Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Stian Aarebrot og Didrik Søderlind ble begge sikrere i henholdsvis sin kristne og tro og sin ateisme etter at de begynte å utfordre hverandre.
 Foto: Kai Hansen

Stian Aarebrot og Didrik Søderlind ble begge sikrere i henholdsvis sin kristne og tro og sin ateisme etter at de begynte å utfordre hverandre. Foto: Kai Hansen

– Religion og livssyn er mer enn krydder, det er å søke selve meningen med livet

Ateisten Didrik Søderlind måtte be om unnskyldning for en litt nedvurderende kommentar på onsdag.

Publisert:

Sist oppdatert: 02.02.2018 kl 13:45

KOMMENTAR: Ateister og kristne lever ofte i ulike verdener, og det har ikke alltid vært ønskelig for noen av dem å sette seg inn i de andre sin verden og tenkemåte. Avstand har vært mer regelen enn unntaket. Dialogen har vært fraværende og frontene harde. Fordommene har mange ganger fritt spillerom.

Arrangementet Prosalong i Skien onsdag kveld var på alle måter tilrettelagt for å utfordre fordommene og øke forståelsen mellom kristne og ateister. I Peer Gynt-salen i Ibsenhuset var det over to hundre fremmøtte denne kvelden for å høre samtaler om tro og tvil, levd liv og livssyn i krise, og gjensidig respekt.

Dette var på ingen måte nyateistenes kveld. At Fritanke.no med dette ber en kristen som meg om å skrive en kommentar fra kvelden, er vel bare et tegn på mildere klima.

Uhelbredelig ateist og prinsipiell agnostiker. Samtidig.

Det er nå tre år siden Stian Kilde Aarebrot og Didrik Søderlind utga boken Presten og ateisten, en brevveksling om livets store spørsmål. Etter utgivelsen har de to reist Norge rundt og blitt bokbadet 30 ganger. Da de entret scenen på Ibsenhuset, var det likevel ett år siden siste bokbad for de to.

Eskil Skjeldal som i fjor ga ut boken «Eg slepper det utan at du velsignar meg» var neste forfatter til å bli intervjuet. Han er presten som mistet troen, og boken er hans fortelling om denne prosessen.

Først ut var Aarebrot og Søderlind, intervjuet av litteraturviter Arne Olav Lunde Hageberg.

Presten og ateisten ble til etter Stians initiativ. De to var bekjente, ikke nære venner. Men de hadde funnet en felles glede i å klage på sine egne. Stian på kristne og Didrik på ateister. De ønsket å gå i hverandres sko, fortalte Stian. Prøve hverandres klær. Og det ble det bok av.

Trosspørsmål er ikke så enkelt for meg som det later til for andre, fortalte Søderlind.

– Mange går rundt med en forestilling om seg selv om at de er veldig rasjonelle, men slik er ikke jeg. Jeg er stemningsmenneske og følelsesmenneske, men er likevel uhelbredelig ateist, samtidig som jeg er prinsipiell agnostiker, sa han.

La seg flat etter å ha nedvurdert religion

Likevel er han svært fascinert av religion og kristen tro, og det er lett å bli fascinert av en ateist som han. Han forteller at han vokste opp i et hjem uten noe særlig kristen påvirkning. Derfor kunne han ikke mye om kristendommen, men på den annen side hadde han heller ikke fått noen motvilje mot kristendom etter å ha fått kristendom dyttet på seg.

– Så for meg er kristendommen litt fremmed og eksotisk, understreket Søderlind.

Han og presten Stian Aarebrot utfordret derfor hverandre spesielt på et område som skilte de to, nemlig bønn. I fjorten dager skulle Didrik be en gang om dagen, mens Stian skulle la være å be i denne perioden. Begge opplevde dette utfordrende. I tillegg skulle de begge gå til skriftemål.

På spørsmål fra Hageberg om de ble overrasket over hverandre, svarer Stian at Didrik nok ble mer overrasket over hvor ulike de var, enn han ble.

Undertegnede skulle nok ønske at de hadde gått enda mer inn i en samtale om dette, om hvor uenighetene lå, og om hvorfor de landet på ulike svar.

Hvorfor er den ene fortsatt ateist og den andre fortsatt kristen?

I boken skriver Didrik om religion som «tilværelsens krydder». Akkurat det opplevde Stian som en nokså nedvurderende kommentar.

Didrik la seg flat og ønsket å ta tilbake den kommentaren.

– Religion og livssyn er mer enn krydder, det er å søke selve meningen med livet. Og for meg er kanskje denne søkenen selve meningen med livet, siden det å utforske livssyn er noe av det mest meningsfulle jeg vet om, sa han.

Mange tenker at det er lett å være ateist når alt går bra, men at folk tyr til Gud når det er vondt. Begge forfatterne fortalte at de har opplevd kriser i sine liv, men hvordan har dette påvirket livssynet deres?

Også her overrasket begge to med svarene sine. Didrik mener at han har blitt mer ateist av å få kreft i øyet – at vantroen hans er styrket. Mens Stian på sin side følte at avstanden til Gud ble større gjennom skilsmissen. Han beskriver en periode med mer tvil, med øyeblikk han tenkte at det ikke var sant, det han trodde på, og at brevskrivingen med Didrik også økte tvilen hans. Men han mistet ikke troen.

I dag er han glad for at han har gått gjennom en slik periode. Troen har kommet styrket ut av å få brynt seg, mener han.

Mistet troen etter livskrise

Der Søderlind er ateisten som stadig søker til gudshus for gode opplevelser, er Eskil Skjeldal presten som er helt ferdig med både gudstro og gudshus.

Det som ikke ble nevnt fra scenen denne kvelden, er at både Søderlind og Aarebrot i sin bok skriver at de er fascinert av Eskil Skjeldals bok «Den svake Gud» og roser denne boken for sin ærlighet om tvil.

Den gang trodde Skjeldal fortsatt på Gud, men noe har skjedd siden. På Litteraturhuset i Skien onsdag kveld ble han hyllet hemningsløst av programleder Marit Omland som en usedvanlig og uvanlig velutdannet og reflektert person som har skrevet en usedvanlig bra bok og en uvanlig stor bok. Samme dag hadde lokalavisen et stort oppslag om han.

Skjeldal er ikke vokst opp i et kristent hjem. Far var ateist. Selv begynte han i guttekor som niåring, og leste allerede da i Det nye testamente og ble grepet av det store mysteriet, eller av Gud. Han vurderte å bli munk, men ble gift og valgte i stedet å bli prest. Skjeldal og kona fikk fire barn sammen og flyttet til Skien. Da raste alt sammen. Hun flyttet fra han. Bestevennen hans, pater Arnfinn Haram, døde. Livskrisen og troskrisen var et faktum.

En prest som mister troen vekker alltid oppsikt. Og når Skjeldal forteller sin historie denne kvelden, er jeg spent på hva som kommer. Er det en historie om å finne seg selv eller å miste seg selv han vil fortelle? Det er på mange måter intenst å høre en historie om å gå vekk fra det jeg selv står for, samtidig som jeg kjenner meg igjen i det meste han sier om spenningen han levde med.

Det fortelles om barndom i kor i kirken. Programlederen har samme bakgrunn, men trodde ikke noe på det de sang om. Så hvorfor trodde egentlig Skjeldal?

– Kristendommen er helt rå på å tilby en mening med livet, svarte Skjeldal.

Han ble helt oppslukt. Han kikket tidlig inn i et mørke og søkte etter en mening og noe større, noe han fant i troen, selv om det er drøyt det kristne tror. Skjeldal mener mange prester er fullt klar over at det er drøyt, men at de likevel holder fast i det fordi det gir mening.

Likte det gamle testamentet bedre enn det nye

Skjeldal mistet troen mens han skrev sin doktoravhandling på Menighetsfakultetet. Han skulle inn og forsvare en avhandling han ikke lenger trodde på. Han hadde en snikende følelse av at det han trodde og det han tenkte gikk i hver sin retning, men prøvde å få livet til å henge sammen. I denne prosessen søker han Gud med de virkemidlene han hadde og som han trodde skulle fungere.

– Jeg opplevde at jeg ikke fikk den trøsten av Gud jeg trodde på. Jeg lette utenfor meg selv, men glemte å kikke innover, sa han.

I sin tvilsperiode kjente han seg ofte igjen i Det gamle testamentet. Der fant han mer menneskelighet enn i Det nye testamentet. Det var svik, sinne og utroskap, for ikke å snakke om alle anklagene mot Gud. Han kjente seg igjen i Job, og lurte til og med på om han var en slags Job der Gud og Satan spilte et spill med han. Som Job mistet alt, mistet også Skjeldal alt, nesten. Men i motsetning til Job, mistet han også troen.

Samtalen dreier seg så inn på en situasjon fra da Skjeldal var prest i Lofoten og ble bedt om å møte en gammel kvinne som søkte tilgivelse. Her skildrer han den store oppgaven og sin egen utilstrekkelighet. Programlederen roser han for at han her valgte å være menneske og ikke bare teolog i denne situasjonen.

Det var for meg som kristen ble det en litt merkelig motsetning, til og med litt fordomsfull, men heldigvis parerte Skjeldal med å si at alle prester ville opptrådt slik i denne situasjonen.

Mener ateister bør slutte å sammenligne Gud og julenissen

I sofasamtalen til slutt ble det drøftet om ateister hadde et så dårlig rykte at folk forble kristne lenger enn de trengte bare på grunn av det. Det er en interessant tanke. Alle var enige om at nyateistene har gitt ateister et dårlig image.

– Hvis ateister slutter å sammenlikne det å tro på Gud med det å tro på julenissen, hadde det vært et fremskritt på trettitre prosent for ateistene, sa Søderlind. Enig!

Aarebrot spurte Skjeldal til slutt om ikke hele hans bok også kan leses som en eneste stor bønn.

– Nå fikk jeg noe å tenke på, svarer Skjeldal. Selv om han nok mener at han er ferdig med Gud for godt.