Publisert 13.8.2007

Alternativmessen er et fargerikt og et, dog noe begrenset, mangfoldig skue. Her treffer du både oppriktig troende og sjarlataner som alle tilbyr deg å bli et helere, bedre menneske, enten du lider av fysiske eller psykiske plager, eller bare dårlig selvtillit og generell nedstemthet. De fleste tilbudene har det til felles at de innebærer en god porsjon av det rasjonalister vil kalle overtro.

Det sympatiske med mange av disse miljøene er at de forfekter en type antimaterialistiske, spirituelle verdier som prøver å ikke være opptatt av konsum og ytre glamour. Det paradoksale er at alt i veldig stor grad dreier seg om å selge forskjellige type kurs og hjelpemidler for å nå disse spirituelle verdiene.

I sommer er det blitt klart at nummer fire i arvefølgen til den norske tronen - og dermed også til rollen som overhode for Den norske kirke - deler mange av disse alternativforestillingene. Prinsesse Märtha Louise har fått mer oppmerksomhet enn hun har likt omkring sin Astarte Education, også kjent som Märthas engleskole.

Saken var kjærkommen i agurktiden, og det har ikke skortet ikke på kritiske kommentarer fra politikere, akademikere, mediekommentatorer og ikke minst fra kristent hold, både innenfor og utenfor Den norske kirke, der den noe marginale tv-pastoren Jan Hanvold tok kaka med sin erklæring om at prinsessen en representant fra Helvete.

Men hun fikk også mange støtteerklæringer, først og fremst fra alternativmiljøet, og blant annet artisten Sinead O'Connor var blant dem som bifalt hennes engleopplevelser.

Mediebuzzet i agurktiden førte til sykmelding og et "åpenhjertig" intervju på NRK1 i beste sendetid sist lørdag. Her utdypet prinsessen sine oppfatninger av engler. Men så sammenlignet hun pressens dekning av saken med den dekningen som ble avdøde helseminister Tore Tønne og tidligere LO-leder Gerd Liv Valla til del, og ga blant annet uttrykk for at om hun hadde levd for to hundre år siden ville hun blitt "brent på bålet".

Med all respekt, en rask gjennomgang av mediedekningen etter at saken tok av med VGs oppslag 24. juli, avslører slett ingen Tønne-tendenser eller Valla-vinkling. Gjennom media er det kommet mye kritikk, men også mange støtteerklæringer. Og så har det selvfølgelig vært mange morsomheter, men det trengte man ikke overnaturlige evner til å forutse at en "hestehviskende prinsesse" ville medføre.

Å trekke tråder til Tønne og Valla er å gjøre seg til et større offer enn det er belegg for. Å sammenligne seg med ofrene for hekseforfølgelsene er historieløst, men en populær sport for "annerledestenkende" som føler seg uglesett.

Jeg har en viss sympati for de kongelige i dagens kjendisgjennomsyrte medievirkelighet. De er født inn i posisjoner og forventninger de ikke selv har valgt. Deres privatliv blir fulgt med lupe.

Men når prinsesse Märtha Louise offentliggjør sine trosforestillinger og samtidig gjør det til næringsvei - noe som i seg selv ikke er galt, også statskirkeprester mottar lønn for sitt arbeid - må hun tåle at det blir oppmerksomhet omkring det. Og at det blir stilt kritiske spørsmål.

Til hennes forsvar kan det sies at hun ikke er alene om å reagere på kritiske spørsmål og kritisk oppmerksomhet omkring slike forhold. Det har befestet seg et generelt inntrykk av at trosforestillinger, som gjerne er basert på følelser, i motsetning til for eksempel politiske meninger, skal være fritatt for kritisk undersøkelse. Siden det handler om dypt personlige følelser og opplevelser skal de kunne ha en uangripelig posisjon. Det regnes som upassende å kritisere eller harselere med dette. Spør bare den gjennomsnittlige troende muslim eller kristen.

Slik kan det ikke være. Trosforestillinger av alle typer, selvsagt også slike som har eksistert i etpar tusen år og er statsreligion, må kunne utsettes for kritisk granskning. Slike forestillinger er som regel vanskelig etterprøvbare, men når de påberopes brukt i sammenheng med sykdomsbehandling eller terapi, når de resulterer i at desperate mennesker setter seg i ruin eller unnlater å oppsøke medisin som hjelper, når de gir noen mennesker makt over andre mennesker, når de innebærer at fakta må vike for overtro, skal vi prise oss lykkelige over at det finnes noen som tar oppgaven med å stille de utidige spørsmålene.

Jeg vil si i tråd med Voltaire (noe omskrevet): Kjære Märtha, jeg synes din tro høres ut som tull og vås, men vil inntil min død respektere din rett til å tro det. Men det betyr ikke at jeg lover å ikke stille kritiske spørsmål til eller ikke harselere med det du tror.