Publisert 24.4.2007

Da Giske-løsningen, som nå er blitt offisiell Ap-politikk, ble kjent, ble den kontant avvist av en samlet opposisjon, bestående av KrF, Høyre, Venstre og Frp. Det var først og fremst Arbeiderpartiets ønske om å fortsatt styre kirken som opprørte opposisjonen. De antydet at det kunne bli vanskelig å støtte Aps endringsforslag til Grunnloven hvis de ikke ga kirken mer frihet.

- Dette forslaget henger ikke sammen og mangler respekt for Kirken, sa KrFs Dagfinn Høybråten. - Jeg håper regjeringen får med seg at vi avviser dette forslaget, slik at vi kan unngå endeløse diskusjoner, sa Høyre-leder Erna Solberg. Venstre-leder Lars Sponheim var ikke snauere: - De kvitter seg med religionen, men beholder statens styring over Kirken. Jeg vil heller ha Gud enn Giske, sa Venstre-lederen til Nettavisen.

Arbeiderpartiet prøvde på sin side å myke opp posisjonen.

- Dette er ikke noe diktat. Arbeiderpartiet stiller ikke absolutte krav, men inviterer til en dialog om hvordan dette skal løses, sa statsminister Jens Stoltenberg da saken var oppe i Stortingets spørretime den 21.mars. Under Aps landsmøte i forrige uke bekreftet kirkestatsråd Trond Giske dette. Han gikk også langt i å åpne for at den nye paragraf 2 kan få en kristen forankring, slik blant andre KrFs Dagfinn Høybråten har tatt til ordet for.

Det var imidlertid en partileder som tilsynelatende var mer forsiktig med protestene. Det var Frps Siv Jensen. Det kan selvsagt være tilfeldig at hun ikke var blant de opposisjonslederne som ble sitert på konkret kritikk, men det kan også tenkes at det ligger en strategi bak. Frp sitter nemlig i en nøkkelposisjon. Hvis Arbeiderpartiet og SV allierer seg med Frp i denne saken, så kan de andre partiene protestere så mye de vil. Ap, SV og Frp har 2/3-flertall alene, og kan diktere utfallet, ihvertfall i første runde før valget i 2009.

På den andre siden må Frp inn i mindretallet hvis dette skal bli stort nok til å blokkere grunnlovsendringene. Høyre, KrF, Venstre og Senterpartiet er ikke samlet sett store nok til å velte et 2/3-flertall. Det skal med andre ord mye til for at Frp ikke skal komme på vinnerlaget i første runde av denne saken.

Den eneste muligheten for det, er hvis de blir stående alene sammen med Senterpartiet i å stemme mot grunnlovsendringer, og alle de andre stemmer sammen med Arbeiderpartiet og SV. Sannsynligheten for dette er minimal, spesielt når man tenker på at Frp er det opposisjonspartiet som har vært klarest på at de ønsker et skille. Frps representant var for eksempel med i det lille mindretallet på fire i Gjønnes-utvalget som gikk for et fullt skille.

Derfor: Grunnlovens paragraf 2 og 16 vil høyst sannsynlig bli endret, ihvertfall så lenge stortingssammensetningen er som i dag. Hvis de andre partiene setter seg på bakbeina kan Arbeiderpartiet og SV forhandle fram en løsning med Frp. Og det burde som sagt gå greit.

Men likevel: Arbeiderpartiet er innstilt på å strekke seg for å få en så bred konsensus som mulig. En helt åpenbar årsak til dette, er at grunnlovsendringene må bekreftes av det nye Stortinget etter valget i 2009. Da kan maktkonstellasjonene se annerledes ut, og man står følgelig tryggere hvis man har bygd en bred allianse. Første punkt på denne vandringen mot det brede forliket vil bli å ta inn en formulering om "kristne og humanistiske verdier" i Grunnlovens nye §2, slik de fleste opposisjonspartiene ønsker.

Arbeiderpartiets nevner ikke selv kristendommen i sitt forslag til ny §2, men, som kirkestatsråd Trond Giske formulerte det overfor Fritanke.no under landsmøtet i forrige uke; "det står heller ikke noe der om at kristendommen ikke kan nevnes". Giske har også i andre sammenhenger signalisert at "kristne og humanistiske verdier" slett ikke er noe Arbeiderpartiet vil ha problemer med å ta inn.

SV er en trygg alliansepartner for Ap i denne saken. De vil neppe sette foten ned for noe, så lenge sluttresultatet ligner mer på "SV-politikk" enn utgangspunktet. De har også tidligere i det rød-grønne regjeringssamarbeidet vist seg svært så kompromissvillige i tros- og livssynssaker.

Hva med Senterpartiet? Vil ikke regjeringen prøve å finne fram til en felles politikk? Ikke nødvendigvis. Det vil mildest talt bli vanskelig å få ytterpunktene i denne debatten, SV og Senterpartiet, til å bli enig om noe som helst. Stemmetallsmessig spiller det heller ingen rolle hva Senterpartiet mener. Ap og SV har 2/3-flertall sammen med Frp, med eller uten Senterpartiet. Regjeringen kan derfor trygt velge å la Sp stemme som de vil i saken, og heller satse på å få de mer bevegelige opposisjonspartiene inn i folden.

Da gjenstår muligheten for at Senterpartiet truer med å gå ut av regjeringen, og at dette tvinger Ap/SV til innrømmelser. Dette synes lite sannsynlig. For det første trengs ikke Senterpartiet på kjøttvekta hvis Ap og SV allierer seg med Frp. For det andre er det lite trolig at Senterpartiet vil se statskirkesaken som viktig nok til å bryte ut.

Det kan synes å ligge et lite håp for statskirkemotstandere i at Frp og resten av opposisjonen er lite begeistret for Arbeiderpartiets styringsiver. Hva skjer hvis opposisjonen setter hardt mot hardt og krever at Arbeiderpartiet gir kirken mer frihet, før det kan bli snakk om å støtte endringer i §2? Dessverre er det ikke spesielt stor grunn til optimisme. Hva vil Arbeiderpartiet gjøre da? Vil de kaste kortene, og sørge for at statskirkeordningen opprettholdes uforandret? Eller vil de strekke seg og gi opp deler av kirkestyringen?

Resultatet er avhengig av hvor sterkt Arbeiderpartiet føler for grunnlovsendringene som selvstendig politisk mål, eller om endringene bare er noe partiet "går med på" for å sikre større legitimitet til å gjøre det de egentlig vil, nemlig å styre.

Mye tyder på at styringsiveren er sterkere enn de fleste andre politiske drifter for vårt største regjeringsparti, og at det er begrenset hva opposisjonen kan få av innrømmelser fra Arbeiderpartiet når det gjelder dette.