På begynnelsen av 2000-tallet var jeg frilansjournalist, og skrev på en reportasje om alternativmedisin for et norsk blad. Jeg sendte bladets overarbeidede redaktør på en alternativklinikk. Behandlerne som nok snakket litt mumbo-jumbo, men underkastet henne et regime med ro, omsorg, massasje, råd og vink om hvordan livsstilen hennes kunne bli bedre.

Hun ble et nytt menneske.

Men det man kan kalle alternativterapier er mer enn massasjer og velluktende oljer. De er også en rekke behandlingsformer som har fint lite dokumentasjon på at de faktisk virker, men gjerne utgir seg for å være like gode som (eller bedre enn) å gå til legen.

En av de mest populære alternative behandlingsformene her til lands er homøopati. Dette til tross for at homøopati verken virker i teorien (homøopatiens prinsipper bryter flere naturlover) eller i praksis (den stryker stadig i kliniske forsøk). I stedet for holdbar teori og kliniske resultater, finnes en masse anekdoter: Folk som har vært hos homøopat og blitt bedre (jeg er en av dem), og dermed regner med at de homøopatiske remediene de fikk gjorde utslaget (jeg også, helt til det slo meg hvor godt oppmerksomhet fra en hyggelig homøopat kan gjøre for en unggutt med kjærlighetssorg).

Homøopati har faktisk mer med magi enn vitenskap å gjøre, og er ikke dette betenkelig? For å få svar på dette spørsmålet intervjuet jeg en av de fremste formidlerne av alternativ medisin i Norge.

Jeg spurte det opplagte spørsmålet: hva gjør du når barna dine blir syke?

Han forklarte at når barna ble syke, var det rett til legen. En sånn vanlig lege, altså. Og dersom legen ga beskjed om at det ikke var noe å bekymre seg for, tok han barna med til homøopat.

Jeg ble både trist og glad.

Trist - fordi han brukte så mye tid og krefter på å spre former for behandling som han tydeligvis ikke syntes dugde ved sykdom. Faktisk behandlet han homøopater litt som mekanikere du ikke ville latt sjekke bilen din når det luktet svidd fra motoren, men som du ville latt banke litt på støtfangeren.

Glad - fordi han ikke gamblet med sine barns helse, og lot dem bli sjekket av en lege før han tok dem til homøopat, for at hans tro på homøopatien ikke skulle utgjøre noen fare.

Det er ikke alle barn som er så heldige å ha en far som dette.

I Australia er et ektepar dømt for drap på sin ni måneder gamle datter. Paret (der far er homøopat) droppet å bruke medisinske kremer og spesialistbehandling for datterens eksem. I stedet ga de henne homøopatiske preparater. Da foreldrene omsider tok til vettet og tok datteren til sykehus, var det for sent. Detaljene er egentlig for forferdelige til å forholde seg til. La det være nok å si at patologen som obduserte det lille liket måtte få hjelp fra en ekspert på underernæring, ettersom hun aldri hadde sett et barn i så forferdelig tilstand.

På et annet kontinent, i USA, har et annet foreldrepar stått for retten. Deres religiøse overbevisning tillot ikke legebehandling, og de lot derfor være å søke legehjelp for sin 11 år gamle datter, Madeline Kara Neumann, som led av diabetes. I stedet skulle sykdommen kureres ved bønn. Da datteren ble så syk at en tante ringte alarmtelefonen, var det for sent.

Disse to sakene er ekstreme tilfeller.

De aller fleste foreldre som tror på homøopati eller bønn forholder seg i stedet som anstendige mennesker: De kan ha sine oppfatninger og overbevisninger om saker og ting, men ønsker ikke at deres barn skal risikere å lide for dem. Jeg er sikker på at de jeg kjenner som tror på homøopati eller bønnens kraft aldri ville la sine barn lide skjebner som dem i sakene fra Australia og USA.

Homøopati og bønnehelbredelse er utfordringer i vestlige samfunn, ved at deres forkjempere sprer feilaktige forestillinger om helse og skaper fiendtlighet mot behandlingsformer som faktisk virker. Men det går sjelden på livet løs. For selv det verste hasardspill med helsa trenger ikke være så farlig når man har en topp moderne legevakt en taxitur unna.

Men nok en gang er det ikke alle som er så heldige.

Nå setter vestlige homøopater opp klinikker i noen av verdens fattigste land. Her anbefaler man bruk av homøopati mot farlige sykdommer som AIDS, malaria og spedbarnsdiaré. Heldigvis har Verdens Helseorganisasjon, WHO, kommet på banen og nylig fordømt bruken av dette.

Disse fattige landene er også blant verdens mest aktive misjonsmarker, og den formen for kristendom som slår an er en som legger stor vekt på troshelbredelse.

Fattige mennesker har ikke råd til å gå til legen med barna sine først. Heller ikke har man noen legevakt man lett kan komme seg til hvis homøopatien eller bønnen ikke holder.

Det fattige mennesker trenger, er medisin som virker.

Mennesker som jobber for å overbevise mennesker i fattige land om at homøopati eller bønn er gode alternativer til legevitenskap, kan ha så gode hensikter de bare vil. Moralsk sett er de farlig nær de foreldrene som har stått på tiltalebenken i Australia og USA.

HTML .fb_share_link {
PADDING-RIGHT: 0px; PADDING-LEFT: 20px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-TOP: 2px; HEIGHT: 16px
}

Del på Facebook