Jeg pleide å være veldig kristen. Det gikk over. I ettertid har Jesus og jeg vært og hilst på rundt juletider, påske og sånn, og ellers sett lite til hverandre. Vi pleier å sette av et par timer mens vi høster julepynten eller spiser påskemarsipan og nyter vårsolen. Samtaleemnet? Sist snakket vi om det å tro, spesifikt det å tro på Jesus. Han er ganske opphengt i det, ser dere.

Jeg har skrevet et referat av samtalen vår, til glede og nytte for Fritanke.nos lesere:

Jeg: Heisann, hoppsann, gode hyrde!

Jesus: Jeg trodde ikke at du trodde på meg? (he he)

Jeg: Vi kan vel prate litt for det?

Jesus: Noen ville påstå det var blasfemisk?

Jeg: Jeg lærte på søndagsskolen at du er kompisen min og at jeg kunne snakke med deg når jeg ville?

Jesus: Og dette velger du å ta for god fisk, i motsetning til resten av barnelærdommen?

Jeg: Jess. Konseptet med Jesus som den ultimate hemmelige venn fremstod alltid som mer logisk for meg enn den zombie-historien.

Jesus: Sto opp fra de døde, om jeg må få be!

Jeg: Poet, potet. Det krever ikke så mye "suspense of disbelief" for å kunne slå av en prat med deg. Det er verre å skulle tro på deg fast.

Jesus: Tro, ja. Du greide jo å tro på meg før? Du er klar over at de fleste som gir meg opp, gjør det fordi de ikke får til å tro?

Jeg: Jeg fikk jo heller ikke til å tro på deg og faren din etterhvert. Det regnestykket om hele den kompliserte verden som ble skapt av noe enda mer komplisert fungerer ikke for meg. Ikke den "dø for våre synder" heller - for å begynne et sted. Bibelen...

Jesus: Åååh - Må vi alltid snakke om den dumme boken? Den er så gammel nå. Vi snakker om meg i stedet! Å være kristen er å tro på meg, ikke sant?

Jeg:Jøssda. Men Bibelen forteller jo alt man kan vite om deg? Det er litt vanskelig å komme utenom?

Jesus: Nonsens! Jeg er i hjertene til folk! De føler nærværet mitt og jeg rettleder dem. Det er det troen handler om. Du følte det jo sånn selv?

Jeg: Mjo. Jeg hadde en veldig sterk trosfølelse. Jeg følte at alt hadde en sammenheng, en varm, tilstedeværende høyere makt...

Jesus: Akkurat! Du hadde troen!

Jeg: Kom igjen. Troen kan da ikke bare være en følelse? Det er jo en intellektuell overbevisning også.

Jesus: Joda, en overbevisning basert på den følelsen av Guds salighet!

Jeg: Åh, ikke si du er blitt en sånn postmodernist som mener alt er en allegori og går i kirken fordi det føles trivelig. Hva med Thomas Aquinas og gudsbevisene hans? Mye av kristendommen er bastante greier.

Jesus: Vel, kjernen er troen på meg, og for at noe skal være en tro, og ikke en viten, kan du ikke drive med beviser og sånn. På samme måten er tvilen også viktig. Du har ikke tro uten å tvile, og ...

Jeg: Pøh. Det sier du bare fordi alle "bevisene" på Guds eksistens har blitt motbevist. Da sitter du bare igjen med troen.

Jesus: Men hvorfor sluttet du å tro på meg? Masse mennesker søker og leter etter den tryggheten og sjelefreden jeg skaffet deg. Hva er greia?

Jeg: Vel, jeg kom frem til at selv om jeg følte noe sterkt inni meg, var det ingen grunn til at det jeg følte skulle være sant. Gapet mellom "sånn føler jeg det" og "slik henger universet sammen" ble påfallende stort.

Jesus: Du er klar over at mange kombinerer både darwinisme, vitenskapelig metode og en personlig gudstro? Du hadde ikke behøvd å være så veldig vrang!

Jeg: Det var ikke Darwin som tok rotta på deg, ta det med ro. Det var kunnskap om hvordan hjernen fungerer og hva følelser egentlig er.

Jesus: Jaha?

Jeg: Jeg har hallusinert et par ganger - sett ting som jeg senere skjønte ikke var der. Hjernen min produserte for mye dopamin, og - svusj! - så lurte sansene meg trill rundt.

Jesus: ... Jeg skjønner ikke hvor du vil med dette?

Jeg: Nei, men jeg kunne forklart Moses et og annet om brennende busker, hm?

Jesus: Det synes jeg var en ufin karakteristikk av mennesker som har sterke, religiøse opplevelser.

Jeg: Men det har jeg også hatt. Det er bare det at jeg vet at de følelsene blir til inne i kroppen min, og de har ikke noen sammenheng med verden utenfor meg. Troen var bare en følelse, på lik linje med sjalusi og irrasjonell angst. Ingen god målestokk for om Gud finnes.

Jesus: Så du sier egentlig at jeg bare er tankespinn?

Jeg: Vel, jeg sitter her og prater med meg selv, gjør jeg ikke?

Jesus: Hm. Vel.

Jeg: Busted.

Ida Jackson er skribent og illustratør, og driver bloggen Revolusjonært Roteloft.

HTML .fb_share_link {
PADDING-RIGHT: 0px; PADDING-LEFT: 20px; BACKGROUND: url(http://static.ak.fbcdn.net/images/share/facebook_share_icon.gif?2:26981) no-repeat left top; PADDING-BOTTOM: 0px; PADDING-TOP: 2px; HEIGHT: 16px
}

Del på Facebook