Kontakt
Levi Fragell og eutanasimotstander Morten Horn, som er overlege ved Ullevål sykehus og HEF-medlem, diskuterte aktiv dødshjelp på TV2s Tabloid i går kveld.
- Mange liv kunne vært forlenget om pasienter visste at muligheten til en lovlig og verdig utvei var mulig når situasjonen ikke lenger er til å holde ut, skriver Levi Fragell.
Levi Fragell
Publisert: 27.01.2010 kl 10:06
Sist oppdatert: 27.01.2010 kl 12:26
"Hvis ikke leger og politikere snart innser at utviklingen av det moderne samfunn også krever nye holdninger til dødshjelp for syke med uutholdelige lidelser, risikerer vi fremveksten av en uverdig og inhuman dødskultur - styrt av kommersielle pilleselgere, produsenter av gjør-det-selv dødsmaskiner og velmenende amatører med gassflasker og plastposer."
Dette skrev jeg i Aftenposten etter at jeg for noen år siden hadde deltatt på en konferanse i Toronto om aktiv dødshjelp. En hel sal var fylt med selvhjelpsmidler for lidende som ønsker å dø, men som ikke kan få lovlig assistanse til å avslutte livet. I Tyskland tilbyr en tidligere delstatsjustisminister utleie av en selvmordsmaskin for 65.000 kroner.
Etter mine erfaringer i Foreningen retten til en verdig død kan jeg i dag tilføye nok et par "metoder": Revolvere innkjøpt i kriminelle miljøer og heroin fra det illegale marked på Plata i Oslo.
Den unge kvinnen Tone Evju i Moss kunne på denne tid i fjor ikke selv dra inn til Sentralstasjonen i Oslo og kjøpe heroin, dertil var hun for nedbrutt av sin MS-sykdom. Men barmhjertige venner tok sjansen på å kjøpe det hun trengte, og Tone visste hvordan injeksjonen skulle settes. Hun var sykepleier. Jeg snakket med henne dagen før hun valgte den eneste utvei hun så. Haglegeværet hun hadde gjemt i skapet kunne hun ikke lenger løfte.
Nå er heroin igjen i fokus som et middel til aktiv dødshjelp. En lege i Horten benyttet seg ved sin kones hjelp av denne muligheten. Etter hvert kan denne løsningen skape et nytt marked for narkolangere i vårt land, en mindre dramatisk fremgangsmåte enn bruk av barberblad, rottegift, skytevåpen og selvvalgt bilkrasj i fjellveggen.
Mange liv kunne vært forlenget med måneder og år om pasienter med de verste prognoser visste at muligheten til en lovlig og verdig utvei var mulig når situasjonen ikke lenger var til å holde ut. En del av dem dette gjelder vet at alle lovlige utveier er stengt den dagen man ikke orker mer, og derfor velger man en utgang "i tide", mens man ennå kan lade geværet eller kjøre bilen.
Stadig flere i land som har sivilisert sin lovgivning innser nå at adgangen til dødshjelp faktisk sparer liv. I noen amerikanske delstater har leger lov til å utstede resepter på livsavsluttende midler til pasienter med kort gjenværende levetid.
Effekten av denne praksisen i f. eks. Oregon i USA, er at hundrevis pasienter med risiko for en grufull død, vet at de vil kunne slippe før det blir for vondt. Det demper angst og holder livslysten oppe. Og bare ca. 40 benytter seg årlig av det livsavsluttende medikament de har stående. En oppgradert omsorg og smertebehandling klarer å hjelpe de aller, aller fleste. Men kan vi konkludere med at siden de fleste kan hjelpes, så kan vi akseptere uutholdelige lidelser for resten?
Nylig så jeg igjen amatøropptaket av MS-syke Bodil Bjerkmanns siste hilsen før hun døde for flere år siden. Hun kan ikke røre seg og lider forferdelig, sier hun. Det er intet håp om bedring. Doktor Christian Sandsdalen gav henne den dosen hun bad om. Hun sovnet stille inn. Legen ble utstøtt av Legeforeningen, mistet sin lisens og ble dømt for drap i tre rettsinstanser.
Mer enn 150 leger i Norge (ca. én prosent) har bevisst avsluttet sine pasienters lidelser i strid med loven på samme grunnlag, men har av forståelige grunner ikke stått frem. De færreste leger er imidlertid blitt bedt om å yte aktiv dødshjelp, og dette faktum blir stadig brukt som argument for at behovet ikke eksisterer.
Men det kan som nevnt ikke være etisk riktig å basere selve prinsippet om dødshjelp på en slik kvantitativ vurdering. Om det i Norge er én pasient av 1000 døende som må lide seg gjennom en gruvekkende dødskamp - så burde det være denne ene som utgjør den etiske utfordring, ikke de øvrige 999.
I Sverige har Statens medisinsk-etiske råd (SMER) nylig levert en utredning som åpner for legeassistert livsavslutning. Hvordan kan det ha seg at en (nesten) kompakt norsk legestand kan opprettholde sin moralske avsky for en praksis som gode kolleger i andre land anser som et stort fremskritt for etikk og samfunn?
Human-Etisk Forbund i Norge har en "historie" i denne sak som kan illustrere hvor følsomt og komplisert spørsmålet kan være. Stifteren av Human-Etisk Forbund, Kristian Horn, stemte for den humanistiske verdensunionens erklæring om eutanasi i 1974 (IHEU), og som offisiell delegat gjorde han det på vegne av sitt norske forbund. I 1999 stemte forbundets delegater også for en appell til verdens stater om å endre sine lover - og tillate dødshjelp.
Det arbeides fortsatt med spørsmålet om aktiv dødshjelp i Human-Etisk Forbund. Forbundets landsmøte i 2007 vedtok at to prinsipper skal ligge til grunn, selvbestemmelse og hensynet til andre. Siden disse to hensyn ikke utelukker hverandre, vil jeg for min del håpe at norske humanister - i likhet med sine venner og kolleger over hele verden - kan trekke den konklusjon at det må kunne åpnes for aktiv dødshjelp i unntakstilfelle, når både hensynet til andre og alle sikringshensyn er ivaretatt.
Levi Fragell er leder i Foreningen Retten til en verdig død
Les Morten Horns svar til Fragells kommentar:
Les mer om HEFs forhold til eutanasi: