Filosofene Jonathan Rée og Roger Scruton og forfatteren Marilynne Robinson diskuterte nyateismens mangler på New Humanists debattmøte tidligere i høst.

Religionsdebatten etter nyateismen

Nyateismen var et friskt pust, men nå trenger vi en ny tilnærming for å kunne forstå noen av spørsmålene som fortsetter å fascinere ved religion, skriver Caspar Melville, redaktør for det britiske magasinet New Humanist.

Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Human-Etisk Forbund

Publisert:

Sist oppdatert: 07.12.2010 kl 16:12

I et halvt tiår har «nyateisme» vært den dominerende merkelappen på ikketro. En malstrøm av kommentarer, kritikk, påstander og kontrapåstander har omgitt hver nye bokutgivelse om ateisme; spesielt Richard Dawkins' Gud: en vrangforestilling (2006), Sam Harris' The End of Faith (2005) og Letter to a Christian Nation (2006). Christopher Hitchens' God is not Great (2009) og Breaking the Spell av Daniel Dennett (2006) har skapt nytt liv i samtidens diskusjoner om religion og vært en svært velkommen ansporing til debatt, i tillegg til å sette fart i forlagsbransjen.

I samme dialogiske tradisjon som svarlåter innen hip hop, førte nyateismens kjernetekster til en egen rekke av svarbøker, fra komparatistiske eks-nonner, som Karen Armstrong (The Case for God, 2009), til eks-ateistiske teologer, som Alistair McGrath (The Dawkins Delusion, 2007), og kulturkatolske marxister, som Terry Eagleton (Reason, Fatih and Revelation: Reflections on the God Debate, 2009), til moderat religiøse, som krigskorrespondent Chris Hedges (When Atheism becomes Religion: America's New Fundamentalists, 2009), som alle står i kø for å definere det nye ateistiske portrettet av religion som envrangforestilling; en gift og en anakronisme av en naiv, ateistisk fundamentalisme.

Men uansett om du er for eller imot, er det likevel nyateismen som har vært den eneste hasten på veddeløpsbanen.

NYATEISMEN VIRKET SOM EN RASJONELL RESPONS

New Humanist er et ikke-religiøst tidsskrift som kan skilte med over 100 års fartstid og bidragsytere som Bertrand Russell, H. G. Wells og G. B. Shaw. Den gang jeg overtok som redaktør i 2005, var det likevel svært tydelig at den irreligiøse diskusjonen ville hatt godt av en energiinnsprøytning - og det er nettopp det nyateismen har sørget for. Om de ikke-religiøse på slutten av 1900-tallet trodde at religionen var på vei ut av samfunnet like raskt som menigheten fra kirkebenkene i de anglikanske kirkene, har geopolitikken i de første årene av det nye århundret gjort den teorien til skamme, med 9/11-terroraksjonene, det USA-ledede, dårlig gjennomtenkte korstoget som respons og bombingene på Bali, i Madrid og i London.

Under den politiske panikken som fulgte, forsøkte den britiske regjeringen desperat å skrape sammen «partnere» fra det muslimske samfunnet, og klarte å løfte en rekke latterlige, selvutnevnte islamske talsmenn frem i rampelyset. Inspirert av deres suksess hevder plutselig talløse andre talsmenn og organisasjoner at de taler for den ene eller den andre trosgrupperingen; fra kristne fundamentalister til Hindu Human Rights Forum. Og alle kjemper ivrig for sin andel av mediedekningen og uttrykker sin avsky og skuffelse over hver antatte fornærmelse mot deres innbilte valgkrets. Teaterstykker, kunstutstillinger, tegneserier eller TV-sendinger som anses som respektløse overfor en tro, blir et rettferdig mål for de troendes vrede. Alt oppildnet - eller i det minste utøylet - av myndigheter, som desperat forsøker å beholde lokket på en hjemmedyrket ekstremisme ved å fremme en stadig mer falmet forestilling om gjensidig respekt. Under slike omstendigheter virket nyateismen som en både rasjonell og etisk respons.

ALT HAR SIN TID

Dennetts argument om at religion kan forklares evolusjonsmessig, men er overflødiggjort av vitenskapen; Dawkins' vittige dekonstruksjon av den sviktende logikken bak argumentene for et høyere vesen; Hitchens' skrytende og beleste dolking av religiøst hykleri, så ut til å slå an riktig tone.

For mange føltes dette frigjørende - noe Dawkins har forsøkt å utnytte gjennom sin «A»-kampanje. Den oppfordrer ateister til å komme ut av skapet og erklære sitt fravær av tro - ikke bare på en overtro, men på behovet for å tilby respekt til hver eneste «dypfølte overbevisning».

Nyateismen var også en respons på den overdrevne politiske korrekthet, som har kvalt den offentlige debatten og ukritisk latt alle typer irrasjonalitet få blomstre. Hvis noe ikke er sant, eller åpenbart er galt, spurte nyateisten, hvorfor skal jeg da respektere det? Protestropene mot nyateistenes påståtte frekkhet viste hvor uforskammet relevant spørsmålet er.

Men alt har sin tid, og det er en tid for alt som skjer. Det sier i alle fall Bibelen. I 2010 tror jeg det er verdt å spørre seg om nyateismen fremdeles er riktig respons - riktig tone - når det gjelder diskusjoner om religion.

Det var i det minste spørsmålet vi stilte ved en debatt i London i høst, med tittelen «Etter nyateismen - hvor skal den gode debatten om Gud føres nå?».

Vi samlet filosofene Jonathan Rée og Roger Scruton og forfatteren Marilynne Robinson for å diskutere hva de så som mangler ved den nyateistiske tilnærmingen og vurdere hvordan hele debatten kan finne en ny tone. Jeg skrev om debatten for The Guardians nettavis. Jeg sa at nyateismen kjedet meg, og at jeg synes den til tider kan være primitiv og enkel, samt at jeg mener det er naivt å tenke seg at vitenskapen alene har nøkkelen til sannheten.

BLE ANKLAGET FOR FORRÆDERI

Responsen var forutsigbart syrlig - mange hundre innlegg i The Guardians fora og enda flere hundre på Richard Dawkins' eget nettsted. Mange anklaget meg for å forråde ikketroen, for å være altfor tilpasningsvennlig, eller, med Richard Dawkins' egne ord, en «ateist med varige men» (på engelske det uoversettelige «atheist but-head»); altså en person som sier «Jeg er ateist, men ...» og skygger unna religionskritikk. Vitenskapsforsvareren Ophelia Benson hevdet (i en artikkel i New Humanist) at jeg bidro til å støtte opp om en motreaksjon: «... når en hær av motstandere ofte går langt utover skeptisisme, til utskjelling, overdrivelser og direkte uriktige fremstillinger, vil mer av det samme fra mennesker som ellers er allierte, føre til harnisk.»

Men jeg mener det er på tide å ta denne debatten videre. Ikke fordi jeg tror det er større sannsynlighet for at Gud finnes nå enn i 2006, men fordi en ny tilnærming kan hjelpe oss å forstå noen av spørsmålene som fortsetter å fascinere ved religionen - har den virkelig kommet tilbake, eller forlot den oss aldri? Hvorfor er den så utbredt og seiglivet? Hva vil det si å basere livet sitt rundt en «sannhet» som det ikke finnes bevis for?

Som en av de mer sensitive observatørene av religionsdebatten har religionshistorikeren R. Joseph Hoff man skrevet at «debatten om hvordan Gud utvikler seg eller fremkalles biologisk, genetisk eller mimetisk, er ikke det samme spørsmålet som spørsmålet om Guds eksistens». Nyateismen virker kun opptatt av Guds manglende eksistens, selv om dette trolig stemmer mer for Dawkins enn for Dennet, og ikke den fascinerende - og ofte skremmende - historien om utviklingen av religiøs tro, praksis og organisering.

ATEISME OG HUMANISME

Til slutt koker dette kanskje ned til forskjellen mellom ateisme og humanisme. Ateisme er rett frem det ikke å tro på Gud og ikke å akseptere argumentene for en gud, mens humanisme innebærer et engasjement overfor verden, menneskeheten og fremtiden, som igjen innebærer politikk.

Politikken bak nyateismen har alltid vært uklar - skjult bak det tilsynelatende engasjementet i «objektiv» vitenskap og fornuft. Dawkins sier at han ikke vet mye om politikk, Hitchens har sin egen idiosynkratiske, post-marxistiske nyliberalisme og Sam Harris tar politiske standpunkt - for eksempel om tortur - som virker mistenkelig iliberale.

Problemet med denne fornektelsen av politikk er at det får nyateismen til å se ut som den er hevet over all skitten politikk, mens virkeligheten er at argumentene om religionens grunnleggende ondskap, inkompatibiliteten mellom islam og Vesten eller katolisismens antihumanisme, lett kan gli over i kulturell sjåvinisme og fremmedhat. Protestkampanjene mot paven under hans besøk i Storbritannia nylig, gjenlød som et ubehagelig ekko fra Storbritannias lange tradisjon for antikatolisisme. Et poeng som ble understreket av at den nordirske demagogen og protestantiske pastoren Ian Paisly deltok i protestene i Edinburgh. I lys av dette virker Richard Dawkins' tale ved protesten i London, der han utvekslet nazistiske fornærmelser med Benedict og kalte paven for menneskehetens fiende, i beste fall ubetenksom.

HVA ER DET NYATEISTENE EGENTLIG ØNSKER?

Det kan virke litt frekt, men kanskje vi skulle spørre nyateistene hva de egentlig ønsker? Ønsker de å angripe religiøs ekstremisme? Om så, burde moderate troende kunne anses som allierte. Og da virker deres absolutistiske språk, og særlig tanken om at religiøst moderate baner vei for ekstremisme, mot sin hensikt.

Eller foretrekker de heller at religionen forsvinner totalt? Sam Harris har nylig hevdet at vitenskapen kan «sende religionen på skraphaugen», og Dawkins gir inntrykk av å tro at om bare de troende leser boken hans grundig nok, ville de stenge katedralene og fornekte sin tidligere uvitenhet.

For mange iakttakere, som meg selv, framstår dette både håpløst urealistisk og arrogant. Det virker også naivt, for som filosofen Jonathan Rée sa: «å tro at du kan undergrave religion ved å undergrave religionsteorien, er som å tro at du kan undergrave litteraturen ved å undergrave litterær teori, eller å tro at du kan ødelegge kapitalismen ved å kritisere politisk økonomi.»

Jeg er ikke en gang sikker på om det er ønskelig, siden menneskeheten er - i fravær av religion - fullt ut i stand til å skape andre latterlige og morderiske ideologier til å rettferdiggjøre onde handlinger.

INTELEKTUELL GRANSKNING AV RELIGION
Politisk sett står svært mye på spill. Globalisering og immigrasjon har tvunget verden sammen, og det er flere mennesker i verden som erklærer seg som troende, enn de som ikke gjør det. Vi ateister er nødt til å takle det, og vi humanister må tenke gjennom hva vi ønsker oss. For mitt vedkommende omfatter det et sterkt forsvar av sekularisme - som beskytter alle livssyn gjennom ikke å gi noen privilegier - og en intellektuell granskning av religion og tro som en av de store, ambivalente, menneskeskapte fenomen i verden. I denne granskningen mener jeg antropologer, sosiologer og filosofer - tålmodige og grundige analytikere av religiøse fenomener, som Jonathan Raban, Gilles Kepel, Malise Ruthven, Ian Buruma, Mark Jeurgensmeyer, Eliza Griswold og Kenan Malik (og ingen
av disse er forsvarere av religion) - vil være mer nyttig enn de som antyder at religion simpelthen er en form for dumhet eller hevder, som Sam Harris, at vitenskap er det eneste vi trenger.

(Oversatt av Inger Sverreson Holmes.)

Artikkelen er skrevet for Fri tanke og også publisert i Fri tanke 4-2010 (papirutgaven).

Les engelsk originalversjon her.

Siste nytt i Kommentar Vis flere

– Også i Norge har vi politikere som sier de kjemper for «det sanne folket»

Advarte mot populisme:

– Også i Norge har vi politikere som sier de kjemper for «det sanne folket»

– Vi kan ikke fjerne Donald Trump, men vi ER en motvekt til overforenklede analyser og irrasjonelle kortslutninger, sa Trond Enger i sin tale til HEFs landskonferanse i dag.

Å holde hodet kaldt – og andre transhumanistiske strategier for evig liv

Å holde hodet kaldt – og andre transhumanistiske strategier for evig liv

Erik Tunstad kaster et kritisk blikk på transhumanismens drømmer og visjoner.

Det er ikke blasfemi som dreper, men blasfemilover

Det er ikke blasfemi som dreper, men blasfemilover

Det er heldigvis ikke noe massivt krav om ny blasfemiparagraf i Norge. Men det kan være greit å huske på hvilken virkning eksisterende blasfemiparagrafer har ellers i verden.

No-platforming, krenkelse og pluralisme

No-platforming, krenkelse og pluralisme

«Man kan ikke overlate spørsmålet om ytringsfrihetens grenser til folk med antipluralistiske holdninger,» fastslår Sylo Taraku.

Å gjera feil, for å få gjort noko riktig

Å gjera feil, for å få gjort noko riktig

Grønne refleksjoner: Me kan halda fram som før. Me bør halda fram som før. Me må halda fram som før. Det er livsløgna i norsk politikk.

En ikke helt vitenskapelig guide til norske livssynshumanister

En ikke helt vitenskapelig guide til norske livssynshumanister

Hvilken humanisttype er du? Sjekk vår uhøytidelige og ikke helt vitenskapelige guide til norske livssynshumanister!

Personvern og datalagring

Lagring og logging av data

Ved å besøke dette nettstedet lagres noen tekniske data om din internettforbindelse og nettleser. Disse data kan kategoriseres som følger:

Informasjonskapsler

Dette nettstedet bruker cookies/"informasjonskapsler" for å forbedre funksjonalitet og brukeropplevelse.

Vis mer

Teknisk info

Når du besøker et nettsted vil webserveren logge noe teknisk info som din IP-adresse, hvilken nettleser du bruker og tidspunktet for hver gang du forespør data fra serveren, altså når du klikker på en intern lenke og laster en ny nettside eller tilhørende data som skrifttyper, bilder, ulike script som kreves for at nettsiden skal fungere.

Disse dataene spares bare en viss tidsperiode for å kunne utføre feilsøking og feilretting i systemene, og deles aldri med avisens ansatte eller tredjepart.

Brukerinformasjon

Vi lagrer noe informasjon om deg som bruker. På dette nettstedet lagres ingen sensitiv informasjon, men enkel kontaktinformasjon som du gir fra deg når du oppretter en brukeronto eller kjøper tjenester i nettavisen vil lagres i våre databaser. Dette er nødvendig for å kunne levere tjenestene til deg. Disse dataene slettes når du sletter din brukerkonto.

Hvem lagrer vi data om?

Vanlige besøkende/lesere:

Hvis du besøker dette nettstedet uten å ha registrert en brukerkonto eller abonnement, lagres følgende data om deg:

Vis mer

Innloggede brukere og abonnenter:

Hvis du velger å opprette en brukerkonto og/eller abonnement på nettavisen, vil også følgende informasjon lagres om deg:

Vis mer

NB: Etter at data er slettet vil de likevel kunne spares i inntil 180 dager i backuper. Backuper lagres med høy sikkerhet og begrenset tilgang, og er nødvendig for å kunne drive feilsøking og ivareta brukerenes og datasystemenet sikkerhet.

Dine rettigheter:

Som bruker av dette nettstedet kan du kontakte avisen for å få dine data utlevert og/eller slettet.

Har du en brukerkonto/abonnement, kan du logge inn i din brukerprofil og laste ned dine lagrede data, samt slette din brukerkonto og tilhørende data når som helst.

Vis mer


Hvis du trykker AVVIS vil ingen informasjonskapsler lagres i din nettleser og ingen data om deg logges i våre databaser. Det betyr også at vi ikke kan vite om du har godkjent eller ikke, slik at du vil se denne advarselen på hver side du besøker. Teknisk informasjon (webserverlogger) vil likevel lagre din IP-adresse og nettleserinformasjon, men dise slettes fortløpende som beskrevet ovenfor.

Vi tar ditt personvern på alvor

Ved å besøke dette nettstedet vil noen data bli lagret. Dette er informasjon som er nødvendig for å kunne tilby tjenesten til deg.

Vi lagrer så lite data vi kan, så kort tid som mulig.

Noe gikk galt! Vennligst forsøk på nytt.

Mer informasjon

Siden lastes nå på nytt...