Visesanger Hans Rotmo har vært i hardt vær etter at han 20. januar utgav CDen «Eurotrua». Platen inneholder blant annet den sterkt innvandringskritiske sangen «Svarte telt», der asylsøkere sammenlignes med «lopper og lus» samtidig som Rotmo kritiserer bygging av moskeer og bønnerom.

I intervju i Morgenbladet og Aftenposten 24.januar har Rotmo forsvart teksten. Samtidig har han omtalt politikere som har «åpnet for Schengen-systemet» og som vil «slippe inn en helsikes masse folk med fremmede kulturer» som «landsforrædere».

Rotmo har fortid i gruppen Vømmøl Spelemannslag, som var tett forbundet med ML-bevegelsen og som på 1970-tallet gjorde seg bemerket med tekster som inngikk i kampen mot det daværende EF/EEC (EU).

Samtidig var tekstene preget av bygderomantikk, der han satte det idealiserte bondesamfunnet og landbruket opp mot bylivet som ofte ble fremstilt som synonymt med fremmedgjøring og spekulantkapitalisme. I Aftenposten 24.januar i år fremhever Rotmo kampen mot fraflytting som det viktigste budskapet til Vømmøl, og sier at han i dag ser få spor av kommunisme i tekstene. Etter hans mening er tekstene snarere preget av en tankegang som tilsvarer senterungdommen.

Likheter med ideer hos bondebevegelsen på 30-tallet

Kombinasjonen av innvandringsmotstand, antikapitalisme og synet på bondesamfunnet som «det ekte» har fått historiker Kjetil Simonsen til å peke på klare likheter mellom Rotmos uttalelser og enkelte ideer som gjorde seg gjeldende i mellomkrigstidens bondebevegelse, slik man blant annet møtte den i Bondepartiet og ulike bondeaviser:

– Jeg kjenner ikke til Rotmos nåværende verdensbilde i detalj. Men så vidt jeg forstår det utfra intervjuet i Aftenposten, påberoper han seg en antimoderne og tilbakeskuende politisk oppfatning, i tillegg til at han opplyser at det viktigste for Vømmøl Spelemannslag på 1970-tallet var kampen mot den moderne kulturens fremmedgjøring og oppløsningen av det norske bondesamfunnet. Mellom linjene leser jeg en søken etter autensitet, sier Simonsen, som er stipendiat ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

«Svarte telt» er en modernisering av sangen «Dæven han ta» fra 1974. I originalteksten kontrasterer Rotmo bygda og landbruket opp mot byen, som sees som unaturlig og nedbrytende. Blant annet heter det at «Odelsguten min har flytta inn te by'n/Og fått allergi imot ky'n/Han studere og sei han ska bli disponent /Han skulla vel aldri ha vørti sendt».

Flere andre vømmøltekster fra 1970-tallet tar opp fraflytting fra bygdene og inn til byen som et problem.

Simonsen forklarer at dette også var et viktig tema i mellomkrigstiden:

– Fraflytting og kampen mot fraflytting – og for nydyrking – var et sentralt ideologisk element langt utenfor bondebevegelsen. For eksempel kan Hamsuns Markens Grøde, som ble utgitt i 1917, leses som et uttrykk for den bondeideologiske mobiliseringen rundt første verdenskrig. Her møter vi både nydyrkerestetikken, nydyrkeren som ideal, og tanken om at Norge bør bygges på bondegrunn.

Opphav i høyreradikal åndsstrømning i Tyskland

Simonsen forklarer at opphavet til det negative synet på byen – der denne ikke minst ble sett på som unasjonal, ligger i tysk völkisch-tenkning fra sent 1800-tall.

– Völkisch-tenkningen var en høyreradikal åndsstrømning som fremmet antiurbanisme og motstand mot kosmopolitisme i kombinasjon med raseideologi. Man romantiserte den rotfestede bonden og det førkapitalistiske fellesskapet på landsbygda. Dette ble sett på som noe rotfast og autentisk, og til dels som en bærer av nasjonal og etter hvert også rasemessig identitet, i motsetning til den atomiserte, sjelløse og materialistiske urbaniteten.

I tysk völkisch-tenkning var det vanlig å koble byene til «jøden», for eksempel var «det jødiske Berlin» et vanlig uttrykk fra 1890-tallet. Man satte «Gemeinschaft» – altså fellesskap – opp mot «Gesellschaft», der man først og fremst ser andre som handelspartnere. Fra et raseperspektiv snakket man både om urbanitet, modernitet og byene som smeltedigler som uttrykk for «den jødiske ånden». Man trakk et skille mellom den jordbundne germanske rasen og den rotløse jødiske, forklarer Simonsen, som presiserer at likhetene i synet på bygd og by ikke betyr at Rotmos uttalelser er antisemittiske.

Simonsen ser også likheter mellom Rotmos uttalelser om innvandring – der han blant annet hevder at det tar flere generasjoner å bli norsk – og tanker fra mellomkrigstiden:

– Bondebevegelsen var vel den bevegelsen innenfor datidens norske mainstream som i sterkest grad adopterte raseforestillinger. Allerede bondepartiets første program hadde en paragraf om å verne den norske folkestammen både mot skadelig innvandring og utvandring, der man betraktet utvandringen av sunn norsk bondeungdom som skadelig for rasen.

ML-bevegelsen ble inspirert av maoismens negative syn på bylivet

Hans Petter Sjøli, historiker og forfatter av boken Mao min Mao – Historien om AKPs vekst og fall, er enig med Simonsen at det er klare paralleller hos Rotmo til strømninger i bondebevegelsen og det gamle Bondepartiet.

Sjøli mener at disse ble videreført i deler av ML-bevegelsen i den mest nasjonalistiske perioden midt på 1970-tallet, der de ble blandet med maoistisk ideologi inspirert av regimene i Kina og Kambodsja. Spesielt sistnevnte var preget av et sterkt negativt syn på det «dekadente» bylivet som blant annet førte til den brutale tvangsevakueringen av Phomh Penh etter Røde Khmers maktovertagelse.

– Det var en sterk nasjonal strømning i bevegelsen i tiden rundt og etter EF-avstemningen. Man romantiserte livet på bygda, og mente at Arbeiderpartiet var svikere som hadde ført en politikk som hadde ført til sentralisering og avfolking. Dersom AKP-ml klarte å få makt, ville folk flytte hjem til nedlagte småbruk og få bygdene til å blomstre igjen. Du finner dette spesielt tydelig hos dikteren Bjørn Nilsen, som var tilknyttet ml-bevegelsen og som skrev om hvordan folk skulle vende tilbake til forblåste hjemtrakter og gjenopprette ordenen. Man kontrasterte det syndige bylivet med en «Gemeinschaftsromantikk» med trygge og tette samfunn der alle kjente hverandre.

I likhet med Simonsen ser Sjøli også paralleller til Rotmos senere uttalelser om innvandring.

– AKP lanserte parolen «Steng grensene» i 1971, altså lenge før den norske innvandringsstoppen. Jeg vil understreke at jeg mener det er feil å omtale AKP som et rasistisk parti, men i motstanden mot «fremmedarbeidere» ligger det også en tanke om Gemeinschaft eller fellesskap, og en romantisk forestilling om en felles, ekte norsk kultur og motstand mot ekstern innblanding i denne. Hos Rotmo er dette fortsatt del av samme prosjekt – å bevare bygdesamfunnet mot storbyens kosmopolitisme og multikulturalisme, avslutter Sjøli.

Vi har forsøkt å få tak i Hans Rotmo for en kommentar uten å lykkes.