Publisert: 11.6.2008

Jens Brun-Pedersen er pressesjef i Human-Etisk Forbund

Grunnet permisjon satt jeg gjennom onsdagen og observerte konsekvenser av kristne verdier i fri utfoldelse i stortingssalen. Debatten om felles ekteskapslov ble overført direkte i fjernsyn. Representanter for to av de kristne partiene på Stortinget argumenterte heftig i mot at homofile, heterofile og deres barn skal behandles på en likverdig måte. For å oppsummere kort; å høre representantene for KrF og Fremskrittspartiet i denne debatten, var en rystende seeropplevelse.

Gleden er - med rette - stor over at dette lovforslaget blir vedtatt. Samtidig bør en merke seg at flertallets representanter karakteriserte flere av de meldingene de har fått fra mennesker som slåss i mot loven, som "motbydelige" og avskyelige". Det er sterke ord om velgeres aksjonisme. Det er sterke ord om visse menneskers tolkning av sin religion.

Likevel er det denne religionens verdier som våre barn skal oppdras i offentlige fellesinstitusjoner. De samme flertallsrepresentanter som er rystet over visse verditolkninger, synes åpenbart ikke det haster med å endre formålsparagrafene i skoler og barnehager. Det som gjør meg mer opprørt enn KrFs og FrPs synspunkter på felles ekteskapslov, er at de verdiene som ligger til grunn for Frps og KrFs synspunkter skal være basis for den offentlige skolen der mine barn går og skal gå - nok et år.

Det finnes selvfølgelig kristne som er for den ekteskapsloven som blir vedtatt i dag. Men det er rimelig å hevde at disse kristne ikke er representative for verken Den norske kirke og alle de frikirkelige miljøene når det gjelder synet på homofiles ekteskapsrettigheter. De siste måneders kristenkampanje og kirkens standpunkt burde tale sitt tydelige språk.

Likevel skal altså dine og mine barn også neste år få en kristen og moralsk oppseding i offentlige barnehage og i offentlige fellesskoler. Regjeringen har tatt "timeout" når det gjelder innføring av nye formålsformuleringer for barnehager og skoler. Har noen hørt noen protester? Har de intellektuelle rørt på seg og uttrykt at de vil ha seg frabedt at deres barn skal oppdras i denne religionens verdier som medfører kraftig motstand mot at homofile skal likebehandles med heterofile?

Det er på tide å minne om at i Bostad-utvalget, som utredet formålsparagrafene, var det et flertall for å sløyfe henvisning til livssyn (inkludert kristendommen) i verdiformuleringene. Men for å oppnå konsensus i utvalget gikk til slutt det bredt sammensatte utvalget (der også Den norske kirke og en rekke andre kristne organisasjoner var med) inn for å nevne verdier slik de kommer til uttrykk i "kristen og humanistisk tradisjon, i ulike religioner og livssyn", samt i menneskerettighetene.

Men dette kompromisset er ikke godt nok for våre folkevalgte. En tydeligere kristendomsforankring må inn, ifølge den hellige alliansen bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. (Denne religiøse troikaen ønsker heller ikke at kristendommen skal utelukkes i navnet på RLE-faget. Kristendom er åpenbart noe annet enn religion. Kanskje de mener den er sannheten?)

Norske politikere må tåle at noen av oss begynner å lure på om de er tungnemme. FNs internasjonale menneskerettighetskommisjon og deretter Europarådets menneskerettighetsdomstol har begge slått fast både i dom og i flere bekymringsmeldinger at kristendommen har en for dominerende og forkynnende posisjon i et obligatorisk religionsfag i Norge. Offentlige skoler bidrar til å påvirke til annen tro. Norge er ikke i stand til å behandle religionsfaget som et ordinært kunnskapsfag, nemlig på en kritisk, pluralistisk og objektiv måte. Er det rart, med nåværende formål for skolen?

Hva er forklaringen på denne norske, politiske sendrektigheten? Min påstand er at det er vi ikke-troende som har skylda for at kristendommen fortsatt skal ha særstatus i det offentlige liv. Over halvparten av medlemmene i Den norske kirke består av ikke-troende. Selv etter en stortingsdebatt der kristne verdier så til de grader blir avkledd, vil disse ikke-troende forbli i den evangelisk-lutherske trossamfunnet.

Når politikere ser at 80 prosent av befolkningen tilhører denne kirken, lar de prinsipper om likeverd for livssyn opportunt fare for ikke å støte "de mange kristne". Samling om fellesverdier i et mangfoldig samfunn ser ut til å gå fløyten. Men det hindrer ikke politikerne i å tale om menneskerettighetenes ukrenkelighet - eller om individenes selvfølgelige rett til autonomi. I likhetens paradis skal fortsatt noen være likere enn andre. Særlig de kristne og de heterofile.