Aksjonen Ingen liker å bli lurt er nå en drøy måned gammel. Aksjonen har blitt tatt veldig godt imot av mange. Godordene dominerer. Men noen kritiske, negative og tildels rasende tilbakemeldinger har det også vært. Kritikken har kommet både fra HEF-medlemmer (som nå trolig ikke er det lenger) og fra alternativbransjen og deres tilhengere. Alle har de latt seg provosere av aksjonen. Ikke noe av dette har vært uventet. At noen av HEFs rundt 78.000 medlemmer ville la seg provosere av dette, regnet vi med.

Kritikken har imidlertid i grove trekk gått på aksjonens form, og ikke innhold. De fleste negative tilbakemeldingene beskylder oss på en eller annen måte for å være intolerante, sneversynte, arrogante og for å tråkke på andre menneskers livssyn, noe flere hevder er i strid med HEFs humanistiske livssyn. Når Human-Etisk Forbund, gjennom denne aksjonen, har valgt å slå et slag for ett av de aller mest sentrale punktene i et humanistisk livssyn, nemlig at kritisk vitenskapelig tenkning skal være den avgjørende rettesnoren i vår virkelighetsoppfatning, er det klart at noen ideer ikke vil bestå testen og havne i søppelbøtta. Da tråkker vi også uvergelig på noen tær.

En annen typisk innvending er at ”det offentlige helsevesenet er like ille”. Andre igjen driver med vitenskapelig kirsebærplukking. De fleste av disse standardinnvendingene er lett å svare på, noe vi gjør blant annet på denne sida.

Det finnes imidlertid kritikk mot denne aksjonen som det er mye vanskeligere å svare på, og som våre til dels hissige kritikere ennå ikke har kommet på å spørre om. Disse innvendingene har kommet fra våre egne rekker.

Er det så nøye da?

Dette er kanskje å gi fra seg både våpen og ammunisjon, men likevel:

For noen uker siden holdt jeg et lite kurs i leserbrevskriving for Humanistisk Ungdom på en samling i Hurdal. Av all slags kritisk tenkning, er kanskje selvkritikken den viktigste. Derfor ba jeg ungdommene om å skrive et kritisk leserinnlegg mot aksjonen Ingen liker å bli lurt. Tilbake fikk jeg noe av den beste og mest rammende kritikken av aksjonen jeg har blitt konfrontert med så langt. Her var det ikke noe jamring over intoleranse og tråkking på livssyn. Heller ingen forsøk på å henlede oppmerksomheten på noe annet og angivelig mye verre.

Nei, ungdommene fortalte heller historien om den gamle bestemora som hadde gått til en healer. Der hadde hun møtt et menneske som så henne, som snakket med henne og lyttet til henne da hun fortalte om sine plager. Etter behandlingen følte hun seg mye bedre. Hva er galt med det? ville ungdommene vite. Spiller det noen rolle om behandlingen egentlig er virkningsløs så lenge hun får noe ut av det? Hvordan kan vi si at hun blir lurt når hun går dit frivillig, og til og med kommer tilbake for å bruke mer penger på healeren?

Det må spille en rolle hva som er sant

Det er ikke lett å svare på slike spørsmål. I Henrik Ibsens Vildanden ødelegger den sannhetssøkende Gregers Werle familien Ekdahl ved å fortelle hemmeligheter som absolutt burde ha forblitt skjulte. Resultatet er død og fordervelse. Selv om det er en viktig prinsipiell forskjell mellom passivt å unnlate å fortelle noe som er sant (jfr. dilemmaet i Vildanden), og det å lyve aktivt, lærte Ibsen oss ei viktig lekse i dette stykket. Noen ganger er det helt feil å ta livsløgnen fra et menneske. Sannheten må ikke alltid fram.

Men hvis man drar denne tankegangen ut i den andre ytterligheten ender man opp i det absurde. Hvis det på generelt grunnlag ikke skal spille noen rolle hva som er sant, bare folk har det bra, så er vi på ville veier. Slike leveregler vil for det første ikke fungere særlig godt for et individ på lang sikt (før eller senere får man gjerne virkeligheten i fleisen). På samfunnsnivå er det lettere å se skadevirkningene. Hvis alle levde etter en slik regel, og alle handlinger ble rettferdiggjort ut fra hensynet til enkeltindividers kortsiktige lykke, ville resultatet bli et samfunn uten et anerkjent skille mellom sant og usant, riktig og galt. Man ville også fort komme opp i dilemmaer knyttet til hvem sin lykke som skulle veie tyngst, noe som potensielt kan legge til rette for noen skikkelig utrivelige scenarier, hvis man samtidig kastet idealet om menneskets likeverd over bord.

I et slikt samfunn ville det også være enkelt for dyktige retorikere å gripe politisk makt uten at de trengte å forholde seg til krav om dokumentasjon og redelighet. Vi ville ikke hatt noe bolverk for å forsvare oss mot fascisme og totalitær tankegang. Kritikk ville bli umulig, siden det ikke ville finnes noen felles referansepunkter eller kvalitetskontroll. Alle påstander ville bli like gyldige – og likegyldige.

Det er nettopp denne relativistiske smørja vi mener veksten i det alternative fører oss i retning av, og som aksjonen Ingen liker å bli lurt ønsker å advare mot. Vi tror ikke dette er et samfunn som legger godt til rette for at mennesker skal kunne leve lykkelige liv.

To hensyn som må balanseres

Dermed står vi der med to hensyn. På den ene siden må vi til en viss grad akseptere at folk lever med livsløgnene sine så lenge de får noe ut at det, og ikke skader andre. Samtidig må det spille en rolle i samfunnet hva som er sant og usant. Utfordringen blir da å balansere disse to hensynene. Vurderingene man gjør seg vil også avhenge om man har et samfunnsperspektiv eller et individperspektiv, og om perspektivet er langsiktig eller kortsiktig.

Ingen liker å bli lurt-aksjonen har et langsiktig samfunnsperspektiv. Vi mener at veksten i det alternative leder oss i retning av dette ”relativistisk smørje”-samfunnet, og det ønsker vi å advare mot. Men det betyr selvsagt ikke at vi er blinde for at det på individnivå i et kortsiktig perspektiv kan være riktig å la folk forbli i troen på noe som egentlig ikke er sant, hvis det gir dem utbytte og livsglede.

Litt løgn for å trigge placeboeffekten?

Det andre vanskelige spørsmålet som ble tatt opp av ungdommene gjaldt placeboeffekten. Selv om homøopatipiller bare er sukker, og forskning tydelig viser at pillene ikke har noen virkning ut over placebo, så virker de jo faktisk på kroppen gjennom placeboeffekten. Og hvorfor skal vi mase om at pillene egentlig ikke virker, så lenge de trigger denne effekten? Har vi ikke behov for litt løgn for å stimulere denne fantastiske kilden til helbredelse og velvære som placeboeffekten er, ville ungdommene vite.

Svaret på dette er ikke ulikt svaret på den første utfordringen. I et langsiktig samfunnsperspektiv må det spille en rolle hva som er sant og usant. Men på kort sikt, for et enkeltindivid, kan det komme inn andre hensyn.

Det er fra sine egne man skal ha det

De samme vanskelige, kritiske spørsmålene fikk jeg også fra panelet i skeptikerpodcasten Saltklypa, der jeg ble intervjuet på mandag. Fra å svare selvsikkert og innøvd, ble svarene raskt mer stotrende og famlende når panelet konfronterte meg med dette. For det er ikke lett å bruke storslegga i spørsmål av denne typen. Når viktige hensyn står opp mot hverandre, gjelder det her som ellers å finne en optimal mellomposisjon der man tilfredsstiller det ene hensynet uten å gå urimelig på akkord med det andre. De finnes ingen perfekt løsning.

Det er imidlertid et tankekors at disse vektige innvendingene ikke har kommet fra alternativbevegelsen og de som i størst grad har latt seg provosere av denne aksjonen. Det er fra sine egne man skal ha det.