Kontakt
Religiøse ungdommer var mer positive til religionsfrihet enn ikke-troende ungdom. Men hvor var de humanistiske ungdommene i rapporten? Her er de i alle fall i religionsdialog på Humanistisk Ungdoms vinterseminar i fjor. Foto: Marte Gjærde
Og ungdom som ikke tror er mer skeptisk til religionsfrihet, men støtter sterkere opp om individuelle menneskerettigheter, ifølge ny rapport fra KIFO.
Aslaug Olette Klausen
Publisert: 12.09.2017 kl 10:54
Sist oppdatert: 12.09.2017 kl 13:30
Mandag la KIFO, Institutt for kirke-, religions-, og livssynsforskning, frem rapporten «Tro, tillit og toleranse». Rapporten tar for seg unge menneskers holdninger til menneskerettigheter i en flerkulturell kontekst.
Rapporten viser mellom annet at den religiøse praksisen er lav, både blant unge som definerer seg med folkekirkelig tilhørighet og unge med minoritetsreligionstilhørighet. Nesten halvparten av de spurte definerer seg som ikke-religiøse, og forskerne har valgt å dele disse i to grupper; ‘irreligiøse’ og ‘nyatetister’.
Funnene viser at religiøs tilhørighet har innvirkning på forholdet til menneskerettigheter, men kun for et fåtall av rettighetene. De som selv er religiøse er mer positive til religionsfrihet enn de som ikke er religiøse.
Den viktigste faktoren for forholdet til menneskerettigheter er derimot knyttet opp til hvilken grunnholdning de har til et flerkulturelt samfunn. Jo mer «multikulturalistisk» holdningen er, jo mer positiv er ungdom til menneskerettigheter, og motsatt for de som har en holdning preget av det rapporten karakteriserer som «høyreorientert autoritærianisme».
Graden av religiøsitet virker blant annet inn på støtten til religionsfrihet og aksept for religiøse uttrykk i offentlige rom. Det skiller også i synet på flyktningers rettigheter og sosioøkonomiske rettigheter, mens personlig religiøsitet har en svak negativ sammenheng med synet på juridiske rettigheter. Religiøsitet har derimot ingen betydning når det kommer politiske eller frihetsrettigheter.
Kvinner er generelt også mer positive enn menn til alle menneskerettigheter, med unntak av det rapporten karakteriserer som de juridiske rettighetene.
I tall viser det seg blant annet slik:
Human-Etisk Forbunds fagsjef, Bente Sandvig, var til stede på lanseringen og deltok både med innlegg og som paneldeltaker. Hun karakteriserer rapporten som spennenende og utfordrende, både for forbundet, kirken, samfunnet forøvrig og, ikke minst, skolen.
– Generelt er det klart at sekularisering er en sterk trend. Det har lenge vært snakket om religionens tilbakekomst, og at religion er så viktig og spiller en stor rolle for mange. Denne undersøkelsen mer enn antyder at det nok ikke nødvendigvis forblir sånn i fremtiden.
Hun trekker særlig frem det at fordelingen av troende og ikke-troende i studiespesialisering på videregående er omkring 50/50.
Sandvig sammenlikner disse tallene med demografien for landet som helhet. Her er rundt 70 prosent medlem i Den norske kirke, 15 prosent er medlem i andre trossamfunn eller livssynsamfunn og 15 prosent er ikke medlem i noe trossamfunn. Hun mener dette viser at det er klart at vi må tenke mye nytt.
– Dersom disse tallene stemmer viser de en veldig rask utvikling fra dagens andel på 15 prosent som ikke er medlem i noe trossamfunn.
– Et annet viktig funn er at det folkereligiøse, som vi ofte bruker som begrep om det å tilhøre noe uten å praktisere det, utover å for eksempel feire høytider, også gjør seg gjeldene i minoritetsmiljøene i mye større grad enn vi kanskje er vant til å tenke. Det er så lett å tenke at de som er medlem i minoritets-trossamfunnene er veldig aktive, men disse funnene rokker litt ved mytene om at religion betyr så mye mer for de som er kommet hit. Det ser i hvert fall ikke ut til å stemme når det gjelder ungdommen.
Hun finner det rart at det etter 60 år med Human-Etisk forbund ikke skulle være noen som definerte seg som humanister i utvalget. I utvalget er ungdommene kun definert med troende, eller ikke-troende, med to undergrupper på hver.
– Inndelingen viser det ser ut til å bli et større skille mellom de som har forståelse for andres religion og livssyn, og de som i mindre grad har det. Jeg tror også det har noe med spørsmålstillingen i undersøkelsen å gjøre at vi får denne todelingen.
– Men det jeg synes er rart, er at det ikke finnes en kategori der man har noen som definerer seg mer positivt humanistisk. Et sekulært livssyn finnes ikke i rapporten. For Human-Etisk forbund hadde det derfor vært veldig spennende å gå videre med materialet og få en analyse av disse to gruppene for å finne ut om disse definerer seg med «ikke» foran, altså negativt, eller om man ved å stille andre spørsmål ville fått flere som definerte seg som humanister med et positivt fortegn.
Det at det ikke er noen som oppgir humanisme som sitt livssyn vurderer hun derfor som en metodisk svakhet ved rapporten. Samtidig som hun er åpen for at det ikke var ulike ikke-troende som var fokuset til forskerne, som altså ville finne ut hva religiøs tilhørighet har å si for synet på menneskerettigheter.
– Det ser ut til at de som definerer seg som ateister og negative til religion er mer kritiske til religiøse menneskerettigheter, og særlig kollektive rettigheter. Mens de fleste respekter individuelle rettigheter. Så det er klart at vi har noen utfordringer hos oss i Human-Etisk forbund.
– Men det har også skolen. Noen av disse forskjellene skyldes antagelig bakgrunn, men noe annet må skyldes skolens manglende undervisning. Skolen har en utfordring både når det kommer til undervisningen om tro og religion og når det kommer til menneskerettigheter. Grunnskolens perspektiv, der det er en forventet tilhørighet til et tros- eller livssynsamfunn, vil ikke treffe store deler av ungdomskullet.
Flere av funnene er derimot verken nye eller spesielt overraskende slik Sandvig ser det. Det har for eksempel lenge vært kjent at barn av religiøse foreldre oftere er religiøse enn andre, og motsatt. Noe av det hun derimot håper at rapporten skal lede til er en større diskusjon om hvordan samfunnet forholder seg til minoritetsmiljøene.
– Vi begynner å bli modne for å snakke om mangfold innenfor de ulike minoritetsgruppene. Dette er for eksempel noe av problemet med KRLE. Der får man ikke fram bredden og forskjellene innad, fra det liberale til det dypt konservative, fra de sterkt troende til de ikke-praktiserende folkekirkelige.
– Det kan være at selve undervisningen gjør at vi tror folk er mer religiøse enn de er.
Hun mener også at rapporten forklarer hvorfor kirken bestilte undersøkelsen for å få innsikt i hvordan de bedre kan nå gruppen mellom 16-19 år. Det er en gruppe kirken har vanskelig for å nå.
– Det er jo ikke så rart. Ungdommen er rett og slett ikke så veldig interessert, sier Sandvig.
Studien er utført av Pål Ketil Botvar og Bjarke S. Mortensen. Botvar var den som presenterte funnene, og svarte for dem på gårsdagens lanseringen på Litteraturhuset i Oslo. Til Fritanke.no understreker han at det er et positivt funn at religion og religiøsitet ikke har så mye å si for generelle holdninger til menneskerettigheter hos unge i Oslo.
– Men det er altså dessverre ganske klare forskjeller på religiøse og ikke-religiøse når det kommer til synet på religionsfrihet, religion i det offentlige rom og muligheten til å praktisere sitt livssyn.
– Overrasket funnene deg?
– Ja, det gjorde egentlig det. Vi vet fra tidligere undersøkelser at ungdom er mer tolerante og aksepterende ovenfor religiøse uttrykk i offentligheten enn voksne, og at Oslo-folk er mer aksepterende enn folk andre steder i landet. Men likevel var det et klart mindretall som mener at staten ikke bør blande seg inn når religion kommer til uttrykk i det offentlige rom.
Han har også sammenliknet funnene med tilsvarende undersøkelser i Sverige, Polen og Litauen. Og norsk ungdom skårer lavere på religionsfrihet enn disse.
– Dere har delt opp utvalget i irreligiøse og ny-ateister. Hvor er humanistene?
– De er nok i begge grupper. Den skillelinjen tror jeg at også går gjennom Human-Etisk forbund, uten at jeg er ekspert på det. Ingen av gruppene oppgir tilhørighet i noe trossamfunn, mens det som skiller dem er holdningene til religion. Mens nyatistene omtaler religion som avleggs og at religion ikke hører hjemme i det moderne samfunn, møter den andre gruppen religion med et skuldertrekk.
Inndelingen ble gjort etter at dataene var samlet inn, da det viste seg at antallet ikke-religiøse var så høyt.
– Oslo er både mer sekulært og mer religiøst mangfoldig enn andre steder i landet. Men at det var så sekulært det visste jeg ikke, og heller ikke at det var så store forskjeller innad i det sekulære. De irreligiøse er mye nærmere de religiøse når det kommer til holdningen til religionsfrihet enn nyatistene.
– Etter Skam var det mange som sa at ungdom er så tolerante overfor alt. Det stemmer altså ikke nødvendigvis. Dette handler blant annet om kunnskapsnivå om hva religion er eller ikke er.
I motsetning til Sandvig vil ikke Botvar peke på skolen som ansvarlig for kunnskapsnivået. Han mener skylden i så måte er ganske likt fordelt mellom skole, foreldre og samfunnet forøvrig.
– Det er behov for at både skole og andre som jobber med ungdom må løfte frem disse perspektivene. Vi må i hvert fall sove i timen og tro at dette med menneskerettigheter er helt uproblematisk i Norge.
– Og noe av det viktigste som kommer frem i denne undersøkelsen er at menneskerettigheter ikke finnes i et vakuum, det er snakk om politiske holdninger. Det har vært fremme i valgkampen også, men kunne vært det mer, om denne rapporten hadde vært lagt frem tidligere. De høyreorienterte holdningene virker negativt inn på synet på menneskeretter.
Botvar trekker videre frem at det er uventede lave tall for religiøs praksis, særlig blant de minoritetsreligiøse, men også for de med tilknytning til Den norske kirke.
– Det er slående lavt. Men samtidig er dette høyere enn det er i Oslo for øvrig.
– Så ungdommen er likevel mer praktiserende enn voksne?
– De er mer på linje med landsgjennomsnittet, som innbefatter distriktene og Sør-Vestlandet. Jeg har ikke tallet for voksne i hodet, men det er mye lavere enn 10 prosent.
Leder i Religonslærerforeningen, Kari Repstad, var kanskje den mest kritiske røsten under gårsdagens lansering. Hun pekte på det problematiske i at ungdommene i undersøkelsen alle er fra Oslo, og at det er enda mer problematisk at bare ungdom i studiespesialisering på videregående skole er spurt.
– Nesten 60 prosent av all ungdom går på yrkesfag. Disse har helt andre fag. Hvis en tror at skolen har en påvirkningskraft er det klart at de elevene som har mye samfunnsfag lærer mer om menneskerettigheter, de vil ha høyere kunnskapsnivå og andre tanker enn de som bare har samfunnsfag to timer i uka i ett år. Disse ungdommene vil ha mer mulighet til å reflektere enn de som går på yrkefag.
Repstad kunne også fortelle at menneskerettigheter ikke er en uttalt del av religionsundervisningen i tredje klasse på studiespesialisering, men ligger til grunn for mange av diskusjonene faget legger opp til.
– Men menneskerettigheter kan godt komme inn som et aspekt i de fleste fag, mener Repstad.
Fritanke.no - dette nyhetsnettstedet - fungerer i dag som et arkiv for over 4500 nyhetssaker, reportasjer, kommentarer og bakgrunnsartikler mm. produsert i perioden august 2006 - januar 2022.