"Kamp mot all rasisme, der du jobber, der du bor!"
Publisert 5.10.2006 Jeg husker en gang i en fjern fortid da vi gikk i fakkeltog og ropte "Kamp mot all rasisme, der du jobber, der du bor", og sang "...
Publisert: 05.10.2006 kl 13:29
Sist oppdatert: 05.10.2006 kl 13:54
Publisert 5.10.2006
Jeg husker en gang i en fjern fortid da vi gikk i fakkeltog og ropte "Kamp mot all rasisme, der du jobber, der du bor", og sang "Kringsatt av fiender, gå inn i din tid..." mens ungradikale øyne gnistret i fakkelblafringen. Jeg husker en tid da det fortsatt var helt legitimt og ikke naivt i det hele tatt å være for "et fargerikt fellesskap", og det ble demonstrert iltert til støtte for hver eneste asylsøker som fikk avslag. Og hovedfienden, "rasistene" i FrP hadde fortsatt under 10 prosent oppslutning.
Den tida er over. Vi er blitt klokere. Tross sine sympatiske beveggrunner, var den venstreradikale antirasismen på 80- og 90-tallet i overkant naiv i forhold til alt det "nye og spennende" som innvandrermiljøene representerte. Og det må vel innrømmes at vi kanskje var litt for kjappe med å stemple alle de som ikke delte vår uforbeholdne omfavnelse av "våre nye landsmenn" som rasister. Hadde vi et politisk korrekt meningsmonopol? Ja, det kan tenkes. Ble det lagt lokk på motstridende meninger? Ja, det kan man vel si.
Men etterhvert skjønte vi at det var en del av de verdiene innvandrerne hadde med seg som ikke smakte like godt som børek, falaffel og shawarma kebab i pita. Tvangsgifte, æresdrap, kjønnslemlestelse, fordømmelse av homofile, henteekteskap og manglende vilje blant enkelte til å lære seg språk og la seg integrere er bare noen stikkord.
Så gikk det hull på ballongen. Meningsmonopolet sprakk. I løpet av de siste årene har stadig flere meldt seg på for å bekymre seg offentlig over hvordan det skal gå med velferdsstatene i Europa hvis dette får fortsette.
- Venstresidens og feminismens naive og hodeløse omfavnelse av den multikulturelle ideologien og den "åpne dørs politikk", har fraranet tusener av jenter og kvinner helt grunnleggende menneskeverd, skriker Hege Storhaug, en av de mest høyrøstede akkurat nå. - Hvis det fortsetter slik, er Norge et muslimsk land om hundre år, sier folk som tidligere gikk i tog og sang "Til ungdommen" i fakkelglansen.
Nå er det ikke bare rabiate FrP-ere og ytterliggående høyrekrefter som sier slike ting. Innvandrerjenter som Kadra Noor og Shabana Rehman legger ikke noe imellom når de beskriver undertrykkende strukturer i innvandrermiljøene. Universitetsintellektuelle som Nina Witoszek og Sigurd Skirbekk samt Knut Olav Åmås og Halvor Tjønn fra Aftenposten følger opp og advarer mot innvandringens farer på en dannet akademisk og troverdig måte.
Det har liksom blitt lov til å si ting høyt nå som ville ha utløst spontanfakkeltog landet rundt tidlig på 90-tallet. Frontene hardner til. Utfallene til Hege Storhaug, samt de mer dannede innspillene fra Witoszek, Åmås og de andre skaper et debattklima der det blir stadig mer akseptert å slenge ut kompromissløse, fordømmende holdninger overfor grupper av innvandrere. Ikke fordi de nevnte debattantene ønsker at det skal være slik. Det bare skjer.
Når for eksempel tvangsgifte og kjønnslemlestelse kritiseres, ligger det ofte implisitt at problemet gjelder "alle de der folkene" og "den der gammelkonservative, før-moderne religionen deres". Man slutter gradvis å snakke om individer og begynner å dømme kollektivt. Den tiltagende harde linja mot kritikkverdige forhold i muslimske miljø, bidrar kort sagt til å berede grunnen for det vi kalte rasisme innimellom falaffel-munnfullene på 90-tallet.
Så da står vi igjen med et dilemma. 90-tallets ukritiske og naive kulturrelativisme er absolutt ikke veien å gå. Men det kompromissløse og overforenklende debattklimaet som råder i dag, er definitivt heller ikke det.
Kunsten må være å finne en vei der vi greier å kjempe mot all slags undertrykking enten den kommer i form av muslimske fedre som tvinger sine 16 år gamle døtre til å gifte seg med 40 år gamle søskenbarn fra Pakistan, eller i form av Hege Storhaugs kollektivt hatske og fordømmende omtale av hele den muslimske kulturen.
Balansegangen er vanskelig. Men en rettesnor bør være at vi setter opp noen klare grensestolper, og deretter vurderer enkeltsaker og enkeltpersoners handlinger opp mot dette. Stikkordet er likeverdig dialog. Aldri må man falle for fristelsen til å dømme folkegrupper kollektivt. For da bryter man med ett av de prinsippene man gir seg ut for å forsvare, nemlig de "vestlige verdiene" som garanterer hvert enkelt individ en sjanse til å bli vurdert på egne premisser.
