i dag står i så måte på kjempers skuldre.

Det er greit å huske at det bare er drøyt 100 år siden kvinner – etter en lang kamp – oppnådde stemmerett i Norge; det er 135 år siden den eneste videreutdanningen åpen for kvinner etter middelskolen var «guvernantekurs». For kvinner hadde jo ingenting i offentligheten å gjøre.

De første norske kvinnesaksaktivistene ble møtt med hets og negative personkarakteristikker da de engasjerte seg i samfunnsdebatten på slutten av 1800-tallet. Som Marta Breen skriver i den nylig utgitte boken om kvinneforeningen Skuld: «kvinnene ble karikert og framstilt stygge og mannevonde, mens konservative krefter anklaget dem for å fremme 'samfunnsoppløsende og kristendomsnedbrytende' tendenser». Sånne som dem var ukvinnelige og misfoster.

Den gang var det flertallet – med kirkens menn i spissen – som stod for kritikken og skjellsordene mot kvinnene som ytret seg. De hadde loven – og bibelen – på sin side.

Kvalmende

I dag er det heldigvis ikke flertallet som angriper kvinner som ytrer seg i det offentlige rom. En del av karakteristikkene på 1800-tallet var nok like ille, men trusselbildet var nok et helt annet. Det er kvalmende å lese hva noen unge kvinnelige debattanter med ikke-vestlig bakgrunn i en eller annen form, er utsatt for. Den rasistiske og sexistiske netthetsen og truslene som den unge muslimske samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali har blitt utsatt for – tidoblet etter at nettstedet Resett nylig skrev nedsettende og usant om henne i artikkel etter artikkel – er stygg.

Tilsvarende stygg er også netthetsen og de truslene som rettes mot samfunnsdebattanter med muslimsk bakgrunn, som Ahmal Aden, som er kritiske til religion og islam spesielt.

Ikke noe av denne netthetsen bør bagatelliseres. Men vi ser dessverre en tendens til at man ikke tar på alvor den netthetsen som mennesker man er uenige med utsettes for. Og det går alle veier.

Vi som er del av en humanistisk religionskritisk bevegelse bør ikke minst føle oss forpliktet til å stå opp for Sumaya Jirde Alis rett til å ytre seg uten å bli møtt at hets og trusler. Det handler ikke om hvorvidt vi er enige i alle hennes standpunkt å gjøre. For selvsagt skal hennes politiske og religiøse standpunkt kunne møtes med motbør og kritikk – også det at hun bruker hijab, selv om jeg personlig mener at opphenget i hijaben blir et feilspor.

Grunnleggende rettigheter

Kampen handler fortsatt om kvinners rett til deltagelse i utdanning og samfunnsliv på lik linje med menn; mot sosial kontroll – enten den påføres av religiøst maktapparat eller politiske motstandere; for jenters rett til deltagelse i sosialt liv og sosiale aktiviteter på lik linje med gutter – uavhengig av om de bærer hijab eller ei; for retten til ikke å bli seksuelt trakassert – enten det er på jobb, i skolen eller under fritidsaktiviteter; retten til å gifte seg med hvem og når man vil – og retten til ikke å gifte seg; retten til kroppslig integritet; og retten til å kle seg som man vil – uten å møte overgrep, påbud og forbud.

Det å forsvare retten til selvvalgt hijab-bruk – selv om vi kan være kritiske til hvor selvvalgt det blir når religion og sosiale normer forventer det av deg – står ikke i veien for like sterkt å forsvare retten til å kaste den påtvungne hijaben, slik mange iranske kvinner gjør eller ønsker å gjøre.

Det er mange viktige spørsmål i Norge, samtidig som kvinnedagen er nesten er enda viktigere å markere i solidaritet med de utallige kvinner som verden over står nærmest uten rettigheter – svært ofte religiøst begrunnet. Men det ene utelukker ikke det andre!

God 8. mars!