Nå er ikke poenget mitt at det ikke finnes ekte uenig­het, eller at begge parter ser «hver sin halvdel» av sannheten. Som filosofistudenten sa da han ble eksaminert, «noen mener at Gud finnes, andre at han ikke gjør det. Sannheten ligger nok som den ofte gjør et sted midt imellom». Sannheten er ikke nøytral, og gode hensikter er ikke nok. Men islamdebatten bærer preg av skinnuenighet og misforståelser, og det gjør at vi aldri kommer videre. Vi utøser vårt sinne og vårt blekk over nybegynnerspørsmål. Vi er for opptatt av å bekjempe motparten til å plassere våre egne meninger på noe mer solid enn overfladisk kunnskap. På denne måten kan man føre en gøyal krig mot «den politisk korrekte eliten» og «islamofobene», men vi bommer på våre egentlige mål: kunnskap, gode beslut­ninger, og fredelig sameksistens. Mange Islam-kritikere vet ikke mer om Islam enn de har lest i en hysterisk bok eller to, og vi ser jo hvor mye taktikken med å hysje ned de mørke sidene av muslimsk kultur har gjort for den fredelige sameksistensen. La oss derfor bevege oss videre. La oss legge dagens islamdebatt bak oss som en litt flau misforståelse, hvor mange sa mye dumt om noe de ikke forstod så veldig godt. Debatt og dialog er som oppfinnelsen av hjulet: Et stort fremskritt, men samtidig bare en god begynnelse. Nå trenger vi nye og mer krevende idealer.

Vi trenger en islamdebatt v2.0, for de som likte konseptet bak 1.0, men syntes gjennomføringen var klønete. Det første idealet vi må omfavne er uredd og selvstendig tenkning. Dette høres selvsagt ut, få ser på seg selv som redde og uselvstendige. Men det er ikke nok å tro at du synger godt for å være en god sanger, det er en evne du må trene opp. På samme måte er selvstendig tenkning en evne du må lære. Det er ikke en bryter du skrur av eller på, men en evig balansegang mellom egne fordommer og stahet på den ene siden, og myter og dogmer på den andre siden. Det er evnen til å være skeptisk til autoriteter, men også til seg selv. Det er å verken bøye seg for press eller å være kontroversiell for kontroversens skyld.

En ny definisjon av «politisk korrekthet»
Hvor ofte har vi ikke sett Islam-kritikk hvor skepsis har degenerert til paranoia og rasjonaliserte fordommer? Hvor ofte har vi ikke sett Islam-forsvarere disiplinere de vantro med anklager om islamfobi og brun­flørting? Anklager om politisk korrekthet rettes normalt mot den multikulturelle venstresiden, men det bør heller defineres som viljen til å bøye seg for det presset for ensretting som alltid er tilstede i alle grupper. Viljen til å holde kjeft når gruppen du tilhører står for noe du er uenig i. Viljen til å la skulderklapp og flokktenkning sløve din kritiske sans. Denne formen for politisk korrekthet er utbredt på begge sider i islamdebatten. Mange forskere og journalister har opplevd et press for å holde seg unna brunstemplede spørsmål.
Men også Islam-kritikerne har sin egen selvjustis. Første skritt på vei mot en god islamdebatt er derfor at vi river oss løs fra gruppetenkningen, våger å stå hver for oss. Det er jo også en misforståelse å tro at oppfatninger om Islam og muslimsk innvandring naturlig kan deles opp i to verdensbilder.

På det ene ytterpunktet ligger islamfobien - ja, den finnes. Her finner du religionshistorie på Dan Brown-nivå, og teorier om den kommende apokalypsen. På det andre ytterpunktet finner du den ekstreme kultur­relativismen. Her er alle kulturer likeverdige, bortsett fra vår egen, som er alle andre underlegen. I den grad farlige muslimer virkelig finnes, er deres sinne kun en forståelig reaksjon mot vår egen ondskap.

Islamdebatten bør starte på biblioteket

Mellom disse ytterpunktene ligger varianter av kritiske og multikulturelle oppfatninger. Det er lett å se at denne gradvise overgangen finnes, allikevel oppfører alle seg som om det bare finnes to alternativer. På denne måten benekter sidene sine egne fanatikere. «Vi er sunt skeptiske, de hater vestlig kultur» vs «vi ønsker dialog og samarbeid, de hater Muslimer».

Kunnskap er det andre store idealet vi må omfavne for å komme videre. Mange tenker at en fri debatt i seg selv er nok for å gi oss kunnskap og gode ideer, men hva hvis ingen av deltagerne i debatten vet hva de snakker om? Når du plasserer to personer med mange fordommer, men lite kunnskap sammen for å diskutere med hverandre, får du ikke mer kunnskap, bare bedre formulerte fordommer. Det er moteriktig å ønske å rive ned barrierene rundt den offentlige debatten, for vi har jo alle noe å bidra med. Spesielt bloggfenomenet har gått mange til hodet, og det snakkes om at dørvokternes tyranni nå kan avløses av amatørenes tidsalder. Som blogger selv vet jeg hvor dødfødt denne drømmen er. Jeg ser - ikke minst i meg selv - hvor lett det er å ha velformulerte meninger, og hvor vanskelig det er å vite hva du snakker om. Bloggdebatter som alle andre debatter belønner retorikken og troen på ens egen fortreffelighet. Situasjonen i de etablerte mediene er ikke mye bedre. Den verste uvitenheten og fanatismen filtreres bort, men man sitter igjen med den velformulerte, moderate uvitenheten. Den overfladiske sakligheten. Verken mediebarrierer eller selvsensur om innvandringsspørsmål kommer til å bli savnet, men la oss ikke stoppe der. La oss erstatte det gamle som ikke fungerte med et nytt og bedre ideal: Kunnskap. Objektiv kunnskap, hardt ervervet og verdifull kunnskap. Ikke noe man finner en gang for alle, og deretter kan man slappe av, men som et mål vi aldri kan nå, bare hele tiden nærme oss - ikke ved å «mene», men ved å lese, spørre, og tenke.

Ja, alle skal slippe til, men ikke alle har noe å bidra med. Kunnskap er elitistisk, den koster tid og innsats. Du finner den ikke ved på bestselgerlistene, eller ved å diskutere med andre som vet like lite som du gjør. Du finner den ikke ved å lese ti bøker og så se deg fornøyd med det, for nå vet du jo mer enn de fleste! «Mer enn de fleste» er ikke bra nok, for de fleste vet nesten ingenting. «Nok til å snakke folk i senk» er ikke bra nok, for til det trenger du bare retorikk, ikke kunnskap. «Nok til å overbevise meg selv om at jeg vet hva jeg snakker om» er ikke bra nok, for det så lett å tro at du vet nok. Islamdebatten strander på uvitenhet. Ivrig, engasjert og selvtilfreds uvitenhet, både blant sivilisasjonskrigerne og multikulturalismens reklamebyrå. Ordene er store, men viljen til å følge veien til kunnskap der den måtte gå, gjennom tungt terreng eller motpartens leir, er liten. Skal du mene noe om Islam må du vite hva Islam er. Skal du mene noe om hva Islam kan bli må du vite hva Islam har vært. Skal du mene noe om dagens kulturmøter må du vite noe om fortidens. Desto flere detaljer og paralleller, desto bedre. Kanskje er det ting vi tar for gitt som ikke stemmer. Kanskje leter vi etter svar på feil sted. Dessverre er det de hysteriske og behagelige og late ideene som får oppmerksomhet, de rosenrøde og apokalyptiske spådommene. Det som bekrefter våre fordommer, og appellerer til vår sans for gode historier.

En bedre islamdebatt vil bli en kjedeligere islamdebatt, og jeg tror ikke den vil slå an. Men nå har jeg skissert den, så kan de som føler seg kallet følge opp. Startskuddet skjer på nærmeste bibliotek, ta med nysgjerrighet og godt humør.

[Denne kronikken stod på trykk i Fri tanke nr 2-06, papirutgaven]