Publisert: 23.1.2007

Jula er over. Min telefon ringer. Det er kvelden før første skoledag i en større by på Østlandet. Det er en mor som er på tråden.

Dette året vil være skjebnesvangert for forholdet mellom stat og kirke i Norge. I februar har Arbeiderpartiet sentralstyremøte og i april avholdes landsmøtet. Disse to møtene vil avgjøre om Norge fortsatt skal befinne seg i det lite tiltalende landskapet av religiøse statsdannelser, eller om vi skal tilhøre den kretsen av europeiske sivilisasjoner der det er en selvfølge at stat og religion holdes atskilt. Likevel, ikke glem at 2007 vil utfordre humanister også på et annet område.

Moren forteller om sin sønn som i skoletida før jul måtte delta på en øvelse i kirken. Han fikk i oppgave å gå bak presten med et stearinlys i hånden. Prosesjonen var en del av skolegudstjenesten hele skolen skulle delta i som avslutning på året.

For dette året vil dreie seg om noe annet enn bare statskirkeordningen. Igjen vil de kristne formålsparagrafene i skoler og barnehager bli gjenstand for debatt. Bostad-utvalget vil avgi sin innstilling om dette temaet før sommeren. Utvalget vil neppe kunne enes. Slik det er satt sammen, vil fremdeles noen insisterer på at kristne og humanistiske verdier må nevnes i formålsformuleringene. Andre, som KrFs leder, Dagfinn Høybråten, vil ikke nøye seg med det. Skolen, og ikke minst barnehagene, skal fortsatt være lydige underbruk av de rettroende her i landet. Formuleringer for offentlige fellesinstitusjoner skal sørge for at våre håpefulle skal forstå at kristendommen er det som gjør individer til hele og ordentlige mennesker. Høybråten har allerede varslet kamp.

Øvelsen i kirken er over. Det er kvelden før skoleavslutningen. Morens sønn, en beskjeden og ordknapp gutt, tar mot til seg og forteller til moren sin at det blir feil for ham at han skal gå i kirken bak presten med et lys i hånden i morgen. Han tror nemlig ikke på noen gud. Dette har han fortalt rådgiveren på skolen.

I dette landet har det å bli lærer vært et kall for mange unge, velmenende, kristne mennesker. De er blitt overbevist om at det er Guds vilje at de skal gå inn i skolen for å hjelpe den oppvoksende slekt å møte Jesus. Noen unge mennesker har fått kall om å reise til fjerne strøk for å omvende hedninger. Andre har Gud ledet til norske skoler. Klasserommene har også vært en misjonsmark. I ly av de kristne formålsparagrafene har fruktene hengt på trærne klare til å bli plukket om høsten av Guds tjenere.

Morgenen etter forstår moren at gutten ikke har sovet godt. Han har ligget og vridd seg og vært fortvilet etter skolerådgiverens trussel: hvis han ikke møtte i kirken og deltok i prosesjonen, ville han få nedsatt ordenskarakter.

Human-Etisk Forbund mener at formålsparagrafene i offentlige skoler og barnehager må nevne konkret de verdiene vi ønsker at våre barn og unge skal verdsette. Vi mener de ikke bør knyttes til noen utvalgte livssyn. Vi har noen felles verdier enten vi er religiøse eller ikke. Slik kan vi oppnå en verdiforankring i offentlige fellesinstitusjoner som ikke virker ekskluderende. Identitet med denne forankringen kan deles av barn av foreldre med ulike livssynsmessige og kulturelle bakgrunner.

Moren forstår alvoret. Hun sier at sønnen kan være hjemme fra skolen denne avslutningsdagen. Hun vil vurdere å skrive i meldingsboken første skoledag i det nye året at sønnen var syk og ikke kunne komme i kirken siste skoledag før jul.

Det rause Stortinget har allerede bevilget Den norske kirke flere titalls millioner årlig til trosopplæring. Taket for disse sjenerøse trosopplæringsbevilgningene til kirken er faktisk en kvart milliard kroner årlig - avhengig av etterspørselen blant foreldre som ønsker at deres barn skal få en kristen opplæring i kirkens regi. Forventingen om at skolen, som skal være en autonom og selvstendig pedagogisk institusjon, også skal fortsette å løpe kirkens ærend, må kunne kalles utslag av grådighet. Er det et tidspunkt i norsk skolehistorie som burde få både lærere, skolemyndigheter og politikere til å forstå forskjell på opplæring i religion og undervisning om religion, så må det være nå.

Nå, kvelden før første skoledag, er moren kommet i tvil. Burde hun skrive at han var syk? Eller skulle hun risikere at sønnen fikk nedsatt ordenskarakter ved å fortelle sannheten? Derfor telefonen en sen kveld til en i Human-Etisk Forbund som hun husket navnet på.

Skal norske offentlige fellesinstitusjoner bli livssynsnøytrale, avhenger ikke minst av menige medlemmer og tillitsvalgte i Human-Etisk Forbund og deres evne til å engasjere seg. Motkreftene har allerede mobilisert. Det er ingen grunn til å forvente hjelp fra kultureliten her tillands. Hvis de intellektuelle ikke plasker i sin egen navle, så vandrer de opportunt som en lemenflokk mot sin kjekt-å-ha-gud. Medlemmer av Blindeforbundet har jo større evner til å se krenkelser utenfor egen stuedør enn denne gjengen.

Forsvarerne av kristen særstilling i skoler og barnehager vil peke på den kristne kulturarven og tradisjonen og si at den oppvoksende slekt må vite om hva som har skapt vårt samfunn. Deres ønske er at formålsformuleringer fremdeles skal legitimere et utvisket skille mellom trosopplæring, utøvelse av tro og ren kunnskapsformidling i skoler og barnehager. Vår utfordring er å få formidlet at den kristne kulturarven må gjenspeiles i undervisningen i norsk- og historietimene - på lik linje og med samme kritiske perspektiv som andre tema behandles med. All undervisning, også i KRL, samt sosial virksomhet, bør skje uavhengig av økonomiske, politiske eller religiøse interesseorganisasjoner.

Det gjenstår å se om den beskjedne gutten - i norsk skole anno 2007 - får nedsatt ordenskarakter for ikke å ha opptrådt sammen med presten ved fellesavslutningen på skolen.