Den kirkelige musikkarven tilhører også humanister. Kan vi bruke den ved høytidelige anledninger? Hva kan vi velge istedenfor om vi vil unngå religiøs musikk, og hvor kirkelig er en komponist som Bach egentlig? Norges største Bach-ekspert, Ove Kr. Sundberg, mener Bach ikke må sperres inne i kirkerommet.

Publisert: 13.4.2007

Kirkemusikken er en av kronjuvelene i vår europeiske kulturarv, og mange humanister setter pris på den. Hedningsamfunn-pioneren Dagfinn Eckhoff, mangeårig medlem i koret Grex Vocalis, sa det slik da Fri Tanke intervjuet ham for noen år siden: "Det er få som har sunget mer i kirken enn meg".

Den eminente essayisten Georg Klein er et annet eksempel på en humanist som elsker kirkemusikk - og da særlig Bach.

I siste utgave av Fri Tanke forteller Richard Norman (hans nylig oversatte bok Om humanisme kan knapt anbefales nok) at han ønsker å begraves til tonene av Bach.

Likevel er det nok mange humanister (muligens også herrene Eckhoff og Klein) som ikke synes at Bachs kirkemusikk er riktig å spille i deres gravferd. Det er selvfølgelig ikke noe trangsynt ved det å foretrekke kulturuttrykk man kan stå inne for livssynsmessig ved slike anledninger. På samme måte som det ikke ville være trangsynt for en troende kristen å insistere på salmer framfor hinduistiske tempelsanger i sin begravelse.

Men kanskje man kan få i både pose og sekk?

Det er ikke uten grunn at Bach regnes som en av kirkemusikkens giganter. Men den gode kantoren skrev også verdslig musikk - musikk som ikke står tilbake for hans kirkelige verker. Dette er lett å glemme, ettersom musikken fra denne tidsepoken så ofte forbindes med det kirkelige.

Ove Kr. Sundberg er kanskje Norges ledende ekspert på Bachs musikk. Sundberg er tidligere domorganist i Bodø og professor emeritus i musikkvitenskap. Han har skrevet en rekke artikler og bøker, og skriver fremdeles om musikk i Vårt Land nå og da.

Denne sommeren fyller han 75 år, og i den forbindelse gir Norsk Musikkforlag ut en festskrift og en CD med et utvalg av hans orgelverker.

Sundberg mener at Bach egner seg for humanistiske seremonier.

- Bach arbeidet innenfor et religiøst univers, og det var en religiøs dimensjon ved alt han skapte. Likevel er det godt mulig å skille mellom det som har en klart religiøs tekst eller er ment for en kirkelig sammenheng, og det som er instrumentalt eller uten religiøs tekst, mener Sundberg.

- Det er vel likevel ikke vanntette skott mellom Bachs kirkelige og verdslige musikk. Bach brukte jo deler av en fødselsdagskantate i sin berømte H-Moll-messe?

- Ja, det er riktig at Bach brukte frittstående musikk i kirkelige verker. Da kirkeliggjorde han denne musikken. Men han gikk aldri den andre veien, han brukte aldri musikk med et kirkelig utgangspunkt i såkalt verdslig sammenheng, understreker Sundberg.

Når man velger Bachs verdslige verker, kan man altså regne med at musikken ikke er skrevet for å brukes i kirkelige sammenhenger og at det kristne innholdet ikke er sterkere enn man må forvente av musikk skrevet i en tid da man knapt stilte spørsmål ved "det kristne verdigrunnlaget".

Sundberg understreker at man ikke må stenge Bach inne i et kirkelig rom.

- Det er viktig at de som ikke føler for å ta med seg den religiøse dimensjonen ikke stenger seg ute fra de dype, menneskelige opplevelsene som hans musikk byr på, sier han.

For man trenger selvfølgelig ikke dele Sundbergs kristne livssyn for å sette pris Bachs musikk. Sundberg peker på Bachs økende popularitet i Japan og Kina, land som ikke akkurat preges av kristendommen.

Høytidelig for humanister
Den som kontakter seremoniavdelingen i Human-Etisk Forbund vil få mange gode musikktips til høytidelige anledninger, men hva vil en utenforstående foreslå?

Fri Tanke har bedt Jan Bøyum, som driver butikken Aktiv Klassisk i Oslo, til å komme med forslag på høytidelig musikk uten utpreget religiøst innhold. Bøyum har i stor grad valgt ut verker som det er en viss sannsynlighet for at mennesker kjenner til og som ikke er så utfordrende at de stjeler oppmerksomheten fra selve begivenheten.

Gravferd
Henry Purcell: Didos klage fra Dido og Æneas
Purcells barokkopera er kanskje ikke helt sekulær, men det spørs vel hvor mange av dagens mennesker som stusser på en henvisning til hekser. Bøyum anbefaler særlig innspillinger med Janet Baker og Jessye Norman.

Til sist, selv om det gjenstår å se om noen av dagens komponister vil få et ettermæle som kan måle seg med Bachs, er det verdt merke seg at det faktisk finnes mennesker som lever av å skrive musikk i dag også. Kanskje noe å tenke på for Human-Etisk Forbund?