Kontakt
I starten av november eksploderte Norge i livssynspolitisk debatt. NRKs Siv Kristin Sællmann fikk beskjed om å ta av seg et lite halssmykke med kors mens hun leste nyheter på tv. Dermed tente kristentradisjonalistene på alle pluggene. Foto: Caroline Teinum Gilje
Livssynspolitikk handler om hvordan vi skal greie å leve sammen i det flerkulturelle samfunnet. Kan det tenkes noe mer fundamentalt?
Even Gran
Publisert: 09.01.2014 kl 16:26
Sist oppdatert: 10.01.2014 kl 11:05
Vi har fått en helkristen regjering. Alle unntatt én er medlem i det samme bekjennende trossamfunnet, og sistemann forsikrer at han tross sitt ikkemedlemsskap har «god direktekontakt med Vårherre». Alle unntatt to har også bedt om hjelp til sin statsråd gjerning fra «Gud den Allmektige og Allvitende», i en ed som Grunn loven i utgangspunktet krever at alle statsråder, statssekretærer og embetspersoner må avlegge.
16 av 18 statsråder later altså til å være så usikre på seg selv at de må be om assistanse fra en gud de bekjenner seg til. Det ser ikke ut til å plage så veldig mange. Hvorfor er det fortsatt slik? Og hva har det med livssynspolitikk å gjøre?
Livssynspolitikk handler om hvordan staten skal forholde seg til innbyggernes tro og livssyn, og de tros- og livssynsorganisasjonene som representerer dem. Knapt noe har opptatt Human-Etisk Forbund mer enn dette, de siste ti-tjue årene.
Norge har en sterk statskirkelig tradisjon. Statskirken ble etablert i en tid da det ikke fantes noen «personlig tro». Kongens religion ble automatisk folkets religion. Stat, kirke og folk var ett. Slik er det ikke lenger. Utviklingen startet allerede tidlig på 1800- tallet, og det var kvekerne som begynte. De var pasifister, de ville ikke gifte seg i kirken, de ville ikke gravlegges på kirkegården og de nektet å betale kirkeskatt. De var kort sagt annerledes. Kvekerne ledet an i en protest førte til at Norge i 1845 fikk sin første lov som regulerte «de andre», den såkalte Dissenterloven.
For første gang ble det lov å melde seg ut av statskirken. Kvekerne fikk også lov til å danne egne skoler. Utover på 1800-tallet og videre gjennom 1900-tallet kom stadig nye oppmykninger. Fra en situasjon der kirkemedlemskap var et krav for tilsetting i nærmest alle offentlige stillinger, ble bekjennelsesplikten i 1880 inn snevret til å gjelde statsråder, dommere, fylkesmenn og lærere i folkeskolen. Fra 1919 ble kravet innsnevret enda en gang, denne gangen til å gjelde halvparten av regjeringen, samt embetsstillinger i kirke og skoleverk, inkludert kristendomslærere.
Til tross for den gradvise oppmykningen, har statskirken beholdt viktige privilegier. Barn av kirkemedlemmer skulle for eksempel automatisk føres opp som medlemmer, og det var ikke mulig å unndra seg finansiering av statskirken. Under dette lå et prinsipp som fortsatt gjelder: det skal aldri være en fordel, verken økonomisk eller på annen måte, å melde seg ut av statskirken. Dette prinsippet gjaldt også i 1969 da «Lov om trudomssamfunn og ymist anna» sikret at de medlems uavhengige bevilgningene til statskirken skulle kompenseres overfor de andre godkjente trossamfunnene.
Fra 1981 ble også Human-Etisk Forbund inkludert i denne kompensasjonsordningen. Ordningen gjelder fortsatt.
Opp gjennom 1900-tallet ble Norge stadig mer pluralistisk – en utvikling som spesielt har skutt fart fra 70-tallet og frem til i dag. Hva skal Den norske kirkes rolle være i en slik situasjon? Det er ingen hemmelighet hvor Human-Etisk Forbund står. Forbundet vil ha en stat som likebehandler alle tros- og livssynsretninger, inkludert Den norske kirke. Da må statskirken ta et skritt tilbake og konsentrere seg mer om å være kirke og trossamfunn for de som velger dette, i stedet for å holde fast på rollen som representant for «folket». Det er i svært korte trekk forbundets holdning.
De tre siste tiårene har denne kampen blitt ført på mange fronter, både små og store. De tre største sakene der statskirkens hegemoni har slått sprekker har vært kampen rundt kristendomsfaget i skolen, de endrede formålsparagrafene i skole og barnehage, og sist men ikke minst, endring ene i statskirkeordningen.
KRL-faget ble innført av Bondevikregjeringen i 1997 som et obligatorisk fellesfag. Det ble raskt stemplet som tvangsinnføring av kristen tros opplæring av Human-Etisk Forbund, andre livssynsminoriteter og flere fagfolk. Protestene må sees i lys av ordningen man forlot. Før 1997 fantes det nemlig to fag; kristendomskunnskap og livssynskunnskap. Formidling av kristendom som «vår religion» i det førstnevnte faget var uproblematisk så lenge det var mulig å velge fritak eller livssynskunnskap – et fag der ulike religioner og livssyn ble framstilt på en mer likeverdig og balansert måte.
Kort tid etter innføringen av KRL bestemte åtte foreldrepar med tilknytning til Human-Etisk Forbund seg for å saksøke staten for brudd på menneskerettighetene. Påstanden var at fraværet av reell fritaksrett innebar tvangsforkynning. Foreldrene tapte i alle tre instanser i det norske rettsvesenet.
Etter tapet i Høyesterett, delte foreldregruppen seg i to. Halvparten tok saken videre til menneskerettighetskomiteen i FN, og de øvrige til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Og der ble det seier. Først i FN i 2004 og deretter, i juni 2007, i Strasbourg. Dermed var Norge dømt for menneske rettighetsbrudd, og KRL-faget måtte endres. Året etter ble RLE-faget unnfanget – Religion, livssyn og etikk.
Her var KRL-fagets «K», samt kravet om minst 55 prosent kristendom, fjernet. FN har bedt Norge om en evaluering av faget, men det har ennå ikke skjedd. I stedet greide KrF i høst å få revansj. I de lukkede regjeringsforhandlingene fikk de med seg Venstre, Høyre og FrP på å gjeninnføre K-en i fagnavnet, samt kravet om minst 55 prosent kristendom. Det gjenstår å se hva dette vil føre til i praksis.
I 2008 ble formålsparagrafene i skole og barnehage endret, etter et bredt sammensatt utvalgsarbeid (Bostad-utvalget). Den gamle formuleringen om at det er skolens plikt å gi barn «ei kristen og moralsk oppseding» ble fjernet. Det samme ble barnehagenes plikt til «å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier».
Men også her greide KrF å sikre seg siste stikk, denne gangen i et bredt forlik i Stortinget etter at høringsrunden var avsluttet. Bostad-utvalget, og regjeringen i sin innstilling, hadde konkludert med at det i formålsparagrafene var best å nevne de konkrete verdiene først (menneskerettigheter, likeverd mm.), for deretter å nevne noen tradisjoner hvor disse verdiene kommer til uttrykk, som for eksempel «kristen og humanistisk tradisjon».
KrF fikk imidlertid med seg alle de andre partiene på å snu dette på hodet. Resultatet ble at «kristen og humanistisk arv og tradisjon» ble framstilt som kilden til verdier som menneskerettigheter, likeverd osv. Dermed var den skjøre enigheten fra Bostad-utvalget brutt, og paragrafen ble ikke så samlende som den kunne ha blitt.
Formuleringen "kristen og humanistisk arv" ble først brukt i den reviderte statskirkeordningen som det ble enighet om i et bredt forlik i april 2008. Forliket, som ble endelig vedtatt i fjor vår, har to reelle, praktiske konsekvenser. Det første er at regjeringen ikke lenger skal ha det siste ordet i bispeutnevnelser. Det andre er at det ikke lenger er et krav at minst halvparten av regjeringsmedlemmene må være medlem av kirken. Dermed er det siste kravet om bekjennelsesplikt fra 1800-tallet frafalt.
Ut over dette er det en rekke symbolendringer, spesielt i Grunnloven. I paragraf 2 er formuleringen om statsreligion fjernet. Det heter ikke lenger at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». Bestemmelsen om at de som bekjenner seg til statsreligionen er forpliktet til å oppdra barna sine i denne, er også fjernet, etter gjentatt kritikk fra FN.
Nå heter det isteden at verdigrunnlaget «forbliver vor kristne og humanistiske Arv», samt at Grunnloven skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.
Human-Etisk Forbund mener dette er en utvikling i riktig retning, men er likevel klar på at Norge fortsatt har en statskirkeordning. Da sikter forbundet spesielt til den nye paragraf 16 i Grunnloven. Her står det at «Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke». For bundet mener at statskirkeordningen med dette har blitt skrevet inn i Grunnloven med nye ord, og understreker at det er verre å skrive inn en statskirkeordning på nytt i 2012, enn å leve med gamle, anakronistiske formuleringer fra 1814.
Andre ting forbundet oppfatter som en bekreftelse på at vi fortsatt har en statskirkeordning, er paragraf fire som forplikter Kongen til fortsatt å «bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion», og det faktum at Den norske kirke, som eneste trossamfunn i Norge, reguleres gjennom en egen lov. Denne loven innebærer at kirken fortsatt ikke er selvstendig rettssubjekt, og derfor ikke kan eie noe. Prester, proster og biskoper er fortsatt statsansatte.
Livssynspolitikk handler ikke bare om formålsparagrafer og lovtekster. Den berører dyp kultur og ubevisste tankebaner. Tilbake til regjeringen Solberg: Er det egentlig riktig å si at statsrådene «ber om assistanse fra en gud de bekjenner seg til» som vi skrev litt kjekt i innledningen?
Er det egentlig riktig å tolke medlemskap i Den norske kirke som en bekjennelse av kristen tro? Her vil veldig mange svare nei, og det leder oss rett til kjernen om hva dette handler om. Det er nemlig et utbredt syn at statskirkemedlemskap ikke handler om personlig tro, men om å være en del av det norske fellesskapet.
Akkurat som på 1800-tallet, med andre ord. Her trekkes en grense mellom statskirkemedlemskap på den ene siden, og medlemskap i alle andre organisasjoner på den andre.
En stor del av den livssynspolitiske diskusjonen i Norge handler om denne grensedragningen: hva skal anses som felles for alle, nøytralt og normalt, og hva er særegent og kan velges av den enkelte?
Er Den norske kirke, skolegudstjenester og «minst 55 prosent kristendom» en del av den norske felles kulturen eller ikke? Og hva med andakter på NRK, gudstjenester i 17. mai-toget, «bønn på linjen» i Forsvaret og bordvers før maten i skolen? For ikke å snakke om kirkens enerett på gravferdsforvaltning og prestemonopol på «sjelesorg» på sykehus og i fengsler?
Er dette noe vi andre bare må akseptere fordi det er «norsk kultur»? Det er vel ingen hemmelighet at Human-Etisk Forbunds svar på dette er et klart nei.
Dette er imidlertid ikke en motsetning som bare går mellom tradisjonalister som KrF på den ene siden, og modernister som Human-Etisk Forbund på den andre. Den finnes internt i Human-Etisk Forbund også. I 2009 gikk for eksempel generalsekretær Kristin Mile ut i Fritanke.no og sa at Fedrelandssalmen («Gud signe vårt dyre fedreland») er ok å synge i skolegården på 17. mai.
Begrunnelsen hennes var at «også humanister må ta inn over seg at kristendommen har hatt innflytelse på norsk kultur». Utspillet førte til protester der den sterkt religiøse salmeteksten ble gjengitt nærmest som et bevis på at dette «ikke kan være så mye annet enn forkynnende kristendom». Mile insisterte imidlertid på at kontekst spiller en rolle, og at akkurat på 17. mai måtte dette være ok.
Man kan være enig eller uenig med Mile i denne konkrete saken, men diskusjonen peker på en viktig utfordring. For hvis Fedrelandssalmen på 17. mai ikke er ok, hvor skal grensen gå da? Viderefører man en restriktiv tankegang, bør vel også nasjonalsangen holdes unna? For ikke å snakke om flagget? Og, for å gå litt videre, er det vel ingen grunn til at vi skal ha fri i påsken?
Og hva med språket? Kanskje er det på tide å nekte offentlig ansatte å bruke ord og uttrykk som «uriaspost», «perler for svin» og «ulv i fåreklær»? Og hva med kraftuttrykk som «gudene vet» og «herregud»? Fører man denne tankegangen til sin ytterlighet, risikerer man å ende opp i en slags sekulær ekstremisme.
På ett eller annet punkt tvinges derfor selv den mest sekularistiske humanetiker til å akseptere at det faktisk finnes ting som kommer fra religion, og som nå har blitt kultur, og først og fremst det. Og som derfor må være uproblematisk for oss alle.
Livssynspolitikk handler ikke bare om det norske statskirkehegemoniet, og dets ulike manifestasjoner. Et annet livssynspolitisk område som har fått økt oppmerksomhet de siste årene, er hvilke avveininger som gjøres mellom den enkeltes religionsfrihet, statens behov for nøytralitet og forutsigbarhet, og andres rett til frihet fra religion og religiøst begrunnet intoleranse.
En gjenganger i disse diskusjonene er avveiinger mellom foreldreretten på den ene siden og barnets rettigheter på den andre. Dette kommer til uttrykk både i diskusjonen rundt private religiøse skoler, samt i debatten rundt omskjæring og hijab-forbud for jenter i barneskolen.
En annen viktig prinsippavveiing er hvor tungt den individuelle religionsfriheten skal vektlegges for folk som er ansatt for å utøve makt og/eller yte felles tjenester på vegne av staten. Her er diskusjonen rundt hijab i politiet samt kravet om at leger må få lov til å reservere seg mot abort relevante eksempler. For ikke å snakke om den ferske debatten om hvorvidt nyhetsopplesere på NRK kan bruke smykker med kors.
En tredje akseer hvor langt samfunnet skal strekke seg for å legge forholdene til rette for individuell religionsutøvelse, og hvor store ulemper det er rimelig at andre skal måtte tåle i den sammenheng. Gode eksempler på dette er ønsker om egne bønnerom på skoler, krav om fri til bønn på skoler og arbeidsplasser samt bruk av hel dekkende ansiktsplagg som niqab i utdanningsinstitusjoner.
Hvordan kommer dette til å utvikle seg videre. Fagsjef i Human-Etisk Forbund, Bente Sandvig, er kanskje en av de beste å svare på dette. Hun var sentral i alle rettssakene mot KRL- faget, samt i prosessene i FN og i Strasbourg. I tillegg satt hun i Gjønnes-utvalget som utredet forholdet mellom stat og kirke.
Hun var også nestleder i Stålsettutvalget som leverte en tykk rapport med forslag til en ny og enhetlig livssynspolitikk for Norge i januar. Knapt noen i Norge har jobbet så tett på livssynspolitikken i Norge, over så lang tid, som henne.
For å ta det største og viktigste spørsmålet med en gang: Sandvig tror den sekulariseringsprosessen vi har hatt så langt, vil fortsette.
– Jeg vet at kirken vil ha mer selvstendighet. Dette, i kombinasjon med alle endringsforslagene regjeringen nå må ta stilling til etter Stålsettutvalget, gjør at jeg tror vi vil ha en mer fristilt kirke om ti år. Kanskje KrF fortsatt greier å beholde en eller annen symbolsk «folkekirke»-formulering i Grunnloven, men hvis kirken blir eget rettssubjekt og finansieringssystemet blir likestilt, er vi langt på vei, sier hun.
Ofte hører vi at «mørkemennene vil ta over» hvis Den norske kirke blir fristilt. Det er ikke Bente Sandvig særlig bekymret for.
– Dette er selvsagt kirkens egen sak, men det er ingenting som tyder på at det vil skje. Den viktigste årsaken er at en fristilt kirke må markedstilpasse seg for ikke å miste medlemmer og pengestøtte. Og det er ikke noe marked for kristenkonservative holdninger. Jeg tror det vil bli en avskalling av konservative, men de aller fleste vil bli igjen.
Da vil Den norske kirke ha kvittet seg med «mørkemennene», noe som igjen vil slå positivt ut for rekrutteringen. Det ser altså ikke så mørkt ut for kirken, sier Sandvig og peker på Sverige som et godt eksempel på at nettopp dette har skjedd.
Hun er usikker på hvor framsynte politikerne kommer til å være. De siste ti årene har vi sett en tendens til at politikere med gode liberale primær holdninger, litt for lett selger unna disse prinsippene for å tekkes tradisjonalistene.
– For mange blander det å være norsk borger med det å tilhøre Den norske kirke. Den politiske viljen til å bryte med de kreftene KrF representerer krever mot, og vil bli avgjørende for hvor fort dette kommer til å gå, sier Sandvig.
Hun har store forventninger til at Høyre vil være en pådriver for en mer likestilt livssynspolitikk etter klare signaler om dette, blant annet fra Høyres Svein Harberg på Human-Etisk Forbunds landskonferanse i oktober.
Et annet spørsmål som diskuteres, er hvorvidt det er riktig av staten å føre en aktiv, økonomisk støttende tros- og livssynspolitikk. Er det ikke bedre å kutte all støtte og la tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, klare seg selv? Dette mente blant andre Andreas Hompland og Tove Strand i Stålsett-utvalget.
– Jeg tror dette synet kan tvinge seg fram hvis staten blir veldig kontrollerende overfor tros- og livssynssamfunnene som betingelse for støtte, samt den dagen det er et mindretall av befolkningen som er engasjert i tros- og livssynssamfunn. Men hvis staten likebehandler og ikke knytter innholdsmessige betingelser til støtten, tror jeg oppslutningen rundt en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk vil holde seg høy. Norge har en sterk tradisjon for å støtte organisasjonslivet, og det er merkelig hvis tros- og livssyn ikke skal være en del av dette, sier Sandvig.
Hun tror imidlertid dagene er talte for dagens tildelingsmodell, vedtatt i 1969, der støtten til tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke beregnes på bakgrunn av statskirkebevilgningene.
– Slik kan vi ikke ha det lenger. Dagens modell er utformet i et samfunn der Den norske kirke har nærmest 100 prosent oppslutning. Når kirken får færre medlemmer å dele tildelingene på, uten at bevilgningene reduseres, samtidig som de andre får flere medlemmer, skaper modellen en uforutsigbar utgiftsboom til tro og livssyn som i neste omgang går ut over andre samfunnsområder.
Derfor må vi over på en annen modell, der man for eksempel tildeler en viss sum pr. medlem. Da vil selvsagt tildelingene til Den norske kirke være avhengig av antall medlemmer, men det er ingen vei utenom dette hvis vi skal ha like behandling av tros- og livssynssamfunnene, sier hun.
Human-Etisk Forbund anklages ofte for å ha et litt for ubevisst forhold til at man selv i realiteten utgjør en majoritet i samfunnet i den forstand at forbundet står for synspunkter som deles av et flertall. Bente Sandvig er enig i at forbundet burde bli mer bevisst på dette.
– Jeg tror vi har en dobbeltkompetanse. På den ene siden står vi for noe som veldig mange nordmenn er enige i, kanskje et flertall. Samtidig har vi erfaring som minoritet. Det setter oss i en særstilling til å peke ut en ny kurs, sier hun.
Hun mener forbundet bør legge fra seg Tante Sofie-holdningen og bli mer som Politimester Bastian.
– Vi bør være en vennlig, men bestemt vaktbikkje for livssyns likestilling, sier hun.
– Human-Etisk Forbund kritiseres ofte for at man «ikke tør» å kritisere islam, samtidig som kristendommen får gjennomgå. Er du enig i at dette er inkonsekvent?
– Nei, ikke så veldig. Vi er førøvrig opptatt av å endre statskirkeordningen, og ikke bekjempe kirken som trossamfunn. Jeg ser ikke islamisme som en stor, umiddelbar fare i Norge. Ytterliggående islam er opplagt et problem, men det er et lite og håndterbart problem. Jeg tror uansett den viktigste måten å motarbeide alle former for ekstremisme på, både religiøs og politisk, er å jobbe for et positivt, inkluderende samfunn, slik at alle føler seg velkommen, sier hun.
– En viktig utfordring i et pluralistisk og mangfoldig samfunn er å fi nne et nytt, inkluderende fundament å bygge et fellesskapet på. Hva ser du som den største trusselen mot dette?
– Det er vanskelig å svare kort på, men jo mer vi får av symbolsk identitets politikk og alarmrop om at «kulturarven» og kristendommen skulle være truet, jo vanskeligere vil det bli. Denne linja skaper fremmedgjøring, og det skaper en front mellom «oss» og «dem» slik at alle forskanser seg i hver sin skyttergrav. Skal vi klare å leve videre sammen i det moderne, pluralistiske Norge, må vi snakke sammen og skape tillit. Det er kanskje det aller mest grunnleggende livssynspolitiske spørsmålet, konstaterer Bente Sandvig.
Kommentarfeltet er stengt mellom kl 23:00 og kl 06:00 norsk tid.
Tid for motvekst?