Publisert 3.12.2006

Jeg er nødt til å innrømme det. Selv om jeg i min ungdom ville ledd foraktelig av meg selv for å være så konvensjonell og konservativ. Men hvert år - etter at de sommerlige feriedagene er over, så skuer jeg inn i høstmørket og tenker: Hva er det å se fram til nå? Hva kan jeg komme igjennom snøslapset med - uten å bli omfavnet av depresjonens fangarmer? Jeg ser fram til noen årlige tradisjoner.

Langt der borte i november og desember skimter jeg lys, lukt av julemat og summing av vennlig diskusjon rundt hyggelige bord. Det er pinnekjøttet og lutefisken som får meg ut av tungsinnet som kan overmanne noen og enhver når vi ser hvor lenge det er til det neste bruddet med hverdagene. For ikke å si - det er forventningene til disse velsmakende og mentalhygieniske samlingene rundt måltider - som gjør at de mørke dagene kan bli lettere å komme igjennom.

Det er nettopp tradisjonen, ja - gjerne det konvensjonelle rundt disse ritualene som gjør at jeg med glede ser fram til stevnemøtene. Jeg vet menyen, med hvem og hvor vi skal treffes i tida før jul. Smaken av pinnekjøtt, lutefisken og akevitten er for min del spart til deler av november og desember. Derfor blir samlingene eksklusive - noe er spart for disse anledningene. Hverdagene viker.

Men denne vekten på måltidet og samværet rundt et bord i tida før jul - før årsavslutningen, kan man sette dette i en historisk tradisjon - eller er dette et utslag av moderne forfall, dekadens og overfladiskhet?

Det er et interessant tema og følgende er dessverre sjelden skolelærdom: Går vi tilbake til 496 år før vår tidsregning, altså over 2500 år tilbake, så finner vi sannelig meg mye av grunnlaget for vår måte å feire jul på. Da startet romerne sin julefeiring, Saturnalia - som pågikk fra 17. til 24. desember. Hva var ingrediensene i feiringen? Gaver, store festmåltider, humoristiske taler, spising av dadler, fiken, nøtter og kaker i menneskeskikkelser, mandel i grøten og opptog med tente lys i hendene. Dette var en lys fest. Jeg våger påstanden: Behovet for sosialt samvær er like gammelt som mennesket selv.

I den gamle norrøne kulturen hadde de også sans for slikt. Feiringen av grøden som var kommet i hus, bestod i å drikke jol. Nåde den storbonden som ikke oppfylte sin plikt og hadde brygget ølet ferdig til ylinotti , 12 - 13 januar. Senere flyttet Kong Håkon den gode - ved kristendommens innføring, denne feiringen til det romerske vintersolvervstidspunktet - der jula ligger også i dag.

La oss nå ikke glemme at det finnes mange måter å feire jul på, og at noen ikke gjøre det i det hele tatt. Noen muslimer og andre religiøse minoriteter i Norge, feirer jula. Neppe av religiøse, men snarere av sosiale årsaker. Og på den annen side - det finnes kristne som ikke feirer jul - fordi de ser på det som en hedensk tradisjon.

Noen er i stand til å kose seg alene i jula, noen foretrekker det framfor støyende familiesammenkomster. Andre - som en venn av meg, gjennomførte en helt annen variant for få år siden. Han fylte ryggsekken med øl og dro ned til Akerselva i Oslo julaften for å dele det flytende med byens løse fugler som satt under ei bru der. Med det uflidde skjegget og halvlange håret var det få som mistenkte han for å være en godt betalt redaktør. Trolig var han lei av familielykke og påtvunget harmoni denne jula. Og fant selskap blant dem som befant seg på siden av det konvensjonelle livet. For å si det slik, det var ikke barnet født i Betlehem som fikk han til å slå seg ned blant de utstøtte, det var snarere en egoistisk trang til å se seg om og høste nye erfaringer, vil jeg tro.

Det finnes heldigvis ikke en mal vi behøver å følge verken før eller på selve julaften. Men det å ha - og ta vare på noen private tradisjoner vi kan se fram til - er kanskje noe som kan være i nærheten av livsvisdom. Måltider varer dessverre ikke lenge, pakkene pakkes raskt opp og kveldene går fort. Mon tro om ikke forventningene til de forutsigbare opplevelsene er vel så viktige?

Skål, venner! Vi går snart mot lysere tider.