På Vårt Lands debattmøte om forholdet mellom religion og politikk nylig, startet Kjell Magne Bondevik sitt innledningsforedrag med å sitere Arbeiderparti-veteranen Trygve Bratteli, som hevdet at religion er en "privatsak". Der tok Bratteli feil, mente Bondevik - som i sin egen politiske karriere sjelden lot noen anledning passere uten å anbefale sin kristne tro.

Etter min mening hadde Bratteli rett, og det er beklagelig at det gamle ideal om skjerming av privat tro i offentlig virke nå sviktes også av sosialdemokratiet, og at det er blitt normalt for Ap-topper å skilte med sin kristendom i tillitsvalgte roller - og i valgkamp.

Bondeviks bruk av ordet religion er imidlertid upresis og dobbeltkommuniserende. Spørsmålet om religion i politikken kan selvsagt like gjerne besvares med at religion ikke kan være en privatsak for politikere, like lite som idretten, kunsten og avholdsbevegelsen. Organisasjoner, institusjoner og folkebevegelser skal både beskyttes og reguleres av lovverk og offentlige ordninger. Selv i de mest religionskritiske miljøer i Norge har jeg aldri møtt noen som mener at religiøse aktiviteter bør finne sted i hemmelighet.

Det mente heller ikke Trygve Bratteli. Og det mener ikke norske humanister. Jeg var selv styreleder i Human-Etisk Forbund da ett av våre styremedlemmer, advokat Theodor Broch, var pådriver for å skaffe en muslimsk menighet tomt og hjelp til å bygge den første moske i Oslo. Human-Etisk Forbund har støttet norske misjonærers rett til ytringfsfrihet i Nepal, og protestert mot forfølgelse av bahaier i Iran.

Men det er noe helt annet når partiledere og regjeringsmedlemmer bruker sin egen gudstro i misjonerende øyemed - eller som stemmeagn i valgkampen. Når de opptrer på vegne av et parti eller en regjering skal de representere mangfoldet i sin egen organisasjon eller sitt folk, og det vil være ufint og støtende for mange om de under utøvelsen av sine politiske roller fremhever sin egen tro eller religiøse tilhørighet. Om det kan bidra til sympati og oppslutning hos velgermarginaler, rokker det ikke ved at man på denne måte bryter med idealer som ellers hylles i vårt sosiale liv. Å briske seg med sin religiøsitet i en funksjon man ivaretar på vegne av et pluralistisk fellesskap er udannet, noe sosialdemokratiske politikere en gang fikk inn med morsmelken i sin arbeiderkultur, på samme vis som slikt stred mot skikk og bruk også i borgerskapet.

Når Jonas Gahr Støre i Vårt Lands serie Min tro (5. september) på sympatisk vis redegjør for sin kristne tro midt under valgkampen, kan dette lett bli oppfattet som noe annet og mer enn et personlig vitnesbyrd. Avisens førsteside henviste til intervjuet med overskriften "Jonas tror på Jesus", og på grunn av tidspunktet vil mange oppleve dette som et politisk utspill - og ikke som en legitim refleksjon om verdier.

Selv lærte jeg en lekse om dette som ung journalist i Vårt Land tidlig på 60-tallet. Jeg ble sendt til fjells for å lage et ferie-intervju med statsminister Einar Gerhardsen på hytta ved Vinstra. Etter en hyggelig prat om sol, sommer og multemyrer, syntes jeg at jeg måtte vri samtalen inn på det kristelige og spurte om den storslåtte naturen også gav noen tanker om Skaperen bak det hele.

- Jeg uttaler meg ikke om spørsmål som har med religion å gjøre, svarte Gerhardsen, mens Werna nikket ivrig ved kaffebordet.

På et senere tidspunkt i mitt liv spurte jeg Gerhardsen om han kunne tale i Rådhuset ved Borgerlig konfirmasjon. Jeg hadde ikke lært leksen godt nok. Det kunne selvsagt ikke Einar Gerhardsen. Hans offentlige nøytralitet i livssyns-spørsmål var konsekvent, selv om han gjerne satt i Rådhusets benkerader når barn og barnebarn ble borgerlig konfirmert.

(Kommentaren fortsetter under bildet.)

Faksimile av Einar Gerhardsens svar til Levi Fragell.

Kanskje var Einar Gerhardsen for streng. Det postmoderne samfunn har skapt større spillerom for personlige preferanser. Men både han og kollega Bratteli innså at livssyn er et dypt personlig anliggende, og de forstod betydningen av at den kristne religion representerte den kulturelle overmakt, et hegemoni som samtidig klassifiserte andre livssyn som minusvarianter. Flere av dagens norske politikere burde ta dette innover seg. Vi ønsker ikke "amerikanske" tilstander på dette området - heller.

html .fb_share_link { padding:2px 0 0 20px; height:16px; background:url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat top left; }
Del på Facebook