"De fleste mennesker er verdiløse. De tenker ikke selv, men går gjennom livet som hjernevaskede slaver av forbrukersamfunnet og flertallets sauementalitet. I beste fall er de bortkastet plass, i verste fall er de en belastning på jordens ressurser.

Det er på tide å la denne saue-flokken smake slaktekniven."

Samme hvor skremmende og fremmede slike tanker kan virke for de fleste av oss, er de ikke ukjente. I senere tid har dette tankegodset for eksempel dukket opp i et "manifest" forfattet av den første finske skoleskyteren, som drepte ni mennesker på sin skole i Jokela i Finland i fjor.

Ungguttens manifest er skremmende lesning, og hadde vært lettere å svelge dersom man kunne trøstet seg med at det var noe han hadde kokt i hop på gutterommet. Men det kan man ikke. Manifestet står i en filosofisk tradisjon, og det er uttrykk for en liten, men viktig tankestrømning i en del ungdomsmiljøer: misantropien.

Økofascister og andre misantroper

Oversatt til norsk betyr begrepet "misantropi" noe slikt som "menneskehat". Dette hatet mot menneskeheten kommer i mange varianter, og når muligens sitt mest ekstreme uttrykk hos den finske økofilosofen (noen vil si økofascisten) Pentti Linkola. Linkola ser på mennesket som en så stor belastning på planeten at vi må gi fascismen en ny sjanse. I en av hans mer berømte (og beryktede) uttalelser skriver han at vi må anerkjenne at fascismen befridde jorden fra byrden av "titalls millioner overfødde europeere, seks millioner av dem ved ideelt smertefrie midler, uten noen skade på miljøet".

Dette er faktisk ikke det nifseste Linkola har skrevet.

For misantroper som Pentti Linkola er humanismens vekt på hvert enkelt menneskes ukrenkelige verdi et problem, fordi menneskeverdet står i veien for det nødvendige folkemordet. Heldigvis trenger ikke bekymring for overbefolkning og overdreven ressursbruk føre til at man deler Pentti Linkolas misantropi. For eksempel har lederen for verdens humanistorganisasjon IHEU, Roy Brown, befolkningskontroll som en av sine hjertesaker. Men i motsetning til Linkola mener Roy Brown at det er humanismen som er løsningen, ikke problemet, og foretrekker familieplanlegging fremfor folkemord.

De fleste filosofiske retninger får sin populære variant. Slik zenbuddhismen har inspirert folk til å skaffe seg minimalistiske interiører og til å drikke grønn te (mens de lurer på hvordan én hånd som klapper lyder), har filosofiske misantroper som Linkola sine populære utslag. Vi kan kanskje kalle denne tankeretningen for pop-misantropi.

Særlig tydelige er disse pop-misantropene i ytterkantene av ungdomskulturen, der unge mennesker blander ekstrem musikk med ekstreme tanker. Og spesielt har den gjort seg bemerket innen deler av det som kalles industrimusikken, der genrens grunnlegger, Boyd Rice, i mange år gjorde misantropien til sitt varemerke. Holdningen kan kanskje oppsummeres i en T-skjorte designet av Rice, prydet med teksten "Love is - doing whatever is necessary" og bildet av en lynsjet mann.

Svart metall - og svart menneskesyn

Boyd Rice har, tross sine merkelige meritter, et temmelig plettfritt rulleblad, og de fleste som pleier omgang med slike ideer setter dem ikke ut i livet.

For noen går det likevel riktig galt.

På slutten av åttitallet i Norge vokste det fram et knøttlite miljø rundt musikkformen black metal, en ekstrem videreutvikling av syttitallets hardrock. Miljøet kolporterte en slags "satanisme" som mest av alt lignet på en omvendt vestlandskristendom, og misantropien var miljøets adelsmerke. I et tidlig intervju ga en av miljøets fanebærere, Varg "Greven" Vikernes, uttrykk for at han beundret alle diktaturer, enten de var fra høyre- eller venstresiden.

Selv sto Vikernes senere fram som nazist, mens hans bandkamerat og drapsoffer Øystein Aarseth var kommunist. Men vel å merke en kommunist som hyllet dødsmarkene i Kambodsja og Stalins terror, mens Vikernes i motsetning til de fleste moderne nazister ikke brydde seg med å benekte Holocaust. Slik sett kan man argumentere for at det var liten forskjell på ideologiene deres, siden det var misantropien som var drivkraften bak dem.

De aller fleste mennesker som hører på black metal er normale, oppegående mennesker hvis eneste synd er å ha en musikksmak som ligger litt utenfor VG-lista Topp 20. Likevel er historien om det knøttlille black metal-miljøet i Norge på nittitallet, som ga opphav til to drap, flere grove voldsepisoder og en lang rekke kirkebranner der uvurderlige kulturskatter gikk tapt, et eksempel på at ideer kan være farlige.

Og den ene skoleskyteren i Finland hadde da også et norsk metal-band som musikkfavoritt.

Den poserende misantrop

Det er likevel liten grunn til å få sammenbrudd dersom avkommet kommer hjem fra byen med noen hardrock-plater og begynner å gå litt mer svartkledd enn klassekameratene. Høyst sannsynlig har du i huset bare en helt vanlig, normalt oppegående ung person.

Som en venn av meg så treffende sa det: "Alle disse misantropene er da veldig sosiale!" Hyggelige og veloppdragne er de som oftest også.

Så hva da med misantropien mange av dem bekjenner seg til? At unge mennesker vil virke tøffe og spennende er vel neppe noe nytt. Det er nok på denne måten man først og fremst bør forstå ungdommelig misantropi.

For dem som slutter seg til misantropiens sak, innebærer det sjelden mer enn at man føler seg bedre enn dem som ikke har de samme klærne eller hører på den samme musikken som en selv. At man finner seg selv ved å slutte seg til et fellesskap der man føler seg annerledes (men er klin lik kompisene) og der man føler seg bedre enn andre (uansett på hvor dumt grunnlag), er en mekanisme som kjennetegner mange ungdomsmiljøer og subkulturer.

Nietzsche er popmisantropers favorittfilosof. For skal man se på seg selv som bedre enn andre, er det lurt å kunne si at man har lest om overmennesket hos Nietzsche.

Men der Nietzsches idé om overmennesket er et edelt vesen som er frigjort fra smålige følelser mot andre mennesker, ligger popmisantropiens Nietzsche nærmere det vrengebildet hans søster Elisabeth skapte etter hans død: En versjon av Nietzsches filosofi som bevisst var tilpasset nazismens noe annerledes overmenneskebegrep (det er verdt å minne om at filosofen selv avskydde både tysk nasjonalisme og antisemittisme).

Når popmisantropene namedropper Darwin, og utroper seg selv til en "faktor i evolusjonen" eller en "naturlig utvelger", ligger det igjen en dårlig forståelse av tenkeren til grunn. For selv om Darwin så på mennesket som et dyr underlagt de samme lovene for "survival of the fittest" som resten av naturen, fremhevet han gjensidig hjelp og samarbeid som en viktig faktor i menneskets evolusjon.

Popmisantropene ser gjerne på seg selv som en slags ensomme ulver, som kjemper mot andre ulver, mens Darwin så oss som sosiale aper som deler barneomsorg og maten vi sanker inn.

Misantropiens jernlov

Jeg har selv etter hvert truffet mange slike misantroper. På konserter, som musikkjournalist og som en fyr med sans for det litt aparte.

Med tid og stunder la jeg merke til at dersom mennesker kom med en typisk pop-misantropisk uttalelse - av typen "de fleste folk er idioter" - tok det sjelden lang tid før de kom med en uttalelse så dum at folk flest ville visst bedre.

Systematikken i dette virket som uttrykk for en slags lovmessighet. Jeg kaller det "The Iron Law of Misanthropy" (slike subkulturelle ting høres ofte bra ut på pompøs engelsk). På norsk: Misantropiens jernlov.

Gjennom årenes løp har jeg vært borti folk som høylytt har utbasunert sin forakt for vanlige menneskers intellektuelle evner, men som selv har trodd på de mest dustete teoriene om Atlantis, at de er Jesu etterkommer eller at de gamle egypterne hersket over hele verden. For bare å nevne noen eksempler.

Det er mulig vi alle trenger å føle oss bedre enn noen andre, men det er tydeligvis et litt spesielt kaliber på dem som trenger å føle seg bedre enn så godt som alle andre.

Ekstra ironisk blir det at så mange av de klokeste, mest lærde og innsiktsfulle menneskene jeg har truffet har imponert meg med sin ydmykhet overfor andre mennesker. Jeg tror forklaringen er snublende nær: Mens det er lett å føle seg bedre enn andre fordi man har lest (og halvveis forstått) en paperback av Nietzsche, blir virkelig beleste og ettertenksomme mennesker klar over hvor lite de faktisk kan og vet.

Menneskeverd, ikke misantropi

Som allerede nevnt: Man må ikke nødvendigvis la alarmklokka gå fordi noen utroper seg til misantroper. Særlig ikke når de tilhører et miljø der det å være misantrop er en del av en livsstilspakke. I slike subkulturelle miljøer trenger ikke misantropi bety noe mer enn alle de andre symbolene unge mennesker smykker seg med. For å si det enkelt: Selv om tenåringen ser ut som en gangster fra Los Angeles' South Central, betyr ikke det at han har tenkt å selge narkotika eller sysle med drive-by-shootings med det første.

Likevel kan det interessant å se hva slags verdier som formidles gjennom musikken tenåringens ører tutes fulle av. Så pågår da også en av de mest interessante kulturdebattene på årevis nå i USA, der det diskuteres hva rapmusikkens kvinnesyn og forherligelse av kriminalitet gjør med musikkens fans.

På samme måte er det vel verdt å reflektere over hva slags verdier som formidles gjennom pop-misantropien, uten at man derved skal male fanden på veggen.

I det hele tatt har det mye for seg å diskutere verdier med sine barn.

For som humanist er man opptatt av verdispørsmål, og dersom man støtter opp om det humanistiske livssynet, er det fordi man mener at livssyn betyr noe. Og som den amerikanske filosofen og humanistlederen Paul Kurtz så treffende uttrykker det, er en av de fremste likhetene mellom humanister og religiøse mennesker at begge har det han kaller "moralsk alvor".

Humanismen fordrer respekt for menneskeverdet, selv om den mest engasjerte livssynshumanist nok kan begynne å lengte etter automatvåpen når idioter roper i mobiltelefonen på kino.

Man trenger ikke mene at alle mennesker er så forferdelig flotte for å være humanist. Men til syvende og sist er menneskers egen verdi, i selve det at de er mennesker, kjernen i humanismen. Kanskje er det ekstra viktig at vi vektlegger denne siden ved humanismen, ettersom vi tross alt ser på mennesker som dyr.

Og som historien har lært oss: Det betyr noe hva man tror på. Det kan faktisk bety forskjellen på liv og død.

Artikkelen var opprinnelig publisert i Fri tanke nr 1-2008 i forbindelse med den første skoleskytingen i Finland.