Religionsfrihet er et tema som opptar mange humanister. I blant kan vi være en smule selektive, flinkere til å se undertrykkelse som rammer humanister enn til å se undertrykkelse som rammer f.eks. kristne eller muslimer. Det er en smule enøyd. Heldigvis - og det demonstrerer pavens nyttårsbudskap - er vi ikke de eneste enøyde.

Benedict mener at de kristne er den gruppen som per i dag utsettes for mest trakassering på bakgrunn av sin tro. Han sier: «Mange kristne erfarer daglige fornærmelser og lever ofte i frykt på grunn av sin søken etter sannheten, sin tro på Jesus Kristus og sin ektefølte bønn om at religiøs frihet må respekteres. Situasjonen er uakseptabel, siden det er en fornærmelse mot Gud og mot menneskeverdet, og en trussel mot fred og sikkerhet».

Paven har rett. Kristne utsettes for både ubehageligheter og uhyrligheter i en rekke land. Om Gud er fornærmet på grunn av dette har jeg ikke klart å få klarhet i, siden Guds mobiltelefon tydeligvis er utenfor Telenors dekningsområde og han heller ikke svarer på e-post. At det er en fornærmelse mot menneskeverdet er det imidlertid liten tvil om. Religionsfrihet er en sentral menneskerett, og det er en menneskerett som brytes mange steder i verden. Om det tallmessig er kristne som får svi mest, eller om det f.eks. er sjiamuslimer, skal være usagt. Humanister får også gjennomgå. Og bahaïer. Og ahmadiyyamuslimer. Nye religiøse bevegelser henges ut som farlige kulter, selv om denne artikkelen om Tnevnoc-kulten illustrerer problemene ved det.

Mer interessant er det at paven mener at kristne også utsettes for «mer sofistikerte former» for «fiendtlighet», og det i vestlige land. Denne fiendtligheten skal visstnok gi seg utslag i en «fornektelse av historien» og til en «avvisning av religiøse symboler som reflekterer majoritetens identitet og kultur». Man trenger ikke ha fulgt svært godt med for å skjønne at Benedict her refererer til en rettssak i den europeiske menneskerettsdomstolen.

I årevis har den finskfødte moren Soile Lautsi kjempet for å få fjernet krusifiks fra sine barns skolevegg i Italia. Domstolen gav Lautsi støtte. Tidligere har Vatikan-talsmannen Federico Lombardi kritisert avgjørelsen på rimelig tilsvarende måte som paven nå gjør. Ifølge Vatikanet er krusifikset på skoleveggene et tegn på verdien av religiøse verdier i italiensk historie og kultur, et symbol for enhet, og et velkomstsymbol for hele menneskeheten - slett ikke et ekskluderende symbol. Neida, det er bare et symbol som uløselig knyttes til en bestemt religiøs tradisjon. Humanistbloggen Rant & Reason kommenterer knusktørt, men godt: «I Tsjekkia har flertallet nå ingen religion i det hele. Om pavens logikk skulle gjelde hadde det vært greit for skoler å sette opp skilt med den følgende teksten i hvert eneste klasserom: 'Gudsdyrking er utdatert'. Det reflekterer jo flertallssynet».

Jeg både tror og håper - inderlig - at selv de fleste hardcore nyateister ville se problemet med en slik plakat. Pavens budskap er imidlertid tindrende klart: Så lenge vi har vår religiøse frihet, så er det ikke så farlig med din. Hadde paven bare vært muslim, så hadde utdrag fra talens hans for lengst herjet på bloggene til IT-alderens brunskjorter.

Det stopper heller ikke med krusifiks på veggene, paven repeterer gamle argumenter mot humanismen. Dersom du er humanist har du ingen varige etiske verdier. Du er ute av stand til å bygge et rettferdig samfunn. Friheten du søker er selvødeleggende, fordi du ikke er kapabel til å søke godheten. Ja, humanister står sågar for en «moralsk relativisme» som har skylden for at det finnes splittelse og for at menneskeverdet fornektes.

Det er mulig jeg leser Paven slik Fanden leser Bibelen, men her leser da også Paven humanismen på samme måte. En slik mer eller mindre bevisst feiltolkning og feilforståelse av andres livssyn er en god oppskrift på hvordan man legger til rette for religiøs undertrykkelse. Når det kombineres med at en av kristendommens fremste representanter toer sine hender, og fremhever «kulturens religiøse dimensjon» som «på ingen måte diskriminerende mot dem som ikke deler troen» er det fristende å skrike ut: Hvordan var dette med forfalskning av historien? Og hva med homoseksualitet, Benedict?

Hvis man møter religioner med en ærlig tilnærming - og det er slett ikke noe alle ikke-troende eller alle humanister gjør - vil man måtte vedgå at paven har rett på et punkt. De aller fleste kulturer har en religiøs dimensjon, og denne dimensjonen har gitt viktige sosiale og etiske bidrag. Jeg gir penger til Frelsesarmeen selv om jeg synes lite om homofilisynet deres. Å forsøke å skrive undertrykkingen ut av den religiøse dimensjonen er likevel en langt mer massiv oppgave enn tidligere pavers ønske om å vinne tilbake Jerusalem eller om å bli kvitt disse hersens katarene.

Benedicts «fredelige» nyttårsbudskap reiser på tross av dette et viktig spørsmål, og en utfordring til oss humanister.

Hvordan skal man egentlig sikre religionsfriheten? Hvordan skal man gjøre det på en måte som både sikrer frihet til religion - også i den offentlige sfæren - og samtidig retten til frihet fra religion? Hvordan skal vi humanister unngå å løpe i en tilsvarende felle som representanter for mange andre livssyn - og for vårt eget - har gjort, fellen der religionsfriheten vår er viktig, men der det ikke er fullt så farlig med andres religionsfrihet? En sekulær stat er gjerne bedre vaksinert mot religiøs undertrykkelse, men immun er den ikke.

Kanskje vi skal ta fatt på det spørsmålet - istedenfor å hisse oss opp?