Det skrives mye om islam for tiden, men kvaliteten og nyanseringsevnen er dessverre ofte varierende. Noen ganger glimter det likevel til. Mark Sedgwicks nye bok, Islam & Muslims, er et slikt glimt.

Tekst: Didrik Søderlind
(Publisert: 07.11.2006)
Bokanmeldelsen er tidligere publisert i Humanist 3-2006

Les mer om tidsskriftet Humanist her.

Boken er velskrevet, lettfattelig (engelsken er ikke avskrekkende), og med sine 252 luftige sider er den kortfattet. Dessuten byr forfatteren på en dose humor, noe som er sjelden vare i bøker om religion og enda sjeldnere i bøker om islam.
Mark Sedgwick er islamekspert og arbeider ved det amerikanske universitetet i Kairo. Han har, i tillegg til "standardverket" om tradisjonalismen Against the Modern World (anmeldt i Humanist nr 2/05) også skrevet to bøker om sufisme - den islamske mystikken. Sufismen er ikke noe stort fenomen i dag, men Sedgwicks interesse for dette feltet er mer relevant enn man skulle tro. For sufismen, med sine kunstneriske uttrykk innen poesi og dans, har alltid vært kongeveien inn i islam for vesterlendinger.

Jeg må innrømme at fordommene mine slo ut i full blomst da jeg først la øynene på Islam & Muslims. Omslaget skjemmes nemlig av vendinger som "diverse experience" og "appreciate a rich and diverse culture". Undertegnede får piggene ut av ord som "diverse", som er i nær slekt med norske plattheter som "krydderduftende" eller "fargerike"; ord som signaliserer at man forholder seg til mennesker fra fremmedartede kulturer som dekorative fargeklatter med spennende mat.

Heldigvis er det, som alltid, innholdet i en bok som er viktigst, og Sedgwicks bok gjør førsteinntrykket til skamme.

To huler

Anslaget er spennende. Islam & Muslims begynner i en hule. Eller rettere sagt i to huler. Den ene er hulen der Osama Bin Laden, mannen som mer enn noen andre personifiserer de truende aspektene ved islam, gjemmer seg. Den andre er den hulen der handelsmannen Mohammed mottar beskjeden fra engelen Jibril (Gabriel) om at Gud har valgt ham som sin profet. Slik veves nytt og gammelt, islam og islamistisk ekstremisme, sammen i en sammenhengende fortelling.

Islam er, som kristendommen, én religion. Men akkurat som innen kristendommen er det ikke én måte å være muslim på.

Islam & Muslims trekker en viktig (om enn diffus) skillelinje mellom tradisjonelle muslimer og moderne muslimer. Tradisjonelle muslimer bor gjerne på landet, og det er gjerne her man finner gamle islamske skikker som flerkoneri. Slike muslimer kan også være påvirket av tradisjoner som å be ved gravene til muslimske helgener og kan bruke Koranen som et slags hellig objekt med helbredende kraft.

Moderne muslimer bor gjerne i byene. De er i stadig større grad påvirket av Saudi-Arabias såkalte wahhabisme, som er en av de strengeste fortolkningene av islam (saudiske kvinner får ikke kjøre bil, for eksempel).

Tradisjonelle og moderne muslimer står langt fra hverandre. Det som for den ene er et islamsk påbud, kan for den andre ikke ha noe som helst med islam å gjøre eller nærmest være blasfemisk. Slikt er særlig viktig når det gjelder spørsmål som kvinnelig omskjæring, bruk av hodeplagg og så videre. Men det er vanskelig å trekke klare skiller. Den muslimske verden, som resten av kloden, har nok av gråsoner, glidende overganger og tilsynelatende selvmotsigelser.

Et annet viktig spenningsfelt er mellom muslimer og islamister. Sistnevnte er de som vil ha islam som et politisk program for samfunnet, inkludert lovskikken Sharia, som regulerer de fleste sider ved menneskelivet. Sharia er mest kjent for sine brutale straffer, som riktignok sjelden har vært praktisert, fordi kravene til bevisførsel er nesten umulige å oppfylle (flere øyenvitner, for eksempel). Men når sharias straffeutmålinger kombineres med beviskravene fra moderne rettspraksis, kan resultatet bli blodig.

Dette ønsket om at samfunnet skal styres av islam er ikke et gufs fra den mørke middelalderen, slik vi i vesten gjerne tror. Derimot er islamismen et moderne fenomen, og nært beslektet (og inspirert av) det 20. århundres store politiske utopier, som fascismen, nazismen og kommunismen.

Sedgwick bruker ikke det knivskarpe skillet mellom muslimer og islamister som mange kommentatorer i Norge bruker. Som han skriver: Ikke alle muslimer er islamister, men alle islamister er muslimer. Han redegjør også bra for hvorfor så mange muslimer ser islamismen som eneste utvei for den muslimske verden, som gjerne lider under autoritære og mer eller mindre korrupte styrer.

En ærlig fremstilling

Mark Sedgwick er klart sympatisk innstilt til religionen og menneskene han skriver om, men han er også åpent bekymret over retningen store deler av religionen utvikler seg i. Han skriver både med kjærlig og kritisk penn. Ett resultat av dette, utover en god leseopplevelse, er at Sedgwick virker ærlig. Dette er forfriskende for oss som er vant til å lese skildringer der sakligheten ofres til fordel for en eller annen politisk agenda.

Politiseringen av bøker om islam kan nå det komiske. I et innføringsverk om islam av Jan Opsal på Universitetsforlaget er det et kort avsnitt om islamkritikk. Her nevnes fire eksempler på islamkritikere: Oriana Fallaci (kjent for formuleringer som at islam er en "søledam ... som aldri blir ren"), Jean Marie Le Pen (leder av franske Front National), Pia Kjærsgaard (leder for Dansk Folkeparti) og Silvio Berlusconi...

Jan Opsals bok representerer selvfølgelig den ene ytterligheten, som ofte utmaler alle med kritiske innvendinger mot deler av islam som "islamofober". Den andre ytterligheten er de som synes Fallaci, Le Pen, Kjærsgaard og Berlusconi er eksempler til etterfølgelse.

Sedgwick har selvsagt en agenda han også, men hans balansegang mellom oppriktig kjærlighet og kritiske sans gjør at han styrer klar av disse grøftene.
Noe av det jeg ofte savner i møtet med islam i Norge er at den islamske verden, i likhet med den kristne, ikke bare er en religion, men en sivilisasjon. Igjen er dette et tema der de politiske føringene ofte tar overhånd, og usaklig nedvurdering eller hodestups glorifisering står på dagsordenen. Men igjen fremstår Sedgwick som ærlig og saklig. Han skriver om hvordan skjønnlitteratur fra den muslimske verden jevnt over er svake saker, mens poesien er fremragende. Delvis fordi ørkenfolkene som var blant islams første tilhengere elsket poesi, som fikk karavaneturene til å gå langt raskere.

Likeledes skriver Sedgwick om hvordan islams lange og strenge billedforbud har gjort billedkunst fra den muslimske verden (selvfølgelig med unntak) til sørgelige saker, mens andre former for kunst har nådd høyere nivåer. Særlig er arabisk kalligrafi med rette berømt, og samlermarkedet er stort.

Islam og krig

Så til den varmeste og mest politiske poteten av dem alle: hva med islam og krig? Sedgwick legger igjen ikke fingrene mellom. Ja, islam er blitt spredt med sverdet. Men islam har også spredt seg på fredelige måter, gjennom frivillig omvendelse. Som visse andre religioner, med andre ord.

Det er ikke vanskelig å forstå hvordan islam kan ha virket forlokkende på mange konvertitter gjennom historien. I islams ekspansive faser var det snakk om en høyt utviklet kultur som virket like imponerende og forlokkende på en gjeter fra Sudan som den europeiske kristenheten virket på mange av oss her på berget da vi ble kristnet (eller kristnet oss selv, slik de gjorde på Island).

Muslimer har ikke alltid vært like tolerante overfor minoriteter i områder som er blitt underlagt islam, men har faktisk et langt bedre rulleblad på dette feltet enn kristendommen.

Dessuten er det, slik det gjerne er i verden, ofte et sprik mellom liv og lære. Selv om islam tar avstand fra rasisme, er dette dessverre ikke noe ukjent fenomen blant muslimer.

Selvfølgelig finnes det i dag ekstremister. Det finnes muslimer som drømmer om et verdenskalifat under islamsk myndighet. Men det finnes langt flere muslimer som ler av slike tanker.

God forskningsformidling

Sedgwicks bok er ikke bare en god bok om islam, den er også et eksempel på god forskningsformidling.

Hver formidler preger sin formidling. Det er det personlige preget, der forfatterens egne interesser viser seg, som ofte blir det mest spennende med slike bøker - og det mest minneverdige. Det jeg virkelig kommer til å huske fra Islam & Muslims, er avslutningen.

I stedet for en tørr og akademisk konklusjon, gir Sedgwick ordet til en amerikaner som har konvertert til islam. Hva får en vestlig mann, oppvokst i det moderne spirituelle supermarkedet med alle mulige alternativer å velge blant, til å velge nettopp islam?

"Jo," sier konvertitten (fritt oversatt av undertegnede), "til syvende og sist er det beste ved islam at den gir deg tilgang til Gud. Kanskje andre religioner også gjør det, men islam gjør det bedre enn noen annen jeg vet om. Det er poenget med alle disse reglene - hvis du følger dem, kan du komme til steder du ellers ikke ville kommet deg."

Han fortsetter: "Tilgang til Gud er noe som er vanskelig for de fleste mennesker å forstå. Kanskje du har følt noe som det en gang, kanskje når du har betraktet naturen. Det er det Freud kalte "oseanfølelsen", selv om han forsto det på en helt annen måte. Før jeg ble muslim, følte jeg dette en gang mens jeg satt ved bredden av en sjø under en vakker solnedgang. Dette er poenget med islam: I stedet for å hende ved en tilfeldighet en eller to ganger i løpet av livet, kan dette skje hele tiden."

Tre nivåer
Sedgwicks bok fungerer først og fremst godt fordi den hele tiden beveger seg mellom tre nivåer.

Det første nivået er religionen selv: islams historie, teologi og leveregler. Islamsk teologi kan være vanvittig innfløkt (i likhet med andre religioners teologi), men Sedgwick klarer å redegjøre for forskjellige lovskoler og retninger på en måte som gjør at de fleste burde kunne henge med.

Det andre nivået er hva islam, med sitt mangfold av leveregler, påbud og forbud, betyr i praksis. Hvilke av islams påbud og forbud følges og hvilke bryr man seg mindre om? Hvordan har de preget muslimsk sivilisasjon?

Det som virkelig hever boken er det tredje nivået, der vi får treffe muslimene selv. Sedgwick øser av personlige erfaringer og artige anekdoter.

Noen av dem er morsomme. Vi får høre om kvinnen som (i hvert fall i følge familien sin) skiftet lovskole fordi hun forelsket seg i en hjerteknuser av en valp og trengte å tilhøre en lovskole som aksepterte hundehold. Vi får høre hvordan muslimske småbarn reagerer når foreldrene ber - de synes det er kjempegøy at mamma og pappa krabber på gulvet, de også! Andre anekdoter er triste. Vi får høre hvordan det er å være den eneste muslimen man vet om på en svensk høyskole og måtte bryte fasten under Ramadan alene og i ensom gråt. Noe som må være islams svar på å være alene på julaften.

Det er de personlige møtene som gjør sterkest inntrykk. I Islam & Muslims møter man ikke bare islam i teori og praksis, og en rekke muslimer i forbifarten, slik man gjerne gjør i slike bøker. Sedgwick klarer å få leseren til å forstå hvorfor mennesker er, og blir, muslimer, og hvorfor de er glade i og stolte av religionen sin. Slik virker Islam & Muslims nesten øremerket for ikketroende lesere; ved å forsøke å formidle de troendes (og troens) indre liv får Sedgwick på glimrende vis frem hva man bør forstå for å kunne forholde seg til troende muslimer på en konstruktiv måte.

Det beste er likevel hvor godt han får frem at muslimer ikke er festlige fargeklatter, som pynter opp i vårt kjedelige, vestlige samfunn. Ei heller er de blodtørstige demoner som vil utrydde oss andre. Muslimer er verken fargeklatter eller demoner, de er mennesker. De er bare preget av en religion som vi som ikke er muslimer kunne ha godt av å lære litt mer om.