Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk

Mobbing på arbeidsplassen

Publisert: 19.2.2007 Nå når Valla-saken har lagt seg i stabilt sideleie i påvente av den bebudede granskingen, kan man kanskje fortsette debatten om ...

Publisert:

Sist oppdatert: 19.02.2007 kl 09:10

Publisert: 19.2.2007

Nå når Valla-saken har lagt seg i stabilt sideleie i påvente av den bebudede granskingen, kan man kanskje fortsette debatten om mobbing på arbeidsplassen, uten at det kan tas til inntekt for en mening om Valla selv. Hun har for øvrig kanskje fått gjennomgå nok den senere tiden, i striden om sin egen personalbehandling og lederstil. Og hun har "stått han av," relativt bra, men noe vingestekket.

I mediene sto hun tilsynelatende alene. Men det er lite trolig at hun har stått alene i hele denne prosessen. For jeg kan ikke med min beste vilje forstå at en leder kan holde på som LO-lederen angivelig har gjort, uten at noen visste om det. I det minste må det være flere i ledelsen i LO som kjente til hennes lederstil, og de negative konsekvenser det kunne medføre. En hver leder bærer selvsagt ansvaret for sin egen atferd. Men også de som kjenner til en snuskete personalbehandling bærer mye ansvar. Mobbing er ofte også en systemsvikt av store dimensjoner, og med trasige menneskelige konsekvenser.

Mobbing skjer sjelden uten at andre vet om det. Mobbing kan kun skje der hvor andre medarbeidere holder kjeft og aksepterer mobbingen, enten i frykt for selv å være nestemann, eller fordi man selv ser at man kan profittere (karrieremessig) på mobbingen. Feighet kjennetegner også mobberen. Han eller hun skyver gjerne andre foran seg, og tør ikke selv stå fram som mobber og ta ansvar for sine handlinger.

Mobbing kan skje på mange måter, både helt åpenlyst og direkte, og mer skjult og spissfindig.

De fleste mobbesakene er vanskelige å få løst, uten at enten mobberen eller den som blir mobbet slutter i bedriften. De fleste som blir mobbet vegrer seg for å melde fra, fordi de er redde for ikke å bli trodd. Mange som er vitner til mobbesaker vegrer seg for å melde fra, fordi de er redde for at de også kan bli mobbet. Og mobberen selv ser seg kanskje ikke som en mobber, men som en sterkt og handlekraftig leder.

Det er også slik at mange ledere klarer å gi bedriften gode resultater, og dermed blir litt avgudsdyrket, og fritatt for mye kritisk søkelys. LOs leder har for eksempel oppnådd svært gode resultater for LOs medlemmer. Hun har ikke unnslått seg for å gå i nærkamp med arbeidsgiversiden. Hun har heller ikke vært mørkredd internt, når regjeringen måtte stå skolerett for henne i forbindelse med sykelønnsordningen. Men det å ha evner til å gi bedriften gode resultater, behøver ikke å bety at man har gode menneskelige egenskaper.

Bedrifter som mangler en nedfelt personalpolitikk og som forsømmer jevnlige arbeidsmiljøundersøkelser, er også i faresonen når det gjelder mobbing. Mennesket er skrøpelig. Uten en del formelle rammer, prosedyrer og etiske kjøreregler vil tilfeldighetene lett kunne råde. Trynefaktoren vil få for stor plass. Forskjellsbehandling, mobbing og trakassering vil lett kunne bli en del av personalpolitikken.

Det er mange elementer som må være på plass for å begrense mulighetene for mobbing i arbeidslivet. Bl.a. må man ha en leder som dyrker åpenhet og åpen kritikk, både i politiske, strategiske, faglig og personalmessige spørsmål. Man må stille sin egen rolleforvaltning åpen for kritikk. Man må være villig til å ta inn over seg kritikken og behandle den konstruktivt. Man må ha en leder og en ledelse som er synlig for alle medarbeiderne, og som ser alle medarbeiderne. Å bli sett er viktig for en hvers selvfølelse.

Hele bedriften må bevisstgjøres på mobbingen og dens vesen og konsekvenser. Et hvert tilløp til mobbing må bli slått ned på, både ved veiledning og direkte sanksjoner. Bedriften må utarbeide en strategi mot mobbing på arbeidsplassen. En arbeidsmiljøundersøkelse er et godt verktøy i dette arbeidet. Ledere, både på mellomnivå og på toppen, trenger veiledning i personalbehandling.

Hva skal man så gjøre med en leder som mobber? I Valla-saken ble det etter hvert et krav om at hun måtte gå. Men da hadde hun blitt et sonoffer, som ville sikre alle de andre medmobberne (som har kjent til mobbingen uten å gjøre noe) trygghet i sine gode stoler. Ja, man kan til og med se for seg at en slik avgang ville kunne bane veien for et karrieresprang for en medmobber. Og så er man vel like langt.

Uansett hva slags innfallsport man har til fenomenet mobbing på arbeidsplassen, er det en etisk fordring for alle i bedriften å forhindre at mobbing skjer, og å bidra til å sørge for at eventuell mobbingen opphører. Noe annet er å være servilt unnfallende, høyst umoralsk og i strid med en hver etisk norm for alminnelig oppførsel.

Mobbing på arbeidsplassen, uansett hvor spissfindig og bagatellmessig den kan synes, kan ha svært alvorlige følger. For det første bidrar den selvsagt til å redusere og ødelegge selvbildet til den som blir utsatt for mobbing. Det i seg selv er elementær kunnskap, og burde være tilstrekkelig til å avholde seg fra å mobbe medarbeidere. I verste fall ender mobbesaker med døden, ved at den mobbede tar sitt eget liv. Selv om mobberen i juridisk forstand ikke er ansvarlig for dette dødsfallet, er han/hun i høyeste grad moralsk ansvarlig.

Som mange andre organisasjoner og bedrifter i Norge, ligger også Human-Etisk Forbund vidåpent for at mobbing også skal kunne finne sted. HEF kunne vært langt bedre på personalpolitikk, samt når det gjelder å ta vare på, utvikle og nyttiggjøre seg medarbeidernes kompetanse. HEF mangler blant annet en strategi mot mobbing. Dette - og mer til - må være til stede for å sikre at alle medarbeidere blir tatt vare på, både faglig og personlig. For å sikre HEF troverdighet i arbeidsmiljømessige spørsmål må dette på plass snarest.