Publisert: 19.3.2007

20. mars er det fire år siden krigen i Irak startet. Amerikanernes kodenavn på invasjonen var "Operation Iraqi Freedom", men friheten som er oppnådd er høyst relativ og har hatt en høy pris. I dag virker Midtøsten å være lengre vekk fra fred og stabilitet enn regionen var i utgangspunktet, og USA er synket dypt ned i en hengemyr som minner mistenkelig om den over 15 år lange og mislykkede krigen landet avsluttet i Vietnam for 32 år siden.

Hvorvidt det er demokrati, olje, trygghet, verdensherredømme, hevntørst, kombinasjoner av disse eller noe helt annet som var motivasjonen for å gå til krig, er egentlig revnende likegyldig. For uansett edel eller dårlig motivasjon er dagens situasjon uansett dypt, dypt deprimerende.

Jeg skal ikke late som jeg noensinne har hatt tilstrekkelig oversikt over situasjonen. Ikke vet jeg om det har vært mulig å oppnå heller.

Dette er en krig jeg i utgangspunktet var negativ til, men jeg husker usikkerheten som oppstod med tv-bildene av jublende irakere da Saddams regime falt. En stund ble jeg i tvil om motstand mot krigen var riktig. Vi så tv-bilder av sivilbefolkning som flere steder ønsket amerikanske og britiske styrker velkommen. At disse ble brukt for det de var verdt i propagandaøyemed fra amerikansk side, var så sin sak. Veldig mange irakere - ikke minst kurdere i nord og shia-arabere i sør - var genuint jublende den gangen, tross ødeleggelser og sivile tap som følge av invasjonen. Og tanken tvang seg fram: var det mulig at dette faktisk kunne være den gode krig?

Men så var det ikke så enkelt likevel. Da Saddams regime falt, falt også det sivile samfunn mer eller mindre sammen i Irak. Lovløshet bredte seg, og amerikanske styrker og deres "allianse av villige", var ikke i stand til å sikre verken liv, eiendom eller helse. Dessuten var det mange irakere som ikke hadde sett for seg at frigjørerne skulle bli værende.

Det hadde dramatiske konsekvenser for sivilbefolkningen, men det ga seg også kulturelt hjerteskjærende utslag, på linje med Taliban-regimets ødeleggelse av de flere tusen år gamle buddha-statuene, da uvurderlige arkeologiske skatter fra sivilisasjonens vugge ble plyndret og forsvant fra museene.

For visst var Saddams Irak et terrorregime, men det var likevel et noenlunde fungerende sivilt samfunn, med skoler, sykehus, kafeer, handelsmarked, kulturtilbud osv. Og selv om irakere levde i et diktatur og ingen kunne føle seg trygge for represalier fra regimet, ga det likevel en grunnleggende trygghet for liv og eiendom for størstedelen av befolkningen - noe som i mange deler av Irak er fraværende i dag. Det er overholdet ikke noe forsvar for Saddam.

"Mission accomplished", erklærte president Bush, men vi kjenner fortsettelsen - krigen var slett ikke over. Motstanderen endret seg, og vi har sett kidnappinger av både sivilbefolkning, sivile utlendinger og irakere som jobber for utenlandske firma, snikskytere og selvmordsbombere. Og økt uforutsigbarhet for amerikanske soldater, har ført til flere overgrep mot sivilbefolkningen og gjør at invasjonsstyrkene - eller frigjøringsstyrkenes - goodwill har smuldret. Vi har hatt Abu Ghraib, avsløringer av drap og voldtekt, sivile som er blitt tatt for motstandssoldater og skutt - historiene er blitt mange.

På tross av den fastlåste og håpløse situasjonen som ganske raskt oppstod i Irak etter at krigen i begynnelsen var erklært over, kjente jeg likevel en usikkerhet i forhold til å delta i demonstrasjoner som krevde fullstendig og umiddelbar tilbaketrekking av invasjonsstyrkene. Hva er det beste i den situasjonen som var oppstått? Ville det ikke innebære større katastrofe for sivilbefolkningen og enda mer kaos i landet, om styrkene bare ble trukket ut. Er ikke det beste at de blir der til situasjonen er blitt noenlunde stabilisert?

På tross av at en stabil situasjon etter fire år fortsatt virker nær uoppnåelig, hadde jeg ikke helt sluttet å tvile på at det var nødvendig med fortsatt amerikansk tilstedeværelse i Irak. Men forleden så jeg den tankevekkende dokumentaren, Jihad TV, laget for britiske Channel 4 av journalisten og regissøren Paul Eedle.

Det var ikke så mye dokumentarens overblikk over islamistiske terroristgruppers utstrakte visuelle dokumentering av sine aksjoner - både halshugginger, selvmordsbombing, snikskyting og ordinære væpnede aksjoner - og deres bruk av internett i propagandakrigen, som gjorde størst inntrykk.

Heller ikke det at noen av publikum for jihad-videoene er unge, fremmedgjorte muslimer i Vesten - blant annet terroristene bak t-banebombene i London - som gjennom jihad-videoene føres inn i en global konflikt mellom islam og Vesten.

For det er ikke slik at disse videoene har et stort publikum i den arabiske verden. Dokumentaren viser at unge arabiske mennesker, enten det er i Egypt, Syria eller Libanon, gir uttrykk for at de opplever jihad-videoene like frastøtende som vi gjør.

Det som gjør inntrykk er det vi vet, men gjerne glemmer: de trenger ikke oppsøke jihad-videoer på nettet for å bli negativt innstilte til Vesten.

En hel generasjon arabisk og muslimsk ungdom vokser opp formet med forskjellige kriger som bakteppe. Verden etter 11. september, krigen i Irak, den seks år lange opptrappingen av konflikten mellom Israel og Palestina og den siste Libanon-krigen.

De trenger ikke se jihad-videoer for å bli radikalisert, de trenger bare se på nyhetssendinger. Daglig formidler arabiske medier nyhetsbilder av arabisk eller muslimsk lidelse i Palestina, Irak, Libanon eller Tsjetsjenia. På en eller annen måte blir Vesten - noen ganger opplagt med rette, andre ganger feilaktig - gjort skyldig for denne lidelsen.

Det er egentlig ikke noe oppsiktsvekkende nytt at mer eller mindre vestlig forårsaket lidelse i Midtøsten skaper antipatier og hat mot Vesten. Men dokumentaren om Jihad-TV viser så tydelig hvilken virkning krigen i Irak har på folkeoppfatningen blant arabere og muslimer i Midtøsten og ikke minst for Vestens omdømme blant dem.

Jeg tror ikke lenger fortsatt amerikansk tilstedeværelse i Irak - eller altså fortsatt okkupasjon - forhindrer fullstendig kaos og større lidelse for Iraks befolkning. Sivilbefolkningen i Irak lider og vil lide, uansett om amerikanerne og deres allierte forblir eller forlater landet. Jeg tror USA har forspilt sine sjanser til å innføre demokrati i Irak. Nå virker det umulig å rette opp tabbene som er begått.

Det finnes ingen fasit, men jeg tror det beste for fredelig utvikling i Midtøsten, er at amerikanske og allierte tropper forlater Irak. Jeg tror ikke Irak med det får umiddelbar fred, men jeg tror det er det beste for utviklingen på lang sikt.

Lysmarkering for ofrene for Irak-krigen

Mandag 19. mars kl 1800
Sted: Eidsvolls plass
Arrangør: Fredsinitiativet mot angrepskrig