I helga var det Humanistisk konfirmasjon mange steder i landet. Bildet er fra Horten der Anja Jergel Vestvold holdt tale. Hensikten både med humanistisk og kirkelig konfirmasjon er å "styrke og bekrefte" ungdommene.
Kirkekonfirmasjon er ikke en "bekreftelse av dåpen"
En av de vanligste misforståelsene er at kirkekonfirmasjonen er en bekreftelse av dåpen. Men det er en myte.
Publisert: 10.05.2010 kl 10:00
Sist oppdatert: 10.05.2010 kl 10:30
For kirken er det utelukkende dåpen som teologisk sett gjør et menneske til "Guds barn". Ingenting man gjør senere i livet, kan gjøre om på dette. Heller ikke om man melder seg ut og proklamerer sin ateisme for hele verden vil man bli "avdøpt", teologisk sett.
Derfor er ikke konfirmasjonen ifølge kirken noen "bekreftelse av dåpen", som mange fortsatt tror.
- Konfirmasjonen er en forbønns- og velsignelseshandling. I tidligere tider var selve konfirmasjonshandlingen en offentlig bekreftelse på at konfirmanten ville leve som kristen. Selve konfirmasjonen er en forbønnshandling som ikke forutsetter noen bekjennelse fra konfirmantens side. Ordet konfirmere betyr bekrefte. I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter, heter det på Den norske kirkes hjemmesider.
Den norske kirke konfirmerer med andre ord sine ungdommer av samme årsak som Human-Etisk Forbund, nemlig for "å styrke og bekrefte" dem.
Konfirmasjon teologisk overflødig
Lektor ved Teologisk Pædagogisk Center i Danmark, Liese Christensen, har forsket på unge og konfirmasjon. Hun sier til Vitenskap.dk at kristen konfirmasjon på mange måter kan sies å være litt overflødig.
- Gud har allerede tatt til seg Guds barn da de ble døpt, sier hun.
Vitenskap.dk skriver videre at konfirmasjonen ikke spilte noen rolle i protestantisk kristendom rett etter reformasjonen i første halvdel av 1500-tallet. Den katolske konfirmasjonen, eller "fermingen", var noe man kvittet seg med fordi det ikke var en del av sakramentene. Men senere kom skikken inn igjen, og denne gangen med tvang.
- Senere, etter at hungersnød, krig, sykdom og lidelse hadde banket læren om Gud ut av den danske befolkningen, ble konfirmasjonsritualet importert til Danmark (og dermed også Norge) fra den nord-tyske pietist-bevegelsen, skriver de.
Leise Christensen forteller at ungdommene ikke hadde mye valg, slik det utviklet seg etter hvert.
- Konfirmasjonen var en meget kort skolegang, der man skulle lære sin katekismus. Det var et lovkrav, og man kunne ikke flytte fra sognet, få jobb, bli soldat eller bli gift, før man var konfirmert, sier hun.
Det er Gud som bekrefter, ikke konfirmanten - Selve konfirmasjonen er en forbønnshandling som ikke forutsetter noen bekjennelse fra konfirmantens side. I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter. Konfirmanten sees mer som objekt enn subjekt i konfirmasjonsgudstjenesten, og det blir bedt for hver enkelt konfirmant, heter det i Store norske. Les mer:
Ifølge Store norske leksikon forkastet Martin Luther konfirmasjonen som sakrament, men en evangelisk konfirmasjonshandling ble mange steder vanlig. Den kom til å bestå av katekismeforhør og håndspåleggelse. I Norge ble konfirmasjonen innført i 1736, og var tvungen frem til 1912.
