KOMMENTAR: På den ene side kan man uforvarende gå rundt og tro at stat og kirke ble skilt 21. mai 2012. I hvert fall sluttet Norge da å holde seg med en egen eksklusiv statsreligion. På den annen side er det ikke vanskelig å se at vi fortsatt har en statskirkekonstruksjon, med både politisk styring og politisk favorisering av Den norske kirke.

Den nye paragraf 16 i Grunnloven er langt på vei avskrift av den danske grundlov av 1849 – og dermed ble faktisk statskirkeordningen for første gang aktivt skrevet inn også i vår konstitusjon. Kongen holder seg fortsatt med bekjennelsesplikt selv om han skal være våre alles statsoverhode, og statskirken fikk i tillegg det smakfulle(?) grunnlovshjemlede navnet «Norges folkekirke».

«Partiet Høyre skal formidle liberal konservativ ideologi?»

Og ikke minst har vi en statsbudsjettkirke, hvor regjeringen til Erna og Siv vakler mellom to ganske uforenelige syn på samme kirke. På den ene side, arbeides det for å gi Den norske kirke større grad av selvstendighet med sikte på et reelt skille mellom stat og kirke.

På den annen side, mål- og budsjettstyres det lystelig videre, som om Den norske kirke var en hvilken som helst statlig etat.

Her er noen sitater fra Prop 1 S (2015-16), bedre kjent som statsbudsjettet. Kommentert av undertegnede.

• «Kristen tro og kristne tradisjoner har gjennom 1000 år vært med å prege norsk kultur og samfunnsliv. Den norske kirkes særstilling i det norske samfunnet ble bekreftet ved grunnlovsendringene i 2012 og bestemmelsene om Den norske kirke i den nye § 16 i Grunnloven.»
• «Regjeringen vil føre en politikk som kan bidra til at Den norske kirke kan ivareta sin oppgave og rolle som folkekirke…»

Under overskriften «Mål 2016» står det som følger:

«Bevilgningene under kapitlet skal støtte opp under Den norske kirke som folkekirke, i samsvar med Grunnloven §16. Dette er hovedmålet. Fra hovedmålet er det utledet følgende mål:

• Den norske kirke skal være en landsdekkende, lokalt forankret kirke.
• Den norske kirke skal ha en oppslutning som bekrefter dens karakter som folkekirke.
• Den norske kirke skal formidle evangelisk-luthersk tro og tradisjon og tilby trosopplæring til alle døpte barn
• Den norske kirke skal være organisert i samsvar med demokratiske prinsipper og verdier.

Departementet opplyser om at målene er retningsgivende for anvendelsen av bevilgningene.

Kunne man se for seg samme grad av styring overfor andre frittstående enheter – eller overfor andre tros- og livssynssamfunn for den del?

• Partiet Høyre skal være et landsdekkende, lokalt forankret parti
• Partiet skal ha en oppslutning som bekrefter dets karakter som folkeparti
• Partiet Høyre skal formidle liberal konservativ ideologi og tradisjon og tilby ideologisk opplæring til alle medlemmers barn (alternativt til alle medlemmer av Unge Høyre)
• Partiet skal være organisert i samsvar med demokratiske prinsipper og verdier.

Hvorfor er det ikke rimelig å stille slike krav til et politisk parti, men å gjøre det til et trossamfunn? Fordi det står i Grunnloven at det er Norges Folkekirke?

Hva skjer hvis «folkekirken» kommer under 50 prosent?

Hva er konsekvensen hvis for eksempel saken om likekjønnet ekteskap fører til kirkesplittelse og medlemstallet i «folkekirken» dukker under 50 prosent? Er det der smertegrensen går, og riset bak speilet tas frem?

Hva hvis det faktisk var de konservative som vant fram, og de liberale som brøt ut? Ikke at jeg tror det blir resultatet, men poenget er: Kan det på noen måte være legitimt for en stat å ta stilling og gi forrang til en teologisk oppfatning framfor en annen innad i et trossamfunn?

Et par andre eksempler fra gårsdagens statsbudsjett, med kommentarer:

• «Departementet har lagt vekt på å videreføre soknenes stilling i det lovforslaget som er under forberedelse.»

Indre organisering ligger nettopp til trossamfunnet selv å bestemme, ikke til staten eller de folkevalgte. Hvor selvstendig blir Den norske kirke som trossamfunn, så lenge det er departement og et storting som utformer og lovgir om «kirkens ordning»?

• «Gjennom bevilgninger over statsbudsjettet har Den norske kirke det siste tiåret gradvis utviklet et landsomfattende tilbud om trosopplæring for alle døpte barn og unge i alderen 0 – 18 år.(...) «Departementet ser trosopplæringsreformen i et folkekirkeperspektiv. Reformens mål er et systematisk tilbud om trosopplæring som når bredt ut til alle døpte i tiden fram til utløpet av ungdomstiden.»

Dette er uttafor: En stat skal ikke ha en slik preferanse for en bestemt religions strategi for å nå og påvirke flest mulig. Vi andre får kompensert for tilskuddet til trosopplæring, men utover det har staten ingen generell oppfatning av at det er positivt at tros- og livssynssamfunn ivaretar barn og unges livssynsmessige opplæring. (Blant annet kunne det gjøre det lettere å få gjort religions- og tradisjonsformidling i skolen friere i forhold til særlig Dnk.)

Igjen en klar forskjellsbehandling det må ryddes opp i når lovverket skal samordnes.

Vi andre må nøye oss med å være «bra for dialogen»

Det er i det hele tatt mye å samordne, om staten ikke skal fortsette å forskjellsbehandle utfra ansiennitets- og majoritetsargumenter. Om oss andre står det ikke så mye annet enn at vi har rett på økonomisk støtte tilsvarende det Den norske kirke får for å respektere livssynsfriheten.

På samme måte slås det fast at vi har krav på likebehandling, selv om det er vanskelig å få øye på det i selve statsbudsjettet, hvor selv det lille bidraget til å veie opp for gammel urett fjernes ved at tilskuddet til livssynsåpne seremonilokaler kuttes.

Den tverrpolitiske enigheten om å gjøre noe for å møte behovet for livssynsåpne seremonilokaler er forlatt og gravferdsforvaltningen for oss alle skal fortsatt ligge hos kirken. Til gjengjeld står det riktignok at vi «andre» er viktige for dialogen og arbeid mot ekstremisme.

Og det er jo bra, at regjeringen ser at vi er brukandes til noe, vi også…

På den positive siden kan vi trekke fram at Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn nå er redigert sammen i samme budsjettkapittel, med sikte på den samordningen i lov departementet jobber med.

Og da kan vi jo unne oss følgende setning fra budsjettdokumentet også: «…(departementet) mener at samfunnet, kirken og staten er best tjent med et tydelig skille mellom staten og kirken»

Det er positivt at sittende regjering har som mål å videreføre prosessen med å skille stat og kirke. Men pussig nok ikke ser de ikke at de da også må stryke midtleddet i §16 («Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten») og oppheve kongens bekjennelsesplikt i §4.

Mitt forslag til lov og tekst i statsbudsjettet

Regjeringen vil modernisere regelverket for tilskudd. La oss håpe at de i det videre arbeidet starter i riktig ende og ikke fortsetter i samme stil som forslaget om å holde flere av subsidiene til Den norske kirke utenfor beregningsgrunnlaget – og attpåtil gi en blankofullmakt til å fortsette sånn «i liknende tilfeller». (En formulering selveste Justisdepartementet synes var i overkant dristig…)

Problemet, kjære staten, er ikke at vi «andre» får et for høyt kronebeløp pr. hode som følge av nedgang i Den norske kirkes medlemstall. Problemet er at statskirken fortsetter å få økning i sine tilskudd, uten å ta hensyn til nedgang i kirkens medlemstall. Så det er at kronebeløpet pr kirkemedlem stadig blir høyere som er utfordringen. Da er det her man må begynne om man ønsker å redusere ressursene man bruker på feltet tro og livssyn. Ikke ved å kutte for oss andre. Da bryter man det skjerpede kravet til likebehandling i Grunnlovens §16.

Hvordan vi skal likebehandles når vi skal samordnes i en felles lovgivning, blir jo en spennende øvelse. Skal også vi andre få folkekirke-krav og målformuleringer som dette:

• «Det er et mål at kirken (Den norske) også i framtiden skal ha organisatoriske og økonomiske rammer som sikrer kirkens lokale tilstedeværelse, tilgjengelighet og tjenestetilbud over hele landet.»

Eller skal vi ikke bare rett og slett gjennomføre skillet mellom stat og kirke på en ryddig måte, slik at staten holder seg utenom Den norske kirkes anliggender og simpelthen forholder seg til oss alle på likeverdig vis.

Da kunne vi om noen år ha nøyd oss med denne programerklæringen:

«Tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende verdi og rettighet i et demokratisk samfunn. Staten har ansvar for å styrke og beskytte denne friheten. Grunnloven § 16 danner grunnlaget for statens tros- og livssynspolitikk».

Så kunne de to midterste setningene i Grunnlovens §16 kunne vært fjernet, slik at vi hadde stått igjen med følgende:

«Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse (og gjerne: livssynsutøvelse). Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»

Videre kunne det ha stått som følger i statsbudsjettet:

«Stortinget har nylig vedtatt en felles lov som regulerer statens økonomiske forhold til tros- og livssynssamfunn, og kortfattet samordner statens forhold til politikkområdet tro og livssyn. Denne legges til grunn for bevilgninger og annen innsats i perioden.

Regjeringen registrerer også at stadig flere borgere ikke er medlemmer av noe tros- eller livssynssamfunn og legger dette til grunn når det gjelder dimensjonering av livssynsåpne seremonirom og livssynsnøytrale velferds- og helsetilbud. Tros- og livssynssamfunnene skal primært ivareta sine egne medlemmer og de som ønsker det, ikke ivareta oppgaver på vegne av hele samfunnet.»