Publisert 28.8.2006

Så har det skjedd igjen. Islamkritikere risikerer drapstrusler. Denne gangen er det Shabana Rehman (nok en gang) og Nina Witoszek som har kommet i hardt vær. De er blitt karakterisert som anti-islamister for å ha planlagt et "åpent møte i et privat hjem for å diskutere brennende saker så lenge vi ville, med hvem vi ville", som Witoszek formulerer det i Aftenposten i dag. Og hva i all verden er det som kan være så galt med det?

Det er Klassekampen som står for karakteristikken. Der kunne vi lørdag lese at de to har invitert til "et forum mot islam". Diskusjonsklubben ble dermed opphøyd til en slags anti-islamsk kampgruppe. Dette protesterer selvsagt Rehman og Witoszek på. For det var jo ikke det de mente. Og med dagens klima har de to dessverre grunn til å frykte reaksjoner. Å bli hengt ut som anti-islamist er ikke direkte ufarlig. Og med tanke på hva Rehman tidligere har bedrevet på denne fronten (med mullah-løftet som kanskje det mest spektakulære), er det kanskje ikke vanskelig å forstå at hun blir litt nervøs.

Å kritisere konservativ og undertrykkende religionsutøvelse er nødvendig i en verden hvor vi dessverre ser tegn på at betydelige fraksjoner innen kristendommen og islam går i en stadig mer uforsonlig og kompromissløs retning. Samtidig har den politiske venstresida tradisjon for å gjøre hva de kan for å forstå og tolerere minoritetsgrupper og representanter fra den ikke-vestlige kultursfære. Dette er et prisverdig politisk prosjekt, og selvsagt helt nødvendig for at ulike menneskegrupper skal kunne leve i fred med hverandre. Den venstreintellektuelle kulturrelativismen fortjener altså all mulig ros. Likevel må det være grenser for hva man bør akseptere i forståelsens og toleransens navn. Slik islam utøves og formidles flere steder i dag, strider den mot menneskerettighetene på mange punkter. Den utstrakte kvinneundertrykkingen er bare ett eksempel. Kunsten blir imidlertid å fremme en slik kritikk, uten samtidig å gå for langt og bli sjåvinistiske på vegne av den vestlige kultursfæren, og selvsagt... uten å bli drept (som Theo van Gogh) eller å måtte leve med politibeskyttelse døgnet rundt (som Ayaan Hirsi Ali).

For å klare denne vanskelige balansegangen, er man avhengig av et gunstig debattklima. Den har vi alle ansvar for å være med å skape. Derfor er det trist at venstresideorganet Klassekampen på verste tabloide vis faller for fristelsen og beskriver et initiativ til nødvendig religionskritikk som "anti-islamisme". Dette handler ikke om hvorvidt Rehman og Witoszek er "anti-islamske". Det handler om å sikre et størst mulig rom for saklig og rammende religionskritikk, slik at det kanskje etter hvert blir færre som danner sine meninger blindet av religiøse overbevisninger av ulike slag. Når Klassekampen stempler Rehman og Witoszek som "anti-islamister", gjør de dessverre det motsatte. De bidrar til å sette munnkurv på to nødvendige stemmer i den norske offentligheten.