Publisert 23.5.2007

I de siste månedene har en stor og prinsipielt viktig sak fått mange runder i media. Den handler om Eugene Obioras tragiske død i Trondheim under pågripelse av politiet, og den behandling politiets handlemåte har fått i det særskilte etterforskningsorganet (SEFO). Saken har også vært en snartur innom vårt rettsvesen, om enn på en kanskje noe uventet måte. Etter hva jeg forstår, vil den nok dukke opp der igjen i en eller annen form.

Denne saken var altså i utgangspunktet under etterforskning fordi det kunne være en straffesak. Så langt har SEFO sagt at det er det ikke. Så dukket den plutselig opp i en rettssal. Da var det ytringsfriheten som sto under press. Gruppa Samvirkelagets hadde laget en sang om saken, der de navnga en av de involverte politimennene. Retten talte sterkt og klart og avsto fra å forby sangen framført. Men de tiltalte besinnet seg og selvsensurerte sin ytring i en påfølgende offentlig framføring. Nå ser det også ut som om dette kan komme opp som en injuriesak (den navngitte politimannens har reagert på Samvirkelagets sang om saken). Det skal bli interessant. Så vidt jeg vet er det svært få injuriesøksmål som er blitt tatt til følge i moderne rettshistorie.

Den mulige straffesaken skal jeg la ligge her. Jeg er ingen jurist. Saken inneholder imidlertid en del etiske aspekter som fortjener et nærmere ettersyn. Man kan stille spørsmål ved politiets yrkesetikk. Man kan stille spørsmål ved kritikernes etikk.

Etikk, og for så vidt ordet moral, er vanskelige ord å definere. Ofte ender vi opp med forslag som "leveregler" som oversettelse av begrepet. I min verden finnes det et utmerket norsk ord som dekker det meste av hva etikk og moral inneholder, nemlig "folkeskikk." "Du skal oppføre deg som folk," sa min far hvis jeg hadde gjort noe galt. Det spilte ingen rolle hva det var. Om jeg hadde ødelagt noe, påført andre fysisk smerte eller brukt grov kjeft med ubehøvlede ord, så var budskapet alltid det samme: "Du skal oppføre deg som folk!"

Jeg skal derfor se litt på de folkeskikksmessige sider ved denne saken. I en artikkel i bl.a. Dagbladet gikk lederen for politiforeningen ut og fortalte hva som egentlig hadde skjedd på sosialkontoret der Obiora mistet kontrollen over seg selv. I artikkelen forklarte de hele historien (slik de så den) om hvor mange sjanser mannen hadde fått til å rette seg etter politiets anvisninger. Med dette prøver de å renvaske politiet for straffskyld i saken. Men, hvis hendelsen foregikk slik de selv beskriver, tyder det på at mannen ikke var en frisk og oppegående mann ved sine fulle fem. Han var sannsynligvis syk. Og syke mennesker skal ikke behandles slik han ble. Det kunne kanskje vært en god idé med en psykiater eller lignende til stede?

Eugene Obiora ble utsatt for frihetsberøvelse. Frihetsberøvelse er noe av det alvorligste inngrepet man kan gjøre mot et menneske. Det må derfor skje etter særlig skjerpede regler og rutiner, og på en måte som tar vare på menneskets integritet. Ble det gjort overfor ham?

Det er en gylden regel at man ikke skal bruke mer makt enn det som framstår som nødvendig. Dette gjelder både politiet i pågripelsessaker, og det gjelder også meg selv. Dersom jeg skulle komme i en situasjon hvor jeg ble nødt til å forsvare meg med vold mot en evt. voldsutøver, har jeg ikke lov til å bruke mer makt enn det som er nødvendig for å avverge situasjonen. All voldsbruk ut over det vil med stor sannsynlighet medføre tiltale og straff, slik vi ofte har sett det i norske rettssaler. La gå at politiet (sammen med bl.a. militæret og psykiatrien) har en særskilt hjemmel i loven om å bruke makt mot folk. Men det finnes både juridiske og folkeskikksmessige grenser for hvor langt denne makten kan utøves.

I et levende demokrati må alle samfunnsforhold underlegges en kontinuerlig offentlig debatt. Det gjelder særlig der hvor samfunnet har hjemmel for maktbruk, og politietaten er da selvsagt intet unntak. Etaten må akseptere at folk har følelser i slike saker som i denne, og ikke forsøke å kneble de som ytrer seg. Ikke alle ytringer er like saklige. Ikke alle er like velfunderte i sin argumentasjon. Det siste gjelder også for politiets egen argumentasjon. Våre myndigheter bør innta en mer ydmyk holdning i forhold til sin rolle i samfunnet. Å tenke seg om en ekstra gang er ikke alltid av det onde, heller ikke i stressede situasjoner. Å stoppe maktbruken når en pågrepet er brakt under kontroll, er en anstendig handling.

Kritikerne av politiet og rettsvesenet har kommet med flere påstander som kanskje ikke ville stått seg særlig godt i en eksamensbesvarelse i logikk på universitetsnivå. For eksempel er det blitt påstått at pågripelsen var rasistisk motivert, bl.a. fordi angjeldende politimann var involvert i en annen kjent sak, hvor rasisme også ble påstått. Men at Obiora var afro-europeer sier for så vidt intet om hvorvidt politiets handlemåte overfor ham var rasistisk motivert. Selv om angjeldende politimann tidligere har pågrepet en afro-europeer, betyr ikke det nødvendigvis at han er rasist. I min verden opplever jeg til stadighet noe som heter tilfeldigheter. Hvis jeg som fotgjenger to dager på rad blir påkjørt av en bil, sier det lite om meg som fotgjenger. At det skjer meg gang på gang kan faktisk skyldes en tilfeldighet. Det kan være grunn til å reise tvil ved påstanden om at konklusjonene i etterforskningen er rasistisk motivert. Da er det kanskje grunn til å besinne rasismeargumentet overfor etterforskerne?

Det er nærmest ironisk at det er gruppa Samvirkelaget, som bl.a. består av det tidligere Gatas Parlament, som nå går i front for å styrke "gatas parlament" i bokstavelig forstand. Når det er gatas parlament som skal råde grunnen, settes ofte all rettssikkerhet til side, og folkedomstolen styrkes. Det ser vi ganske tydelig i denne saken. Ønsker vi et slikt samfunn?

Det er selvsagt en rettighet å være uenig i politiets og SEFOs handlemåter i denne saken. Det er også en selvfølgelig plikt å føre denne uenigheten fram i den offentlige debatten. Men det er verken en rett eller en plikt å offentliggjøre navnet på folk som er under etterforskning, men som verken er siktet, tiltalt eller dømt. Det er ene og alene et brudd på alminnelig folkeskikk. Både denne mannen og politiet skal på like vilkår ha den samme rettssikkerhet i staten Norge. Det er vår plikt i den offentlige debatten å hensynta også slike refleksjoner.

Med dette bakteppet er det ikke vanskelig å se at ikke bare politiet, men også deres argeste kritikere kanskje kunne handlet annerledes.