Fri tanke - nettavis for livssyn og livssynspolitikk
Helene Lindqvist er religionsviter og har skrevet masteroppgave om presentasjonen av islam i KRL-faget.

Helene Lindqvist er religionsviter og har skrevet masteroppgave om presentasjonen av islam i KRL-faget.

Et nøytralt KRL-fag?

# "Muslimenes jul heter id al-fitr, og Koranen er muslimenes bibel". Sitatet er hentet fra boka Religioner i klasserommet (Stabell-Kulø 2005). Det k...

Publisert:

Sist oppdatert: 17.08.2007 kl 12:09

"Muslimenes jul heter id al-fitr, og Koranen er muslimenes bibel".

Sitatet er hentet fra boka Religioner i klasserommet (Stabell-Kulø 2005). Det kan forstås dit hen at skoleelever har vanskelig for å holde styr på de ulike religionene og livssynene. Men det kan også forstås som et eksempel på hvordan et uttalt nøytralt skolefag i praksis tar utgangspunkt i én religion, og dermed indirekte muligens kommuniserer at denne, nemlig kristendommen, er "det normale" eller "sannheten".

Men er det egentlig så farlig da? Kan ikke Human-Etisk Forbund (HEF) bare slutte å sutre? Tar unger egentlig skade av å lære seg noen ekstra salmer? Det stemmer at verden ikke kommer til å gå under om KRL-faget og fritaksrettighetene forblir slik de er i dag. Men det kan ikke være opp til majoriteten å avgjøre hva som for minoritetene skal føles som et overtramp.

KRL-faget og intensjonene bak det har vist seg å være noe av en skivebom. Det tiltenkt inkluderende ressurs- og dialogfaget førte til søksmål mot staten fra henholdsvis muslimske foreldre og sekulære foreldre, de siste med HEF på laget. Nylig vant HEFs KRL-foreldre fram med sin sak ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Som en følge av dette har kunnskapsminister Øystein Djupedal sagt at han vil endre faget slik at det blir et kunnskapsbasert fellesfag som ikke bryter menneskerettighetene. Hva slags fag det blir er ennå uklart, men noe av det han har sagt er at han vil fjerne det han kaller kvalitative forskjeller mellom undervisningen i kristendom og andre livssyn, men fremdeles gi kristendommen størst plass i undervisningen.

Et påtrengende spørsmål blir da: Er det mulig å opprettholde kristendommens kvantitative fortrinn, og samtidig fjerne dens kvalitative fordeler?

Det problematiske kulturarvsbegrepet

Siden oppstarten av KRL-faget i 1997 har kristendommen alltid vært prioritert kvantitativt, med ca 55 prosent av undervisningstiden og plass i lærematerialet. Dette kan lett virke rimelig ettersom over 80 prosent av den norske befolkning er medlemmer av Den norske kirke. I 1994 deltok dessuten så mange som 95 prosent av elevene på landsbasis i den ordinære kristendomsundervisningen.

Den store overvekten kristendom, som fører til liten plass til de øvrige religioner og livssyn, begrunnes likevel i hovedsak ut ifra en påstand om at alle som vokser opp i Norge er tjent med å få grundig kjennskap til den kristne og humanistiske kulturarv. Dette blant annet fordi det skal være nødvendig å kjenne til denne kulturarven for å forstå en rekke av skolens øvrige fag. KRL-faget sies å tilby viktige referanserammer som andre fag må forstås gjennom. Godt poeng. Mye skjønnlitteratur for eksempel, inneholder tunge referanser fra kristendommen. Men er kristendommen det eneste stedet litteraturen henter referansene sine fra? Og er de kristne referansene viktigere enn andre referanser?

Kritikere hevder at det i blant kan synes som om faget har som funksjon ikke å legge fram det som faktisk er spesifikt kristen kulturarv, men rett og slett å plassere alt vi har av norsk kultur inn i en kristen kontekst. I boka Under samme himmel 8 kan elevene lese litt om Bibelens innflytelse på dagens populærkultur. Et av bokas eksempler er bøkene om den unge trollmannen Harry Potter. Begrunnelse: bøkene handler om kampen mellom det gode og det onde. Men dersom kristendommen, slik det påstås, er en integrert del i norsk samfunn og historie, burde man kunne innvende at den som en logisk konsekvens allerede er integrert i resten av skolen, og at et enormt kvantitativt fortrinn i KRL-faget er overflødig.

Kristendommen som referansepunkt

I boka Midt i vår verden 10 gjøres kristendommen til referanseramme når gudsbegrepet i ulike religioner skal forklares. I det islams gudsbegrep tas opp heter det at:

"Ifølge kristendommen åpenbarte Gud seg ved å sende sin sønn Jesus Kristus til jorda. I islam lærer man at Gud ikke har vist seg gjennom en person, men gjennom åpenbaringen av en bok".

Lærebokforfatterne tar her overhodet ingen høyde for at ikke alle elever har kristendommen som naturlig referansepunkt.

I Reiser i tid og tro 7 gis kristendommen en klar legitimitet når en samtale over to sider går ut på hva tilhengere av fem religioner tenker om Jesus. Det viser seg at alle de store religionene anerkjenner Jesus på en måte eller annen, noe som utvilsomt bidrar til å underbygge kristendommens omfang og gyldighet.

Kristendom, jødedom og islam deler mye av det samme fortellingsmaterialet og de samme skikkelsene (Abraham, David, Jesus etc.). Likevel er det kristendommen som er gitt rollen som utgangspunkt og referansepunkt for mesteparten av fellesmaterialet. Plassmangel fører ikke bare til at muslimske og jødiske elever ofte møter "sine egne" fortellinger kun i kristen kontekst. Den fører også til at alle andre religioner og livssyn enn kristendommen blir forenklet - og framstilt som om det ikke finnes lokale variasjoner. I verste fall kan forenklingene føre til at elevenes inntrykk av religionene ikke stemmer med virkeligheten.

I Reiser i tid og tro 5 heter det at "En troende muslim ber fem ganger om dagen til faste tider". Ordlyden i denne setningen kan lett forstås dit hen at de muslimene som ikke ber fem ganger daglig ikke er virkelige muslimer. I Fortell meg mer 7 sies det enda mer eksplisitt:

"Muslimer skal ikke drikke alkohol, fordi det er Allahs vilje at en muslim ikke skal gjøre det. Siden Allah har fastsatt at det skal være slik, er det menneskets plikt å leve etter det".

Men stemmer dette med virkeligheten? Er det slik at ingen muslimer drikker alkohol?

Det er åpenbart at kristendommens fortrinn gjennomsyrer faget både i det åpne og det mer indirekte. Det blir ingen enkel oppgave for Djupedal og hans venner å rydde opp i dette. Lærebokeksemplene mine er hentet fra bøker laget i henhold til L97, men disse benyttes fremdeles i mange skoler.
Dagens fag dekker mangfoldet for dårlig
Et spørsmål er om KRL-faget inneholder andre religioner og livssyn enn kristendommen fordi det anses som viktig for alle å kunne noe om dem, eller kun for å legitimere de ikke-kristnes obligatoriske deltagelse og opplæring i "kulturarven". Slik faget ser ut i dag, hvor kristendommen er utgangspunkt, og den kristne kulturarven er gjort til normalen, er det ikke helt lett å finne et svar på det.

Men sikkert er det at å beholde dagens fag, kun med bedre fritaksordninger, uansett vil være en dårlig løsning. Alle som vokser opp i Norge har nytte av å kjenne til Norges kulturelle og religiøse mangfold. I dagens fag er dette mangfoldet dessverre dekket dårlig. De ikke-kristne religionene gis liten plass i en norsk kontekst, snarere blir de plassert "der de hører hjemme". I tillegg framstår de gjennom tekst og fotografier gjennomgående som mer gammeldags og mer ensrettede enn kristendommen. Det humanistiske livssyn står litt på sidelinjen av religionene, nærmest som en kuriositet.

Det er ikke altfor lenge siden all undervisning på samisk var forbudt i Norge. Samiske barn kunne heller ikke snakke samisk verken i friminuttene eller på internatene. Samiske aktivister og lærere protesterte, men ble ikke møtt med forståelse. Fremdeles er enhetsskolen ett av Norges viktige merkevarer. Den tar en helt annen form i dag, men er det slik at minoriteters interesser og faktiske forhold fremdeles undergraves til fordel for ideen om en enhetskultur?

Hvor blir det av kritikken?

Brorparten av forskning som er gjort på KRL-faget kommer fra forskere tilknyttet
uttalt kristne høyskoler, fakulteter eller personer med teologisk bakgrunn. Dette behøver ikke, men kan, føre til vinklinger som ikke i veldig stor grad belyser problematiske aspekter ved gjeldende ordning. Forskerne med en mindre konkret eller ikke uttalt trosmessig bakgrunn ser ofte ut til å skrive mer generelt om utfordringer i skolen tilknyttet et flerkulturelt samfunn, altså ikke utelukkende om faget KRL.

Annet enn sinte leserbrev finnes det altså lite kritisk litteratur på KRL-faget. Hvor blir den av? Human-Etisk Forbunds Bente Sandvig sier at Djupedal ikke bare må gå til de teologiske miljøene når han skal jobbe videre med faget. Men en kan spørre seg om hvorfor det som regel er disse som er blitt tatt med på råd tidligere. Hvorfor vil nesten ikke andre enn ansatte ved Norsk Lærerakademi (NLA), Teologisk Fakultet og Menighetsfakultetet forske på faget? Er det kanskje egentlig slik at ingen bryr seg?

Human-Etisk Forbund har spilt og spiller en viktig rolle i debatten rundt KRL-faget. Til nå har HEF gjerne markert seg som "motstandere" av faget og som ivrige forkjempere for fritak. I framtida hadde det vært interessant å høre mer om hvilket fag HEF ønsker seg, heller enn hvordan det ikke må være.

I alle tilfeller vil jeg ønske lykke til med arbeidet videre.