Kari Vigeland:
«Lykkelig - om lykke og menneskets behov»
Humanist forlag 2006

Framstillingen er lagt nær opp til hvordan disse problemstillingene har vært diskutert i den norske offentlighet de siste årene: En stor del av henvisningene i referanse- og litteraturlista bak i boka henviser til aviskronikker, tidsskriftsartikler og populærbøker. På dette viset har det blitt en klar og systematisk sammenfatning av hvordan debatten om dette har artet seg i vår samtid. De som har fulgt skikkelig med i media vil for så vidt ikke få vite så mye nytt, men få en rekke temaer satt i sammenheng og drøftet på et helhetlig vis.

Boka har ti kapitler med hvert sitt avgrensede problemområde, men med stadige krysshenvisninger til hvordan temaene henger sammen og kan belyse og utdype hverandre. Første og andre kapittel begynner som seg nærmest hør og bør med å drøfte nyere forskning omkring samspillet mellom natur og kultur, mellom arv og miljø. Særlig diskutert blir hvordan genetikken og evolusjonspsykologien prøver å påvise hvordan en rekke atferdstendenser hos mennesket har sitt grunnlag i biologisk arv utviklet i evolusjonært perspektiv. Her drøftes, med en faglig balanse, temaer som altruisme, egoisme, aggresjon, fremmedfrykt og kjønnsroller. Man legger her merke til at Vigeland som samfunnstenker har latt seg in­fluere mer enn vanlig av forskning omkring risikosport, risikotakere og høystimulisøkende personer som en slags viktig indikator på personlighetstyper og trekk ved det moderne samfunn. Det er især den norske idrettsforskeren Gunnar Breivik som har beskjeftiget seg med dette, og hans konklusjoner har fått en behørig plass i flere kapitler. Det er mulig dette har mer for seg enn som så, jeg vet ikke.

Kapittel tre tar for seg kognitive og emosjonelle sider ved moralutviklingen med henvisning til kjente psykologiske teorier. Determinisme og fri vilje drøftes også. Kapittelet er kort, men dekkende, og med mange glimrende formuleringer, som: «La aldri din moralske oppfatning hindre deg i å gjøre hva som er rett», «Det er lettere å være etisk enn moralsk: Å hylle høye etiske prinsipper er gratis, men å handle moralsk ­krever noe mer», (særlig viktig for humanetikere?).
Kapittel fire om ulike livssyn og da især det huma­nistiske livssyn kunne etter mitt syn bestrebet seg noe mer på å heve seg over oppsummerings-, brosjyre- og manifestnivå. Her kunne Vigeland med sine forutsetninger hatt en glimrende anledning til å gi en mer spenstig framstilling enn hva hun gjør. Det hele er litt vel kjapt journalistisk. Hennes kritikk av den franske filosofen og undervisningsministeren Luc Ferrys bok «Mennesket som Gud», hvor begrepene «hellig» og «transcendent» diskuteres, er litt pinlig lettvint.

Først i kapittel fem går hun nærmere inn på dette med oppfatninger av lykke, og her bygges det på flere omfattende sosiologiske spørreundersøkelser og intervjuer. Greit og empirisk. Noen store og inter­nasjonale undersøkelser gir interessante komparative data mellom ulike kulturer og samfunnslag slik som i «World Values Survey» og «Subjective well being tests». Lykke koples her til oppfatninger av grunnleggende menneskelige behov, hvis tilfredsstillelse da ender opp i nettopp lykke. Dette utdyper og belyser resten av boka med varierte data og eksempler fra mange samfunnsområder. Vigeland har selv som universitetsforsker gjort anskuelige empiriske analyser av lykke- og behovsoppfatninger i forlengelse av teoretikere som Abraham Maslow, Arnfinn Stigen, Johan Galtung og Hans Støen.

Det som imponerer mest med denne boka er viljen til å innbefatte størst mulig bredde og samfunnshelhet i alle de temaer som tas opp, og å se dem i sammenheng og som styrt av underliggende sosiale og kulturelle årsaker (og noen steder også biologiske). Den egner seg ypperlig som gavebok til noen man ønsker tilfredsstilte behov og lykke for. Men å være ulykkelig av og til er jo også stemningsfullt.

Kjartan Selnes